Tag Archives: kunst

Den siste brikken

Ukategorisert, Uncategorized, , , ,

JeStrofeng leste idag om Voyager 1. En liten artikkel om en sak så stor, ja mye større enn vår lille jord.

For Voyager 1 er i ferd med å forlate oss. Ut av vårt solsystem turer den frem, så liten og stolt. En skapning som vitner om tidligere generasjoners genialitet.

Og jeg ser den for meg. Den må ha vært redd, disse 35 år, så ensomt og mørkt og kaldt på sin misjon ut i det uvisse. Dette ble dens skjebne. Vi kan vel alle være en Voyager 1 iblant, på vei, uten mål, men forhåpentligvis med en mening.

Og mens Voyager 1 stadig sender rapporter om hvor den er, fantastiske bilder av det store mysteriet der ute, sitter jeg her på jorden og undres over hvordan det hele sitter sammen. Pusler mitt eget puslespill, men mangler stadig en brikke.

Jeg leser videre om Voyager 1, og der på de siste linjene, kommer det som griper meg så forunderlig sterkt… Voyager 1 bærer på en hemlighet!

I seg har den ensomme romsonden en gave, til den som måtte møte Voyager 1 på sin ferd – der ute, flere milliarder kilometer fra vår egen klode. Gaven Voyager 1 bærer i sin lille mage, er tre korte lydopptak som skal beskrive jorden og vår hele eksistens! Disse tre er: “babygråt, bølgeskvulp og en innspilling av “Johnny B. Good”

Og jeg tenker at jeg håper Voyager 1 vil komme tilbake til oss en dag. Og da håper jeg den har fått en gave i retur – den siste brikken til mitt puslespill…

 

“Strofen”, Kulltegning, 2013, Trine Svendberg.

Artikkel

Nye bilder i Portfolio

Ukategorisert, Uncategorized, ,

sisters

Nytt album under Portfolio er nå på plass!!

Her er kulltegninger fra de sise årene: 2009-2013. Tema for bildene varierer naturlig nok, i og med at de går over flere år. Jeg ser at produktiviteten tok en liten pause i 2011-2012, men heldigvis ser den ut til å være tilbake i dette året. Jeg føler at ideene igjen begynner å boble opp i meg, tankene er stadig i bilder, i farger og former og ikke minst i uttrykk. Kunst må aldri bli et ork, men et utløp for følelser, tanker, kreativitet og ikke minst skaperglede. Lettere sagt enn gjort, det vet alle som driver med kunst i en eller annen form!

 

Søstre, kull, 2011, Trine Svendberg

Innpakning

Ukategorisert, Uncategorized, , , , ,

Jeg pakker meg inn. Jeg trekker og drar og svøper meg selv inn. Jeg beskytter meg mot kulden, som stikker og herjer – i mitt indre. Jeg passer på å stenge ute. Det er enklere, tross enkelt er det aldri. Jeg setter opp et skjold. Ingenting skal få trenge inn. Jeg tvinger huden tykkere og tykkere. Den skal tåle mye. Ingenting skal nå inn. Vinden blåser jeg vekk, av alle krefter står jeg imot. Du kommer ikke nærmere. Jeg svøper kroppen i beskyttelse, tross jeg har ikke mer stoff, det er tomt i skuffen, det er slutt på nål og tråd. Jeg er naken. Men jeg tvinger frem markens usynlige klede. Jeg drømmer og jeg håper og jeg trekker over meg en tåke. Jeg er i den. Alt er uklart. Jeg fryser, og lengter etter varmen. Din varme. Min varme. Alt det tapte. Jeg trekker over meg et teppe av stål. Ingen smerte, men heller ingen glede. Her er det stengt. Her har vi det liksom helt greit… Men savnet, kan ingen dempe. Den kan ingen stenge ute. Jeg trekker over meg grener og løv, naturen og meningen i den. Det store univers, vår blå klode. Og lille meg. Jeg har sluttet å lete, jeg har begynt å beskytte det som er tilbake. Nye høyder ligger i det fjerne. Men hos meg ligger tåken tykt og trygt og dempende.

“Innpakket” kull på A3 ark, 2010, Trine Svendberg

Uinspirert kunst – fortidens lidenskap

Ukategorisert, Uncategorized, , , , ,

Ettertanker etter gårsdagens besøk på Jeløya. En vakker søndag går turen ut for å finne inspirasjon. Gårsdagens maleøkt står til tørk og nye impulser skal ut og sankes. Galleri F-15 har nå utstillingen “Endring og Stillstand – hagen som materiale og motiv i kunsten” på plakaten. Vel, de mener det sikkert ikke helt bokstavelig tenker nå jeg. Men det som venter oss er heller tragisk. Fotografi på fotografi med hageutsnitt, film av en mann som spyler verandaen, gamle skisser av botanisk hage Oslo osv. Et vakkert maleri fenger meg dog, men viser seg å være et forstørret foto som deretter har blitt malt oppe på. Slikt husker jeg da vi gjorde på barneskolen. Har dagens kunstnere blitt så late, at de ikke en gang gidder å streke opp sine egne malerier? Forbanna tull tenker jeg, og vi drar videre til nabogården med sine mer jordnære gallerier (hvorpå hovedbygningen desverre nylig brant ned). Om Galleri F-15 velger å kalle dritt for kunst, så pleier i alle fall disse å vise noen gode kunst-håndtverk. Monotypi var det som møtte oss her – MONOTYPI? Og det meste var solgt, smørjete, glorete bilder som altså gikk undere sjangeren monotypi. Vet folk hva de legger pengene sine i undrer jeg. Og svaret tror jeg er enkelt. De handler fordi bildene er dyre orginaler. På det viset kan de velte seg i sin egen pompøse følelse av rikdom og luksus, men bildet de nettopp har handlet er likevel bare bedrageri, et monotypi. De vet ikke engang hva det er! De kjøper ikke fordi bildet sier dem noe, har en kvalitet. De handler fordi det er “kunst”. Men det er likevel bare et monotypi. Monotypi beskrives enkelt på denne linken: monotypi. Monotypi er et slags trykk, og virker ganske enkelt og ganske tilfeldig. Resultatet kan bli relativt stilig, men mangler det meste ellers. Men mitt problem er når dette selges som fin kunst, og ikke billige trykk på skeidar, der de hadde hørt mer hjemme. Hvor ble det av den lidenskapelige kunstneren, den flyktige sjelen, sprutende visjoner. Dagens kunstnere ser ut til å være dominert av velutstyrte menn i femtiårene med stor mage og større ego. Menn som klør seg i øret, kaster noe maling på en overflate, ruller over et ark og selger det til mange tusen. Er lidenskapen generelt gått tapt i den 21. århundret? Jeg savner å se bilder som taler til meg, bilder som sier noe, forteller en stemning, gir et innblikk. Jeg savner å se bilder malt for hånd med pensel og lerett, maling og en brennende sjel til en kunstner. Deprimert etter dagens besøk på Jeløya synker jeg tilbake i bøkenes verden. Jeg drar frem Picasso, Schiele, Modigliani, Van Gogh. Også undres jeg, kanskje fikk de den samme kritikken i sin samtid, som jeg nå gir dagens kunstnere? Er det jeg som tenker snevert? Men jeg kan likevel ikke gi slipp på min visjon om en kunstner med et uttrykk, en visjon, en lidenskap. Og jeg synes det er sørgelig at vi idag skal gi slipp på dette. Jeg undres om de virkelig gode kunstnere er der ute, men at de ikke slipper til. Er de ikke spennende nok for dagens marked? Kanskje vil det komme en motvekt til dagens masseproduserte og spekulative kunst. Fra at kunst skal være enkel og gjerne med noe innslag av krig og midtøsten, til at kunsten igjen kan være vakker, mytisk, drømmende, flytende og gripende. Odd Nerdrum og Marlene Dumas er kanskje de nærmeste jeg kommer en slik kunstner i dagens samfunn.

Selv maler jeg mennesker. De er den reneste kilden til lidenskap, de er lidenskap. Jeg maler ikke hagefragmenter eller helikoptre eller monotypier. Jeg skaper med penselen. Jeg henter noe fra meg selv og fører det videre til lerettet, for evigheten. Jeg har troen på god kunst. Om jeg vil bli en del av den eller ikke, får tiden vise. Men jeg søker stadig etter glimt av god samtidskunst, noe dypt inne i bildene som visker ut til beskueren. Et glimt av lidenskap, et glimt av en malerarv som føres videre, det gode håndtverk, den briljante kunst. Så får monotypistene trykke farger til de blir såre om fingerne, men de vil ikke bli husket. De vil aldri bli viktige, de vil bli kategorisert der de hører hjemme, under de late, de fake. Sammen med de som maler over fotografier, som filmer bikkja drite, og kaller vaskekluten for kunst.

 Lenge leve kunsten, og kunstneren. Lenge leve de som våger å la seg inspirere av fortidens store, og som våger å videreføre det de startet. Lenge leve den ensomme kunstneren på sitt atelier, brennende av lidenskap.

Bilde 0: Galleri F-15 i Moss. Bilde 1: eksempel på monotypi. Bilde 2 til venstre: Egon Schiele, sittende akt fra 1914. Bilde 3 til høyre: Gustav Klimt, detalje fra Kysset. Bilde 4: Pablo Picasso

Årets høstutstilling – en kikk inn i fremtidens kunst?

Ukategorisert, Uncategorized, , , ,

Det var en gang at jeg drømte om høstutstillingen. Få være del av en utstilling der mange med peiling er involvert. Der mange mennesker kommer og ser, både de særdeles kunstinteresserte og de som bare for moro skyld vil kikke. Her er samlet kremen av norsk nyskapning innen kunst. Noen er godt etablerte, noen er helt ferske – de nyoppdagede. Det er i siste kategori jeg ville skinne. Som jeg innledningsvis sa – kun en drøm, et sikte i det blå. Det er viktig å være ambisiøs og strekke seg langt for det man tror på og brenner for. Av alle rare ting har jeg aldri før besøkt høstutstillingen, har liksom ikke passet slik. Men i år kom dagen og hovedstaden ble satt som mål. Via Karl Johan og Slottet, skarpt til høyre og inn en dør. Kunsnternes hus vrimlet av folk denne lørdag i oktober! For en fryd, så mange mennesker. Første kritikk faller på informasjon. Prislisten kom i form av en bok – til 50kr. Å be folk betale for dette var vel litt overflødig da inngangspenger og var betalt. Vel, pytt pytt et dårlig førsteinntrykk kan alltids rettes opp. Inn i første hall, deretter neste hall og enda en hall og… Hva er det jeg ikke begriper. Med all respekt for deltakerne, dette var utrolig skuffende! Jeg er ingen kunstkritiker, men jeg har et klart syn på hva jeg ser etter i bilder. Jeg fant veldig lite av det i disse rommene. Nerven, som kanskje er det mest sjarmerende et bilde kan ha, var totalt fraværende! Det klassiske talent fant jeg ikke, og tanken bak bildene virket skurrende. Muligens den eneste kunstneren som ga et visst inntrykk for meg ble Pushwagner, en eksentrisk og uttrykksfull person. Det er juryen jeg ikke begriper. Mener de at dette er det beste innenfor kunstnorge 2009. Det virker som om om kunsten har tatt en skarp nedoverbakke. Det skal ikke lenger være vakkert, delikat. Det skal ikke være ekspressivt eller velkomponert. Det skal gjerne være uferdig, rotete og uten mål og mening – eller? Jeg innser og at jeg på et eller annet tidspunkt må ta feil. Juryen består av godt kyndige mennesker med lang erfaring. Dog syns jeg det er trist at kvalitet og estetikk ikke lenger gjelder. Et bildeuttrykk kan fenge på mange vis. Ser vi på Van Gogh er det ikke estetikken, men nettopp nerven og det emosjonelle som er fremtredende. Hva er nåtidens kunstretning, kan den beskrives med få ord? Av temaer syns jeg to skilte seg ut på årets utstilling. Det første var det industrielle. Store maskiner, elektrisitet, byggverk osv. Alt det døde, materielle. I tillegg fant jeg og livet i storbyen. Hvordan mye handler om penger, bevegelse, effektivitet. Status og karriere! Også døde saker! Kanskje fenger disse temaene meg minimalt. Er det der min konfrontasjon oppstår? For mine bilder handler om alt annet. Jeg avbilder enkeltmennesket. Mennesket er deg og det er meg, det er oss. Det er det elementære. Bildene mine får ofte og ta for seg en følelse, gjerne sorg, ensomhet, livets kamp og som det motsatte – kjærligheten. Av 1768 søkere antok juryen 81 kunstnere. Lette juryen i år etter enkelt talenter – eller kunstnere med samme visjon og retning – det døde element! Og hva gjør at treplanker og kubæsj når frem? Drømmen om høstutstillingen falt denne dag. Likevel skal jeg vurdere å søke for neste års utstilling, dog med liten tro. Min visjon og mine verk er tydeligvis ikke dagens satsning, og jeg er usikker på om det er rettferdig for mine bilder å ta del… Vurderer om jeg burde ta en tur til inn og vurdere igjen – kanskje jeg oppdager noe flott som gikk meg hus forbi i årsdagens runde. Det som sikkert er, er at jeg aldri vil endre min måte å være kunstner på for å tilfredsstille dagens krav om å produsere kald, uferdig og intetsigende kunst!

Bekledningen

Ukategorisert, Uncategorized

picture-0221Se på værmelding, regn eller sol? På med votter på med sko? Ambivalens og Harmoni skal begge ut og fly. Nøye planlegges reisen av sted, to av mine barn forlater redet denne kveld. Ambivalent er og følelsene. Lykkens rus, du er flink og spesiell. Avskjedens time, vi sier farvell. De to kvinnene kler seg i bobler og plast, isopor og papp nøye innbundet av lag på lag med teip. Glasset fryser og frykter det harde støt. Tusen biter kan bli skjebnens time. Vær sterk, vær stødig! Den ene kvinnen er bekymret, dette kan aldri gå bra. Hun frykter det verste, men håper det beste. Sommerfugler kribler i hennes mage, hva møter oss der ute? Den andre fniser, ikke noe problem, har sett mang en vinterkveld før. Verden er til for deg, den ber deg stige frem, finne plass. I samme kartong en kvinne i balanse. Hun holder rolig sin faste posisjon, blikket nedovervent mot moderjord. Armer varmer kroppen og reisen vekker ingen skremsel. Tre kvinner i samme rom, i samme skute. Stolte og fromme, modne og klare. Vestlandet kaller! Stolt mor trekker på gummistøvler, luer, skjerf og litt solkrem sånn i tilfelle. De ser riktig så flotte ut der de ligger omsvøpt i hjemmesnekret embalasje. Ansikt mot ansikt de vender inn. Ryggene beskytter best mot de harde tak i postgangens nådeløse løp. Hjertene bruser og vemodigheten kan ikke annet enn å lure i krpicture-018oken. Dette skal gå bra, mine barn skal spres, slik alle barn tar sin vandring ut i livet. Ute har mørket lagt seg. Det har vært en vakker dag i mars. Våren ser ut til å snike seg på, og vi drar den til oss – en vinterlang lengsel nærmest hungrer og gaper etter den. Mørketiden er over for denne gang, også for meg selv. Jeg puster lettet ut. Armene henger litt lettere og vinden rufser levende i håret igjen. Dører åpnes og solstripene skrår inn i stua. Snøen er snart helt trekt ned i bakken, rent bort, dunstet vekk – hvor ble det egentlig av? Hvilke bilder skapes denne vår? Idag er nye ark handlet inn, kullblyantene er i bestilling og fixativen satt frem i hylla. Det føles deilig. Så mange ark, så mange dager. Dagene blir lengre og fantasien skal få fritt spillerom, bilder skal skapes i hodet og videreføres til de ruglete hvite flater. Noen barn forlater oss, de skal henge til glede for andre, noen barn kommer til. Må Bergen bli et godt hjem for Harmoni og Ambivalens, og mange nye tegninger få se solen denne våren!

“Harmoni”, kull på akvarellark, A3, 2008, solgt.                                                                   “Ambivalens”, kull på akvarellark, A3, 2008, solgt.

Om å skape noe

Ukategorisert, Uncategorized, , ,

Jeg bestemmer meg. Ikveld skal det skje. Ikveld må det skje. Det må snart skje noe. Sette seg selv på plass, gripe tak. Tiden er inne. Forberede. Tenke litt og planlegge…forresten, ikke planlegg. Dette skal skje impulsivt. Det skal komme til meg som i en drøm, en visjon, et kunstverk. Men jeg er ikke sint. og faktisk heller ikke trist. Det har vært en god dag, ingen frustrasjoner, ihvertfall ikke nok. Av galskap skapes kunst. Men hva skapes av normalitet – annet enn intet. Lukker øynene, venter på at det skal komme til meg. Bør merke noe snart… Tar noen øl, et glass vin. Det hjelper. Romantikken senker seg. Konverserer med tubene litt. Hei Preussen, alt for lenge siden nå. Skal vi kose litt. Neimen, er det ikke smaragdgrønn, og burnt sienna. Oker hei min gamle venn. Marine, du er alltid på plass, trofaste matros. Men hvor er raw sienna,…der var du, bak titanum hvit. Jepp, dere er alle på plass. Lerett ferdig streket. Kunstner på plass…inspirasjon, vi venter. Skal male en kvinne ikveld. Sjokkerende. Kanskje bli den neste Modigliani. Han og malte kun kvinner, men så var han jo mann. Nakne kvinner så langt man kunne ane, fyldige, slanke, elegante, høye, petite, tidevis morsomme, tidevis alvorlig, men alltid vakre damer. Slynget utover lerretet. Ja, kanskje fortsette hans rekke. Men hvem er man… Man trenger inspirasjon. Følelser, Sinne, Forakt, Kjærlighet, Lengsel, Kåtskap, Hat. Penselen frem. Det skal skapes. Oker blir bra, gul oker, alltid gul oker! Resten er historie. En kvinne fødes på mitt lerret. Jeg sier velkommen til transen, sier farvel til meg selv. Et maleri skal ut. En time går, nok en time. Fargene blandes, både på paletten og på lerretet. Kvinnen vrir seg og skriker, hun fekter og strekker seg. Til slutt omslynger hun seg selv i en endeløst, forvridd og inderlig klem av seg selv. Hun holder simpelthen rundt seg selv. Hun er ikke befridd, hun er fanget i sin egen ensomhet. Hun varmer seg selv samtidig som hun skåner om seg selv. Hun vil gjemme seg, men kan ikke, det kan hun aldri. Fordi hun er. Hun vil skinne, men det gjør hun ikke. Ikke nå. Nå er hun ensom med seg selv. Hun stryker seg selv…så mye at armer avhektes, de beveger seg langs ryggraden og stopper helt øverst. Hun kikker under. Der er hun, et glimt. Kvinnen kom til. Endelig. Hun ble skapt. Men det er ingen selvfølge. Ingenting her i livet er en selvfølge. Noe er basert på fakta, andre ting på intuisjoner. Også har man tilfeldigheter og øyeblikkets muligheter. Som maler må man aldri gi seg. Noen ganger kommer det av seg selv, det åndes ut av porene og transportes til lerretet, til evigheten. Andre ganger gjør det ikke det. Men det trengs, det skapende. Iallfall for meg, og så mange før meg og i min samtid. Noe skal og må ut. Maling skal smøres og klines og temmes. Det skal danse og plutselig kommer strøket som skal få bli – en del av et bilde. Fantastiske verden av farger og uttrykk.

Strøk fra impulsens indre

Ukategorisert, Uncategorized, , , , , , ,

Sinne, glede, sorg og smerter. Sterke følelser gir sterke impulser. Grip penselen og farg et lerett! Det var det jeg gjorde. Jeg angrep tubene med impulsens voldsomme lengsler, jeg tok godt tak i penselen, gikk ut i krig mot det jeg så lenge har sperret meg for. Oljemaleriet. Det flotteste og mest imponerende et menneske kan skape. Farger som flyter i hverandre i sin oljete nærmest grisete og erotiske måte. Farger som går fra burgunder og oker over til preussen blått. Armer strekker seg ut. Lepper og brystvorte, ribbein og smale hofter. Alt dette utgjorde mitt bilde idag. Har ikke greid å male noe reelt med olje på lenge, egentlig aldri. Dette er min oljedebut! Og kvinnen ligger der så langstrakt med sin smerte og lengsel, et produkt av mitt hode, min bevegelse og min evne. Fargene er min palet, streken er min oppfinnelse og kvinnen på maleriet er fiktiv, hun eksisterer kun ved min hånd. Og rommet lukter av fantastisk oljemaling. Maling som skal få tørke i dager og uker. Maling som skal endre karakter med sin tørketid. Deretter, en signatur – Trine Svendberg. En spirende kunstner. Endelig får smertene ta form, bli et produkt, et kunstverk. Jeg er en stolt mor av mitt verk, lille barnet mitt. Og når det blir stort, skal det få ramme på seg. En flott, tykk ramme. En slik ramme som gjør bildet godt, som kompleterer det. Og med tiden skal det også få et navn. Men det må jeg smake litt på, det er for tidlig med navngivning allerede. Det hele gikk så fort! Men det skal få et navn. Smertene og lengselen, de voldsomme og overveldende følelsene mine er nå borte. Borte fra mitt sinn, de ligger nå igjen i lerettet. Malingen ble et bindeledd mellom mitt indre og det nyskapte bildet. Og jeg…jeg er tom, fornøyd, men tom!

Den uoppdagede dimensjon – kunstens verden!

Ukategorisert, Uncategorized, , ,

“the work of art must have neither reason nor logic. In this way it approaches the dream and the mind of the child.” -Giorgio de Chirico

Flott sagt, og så korrekt og deilig på samme vis. Kunst og kreativ utfoldelse trenger ikke fylle krav, følge oppskrifter eller gi spesiell mening. Kunst er først og fremst et uttrykk fra kunstneren, en lek, en lengsel, en følelse, et budskap eller hva det måtte være. Kunsten kan bevege seg fra det alvorlige og tekniske som rembrandt sin nattevake til chagalls lekne og løse uttrykk i sine fantasibilder med geieter som spiller fiolin og par som elsker i skyene. Kunsten byr på absolutt alt. Og det skal den gjøre. Det er opp til kunstneren å skape sitt utslipp for fantasien og lengselen og så er det opp til oss å enten forstå eller bli fascinert eller kanskje forkaste det hele. Ser man på en av mine favoritter, Munch, er meningene i alltid vært splittet. Noen vil kalle det smørereier og uferdige produkter. Mens andre oppfatter de dype ekspresjonistiske trekkene i maleriene, og forhåpentligvis lar seg gripe med i de menneskelige intrigene i livets løp som spiller seg ut på hans lerreter. For meg kan lite måle seg med atmosfæren som slår imot en i Munch-rommet på nasjonal galleriet. På samme sted i et annet rom, finner man Tideman og Gude. Disse må også studeres og begripes i sine geniale strøk, dog for meg personlig blir disse mer intetsigende utover det at de er teknisk flotte. Monet, med sine lekne, hurtige penselstøk. Ingen har verken tidligere eller senere klart å fange morgenlyset eller solnedgangen eller en dam med liljer slik som monet. Man kan kjenne luften og lydene og atmosfæren bare ved å se på bildene hans. Om kunst kan man holde på i evigheter, og det hender jeg gjør det og. Ser man på sitatet jeg startet med i sammenheng med kunsthistoriens uendelige utviklinger og nyskapninger, gir det mening. Kunsten eier ingen fasit, den er som en drøm,…eller et barns uskyldige sinn. Den er totalt fri og din egen faktisk. Har man et ønske om å utfolde seg, skal man aldri være redd for å ikke være god nok, for det er det ikke noe som heter. All kunst er viktig kunst, også den som utfoldes i et mørkt og fuktig kjellerrom en sen høstkveld. Kunsten berriker folks liv, enten man utøver den eller tar den inn over seg, så lenge man er åpen for den og ser kvaliteten ved den. Det kan sammenliknes med å se en god film, bare at her har man kun et stillbilde, fanget av en kunstner på en gitt tid, og kanskje er bildet kun en fantasi, eller kanskje det har eksistert. Et bilde gir deg en ny opplevelse hver gang du ser på den. Neste gang du kommer over Mona Lisa, ta en ekstra god titt. Hun prøver å si deg noe! Hennes blikk og smil har alltid vært en gåte. Og kunsten er en gåte, men la den være det, og ikke vær redd for den, la deg rive med, med eller uten pensel.