Plutselig har tiden gått fra meg, ukene er borte, men jeg har ingen minner om de. Lite har skjedd, tiden har bare drevet forbi. Ute er det faktisk blitt sommer. Jeg ser blomster i alle farger, pollen kiler deg i nesen og gresset må snart stusses. Det er fantastisk, men jeg har ikke hengt med, ikke sett naturens utvikling og tilbakelagte dager. Jeg blir skremt av de siste ukene. Ingenting har skjedd, kun verden rundt har utviklet seg. Jeg har dog tenkt mye. Kanskje derfor lite har skjedd. Jeg har trukket noen slutninger, nå må jeg bare iverksette de. Håper solen skal gi meg det overskuddet som trengs. Ser og at bloggen har stått stille, ingen skriver den for meg. Kunsten har tørket og bildene har aldri kommet ut. De siste ukene har jeg eksistert. Jeg har kikket på livet, observert og vurdert. Kanskje trenger vi og slike perioder? Med livet på femte gir er det lite man kan korrigere. Kanskje har jeg giret ned fordi livet mitt krevde det akkurat nå. En time-out rett og slett. Håper jeg har kommet frem til noen brukbare konklusjoner. Jeg tror også at jeg har manglet konkrete mål og arbeide mot. Jeg må sette nye mål og plukke opp påstartede prosjekter. Jeg må minne meg selv på hva det er som gir meg livsglede. Redefinere rett og slett! Føler man seg i villrede, i mørket, på en avsporing skal man kanskje sette livet på hold noen uker. Men jeg tror det er uhyre viktig og også komme seg ut av tenkepausen og iverksette de nye tiltakene for livet. Ellers stopper kreativiteten og livsgnisten kan gå tapt for alltid!
Monthly Archives: April 2009
Taushet
Tausheten senker seg i rommet. Usagte ord sier svært lite. Tanker som aldri når frem, som ikke gir mening omdannes til følelser i forvirring. Kroppsdeler blir lammet i det de ikke har noen herre. De sitter stille i avvente på en kommando. Men tausheten forblir.
En siste dag i påske
Påsken nærmer seg en slutt, alle påskeharer og påskekyllinger og påskeegg finner veien tilbake til dit de kom fra. Ferien pakkes bort og hverdagen skal snart omfavne meg. Jeg har som alltid ikke gjort så mye som jeg ønsket, men hvorfor plage seg selv med det. I såfall vil man alltid henge etter og aldri være fornøyd med bruken av tid. Påsken har hatt sol og lange dager. Vi har gitt gangen vår en helt ny farge og det lukter fortsatt litt maling i huset. Tegninger har dukket opp og lange morgener i senga har gitt kroppen en uthvilt glans. Det er fortsatt to dager igjen, men siden det er søndag i dag føles det likevel som om det hele er over…gammel vane er vond å vende. Jeg har en del ettertanker etter denne påske. Ting i livet jeg vet jeg må gjøre noe med. Skal ikke gå nærmere inn på det, men går ut av denne høytiden med mange tanker som nærmest har slått krøll i hodet. Vi har vel alle noe å jobbe med, og fridager er gjerne opphavet for oppgjør med tilværelsen. Mange stemmer, et hode. Et hode, mange følelser. Idag har jeg kledd meg i rosa. Ikke fordi jeg liker rosa, men fordi det er en glad-farge og fordi våren ser ut til å kommet for å bli. Fargenes påvirkiningkraft. Inattt drømte jeg fryktelig mye rart. jeg hadde mareritt og jeg våknet. Jeg drømte ting som ikke ga mening, men som likevel rystet meg. Jeg er ingen drømmetyder, men enkelte drømmer krever en forklaring på et vis. Hvorfor… Jeg drømmer ikke nå, jeg er våken. Jeg prøver å kartlegge hvordan dagen skal se ut. Været innsisterer på at man skal finne på noe ute. Rake gården, gå tur eller liknende. Jeg kan tegne og male – det er en inneaktivitet for så vidt. Jeg kan se en vakker film – midt på dagen. Eller jeg kan sitte her og fundere over hva jeg skal gjøre mens jeg skriver dette innlegg. Skal vi se på solen i mens…?
Una rey del sol!
Forundres stadig over denne spanske film. La Luna skinner ikveld, og et seksuelt forhold kommer til. Det er flyktig og gjentas aldri. Lucia dras inn i noe hun ikke forstår eller kan begripe omfanget av. Paella serveres alltid for to, er du alene taper du! Du fantascerer, men vet ikke om hvem. Kroppene møtes, i en drøm denne kveld. Gåten livet er stadig en luring, det lurer ikke bare deg, men de fleste. De fleste tror de har knekt gåten, men de er så langt der ifra. Moder Theresa forteller deg sannheten, men du følger den sjeldent, som i aldri. Ditt hemmelige liv er ditt virkelige liv og det vanlige liv er en skygge blitt. Una rey del sol, en strofe treffer ditt hjerte – el Corazon! Det fantastiske språk, det fantastiske land. Jeg drømmer meg bort dit. Under La Luna vil jeg hvile. En hånd nærmer deg, fingre møtes, det er mørkt, men det gjør ingenting. Det slår gnistrer rundt denne hendelse. Lepper, øyeblikk, skjebner. Stadig innser man sannheter i livet…man trodde man var klok, men ble det aldri. Livet er alltid i forspranget, og du gjenstår som en narr. Hva er din favorittfisk? Bryster duver etter ditt grep, men du vet det ikke. Et sterkere bånd knyttes! Skitne tanker tar overhånd…men livet er så mye mer. Livet er alt annet igrunn. Men vi mennesker strekker ikke til, og vi strander ved det primitive, det som definerer våre instinkter. Månen våker over oss ikveld. Vi glemmer oss bort i øyeblikket. Lystene viser vei. Også våkner vi til virkeligheten. Og vi blir skremt. Vi velger å løpe fra det hele. Natten, da fru Luna traff jorden, lille måne omkring vår jord. Øya bærer så mange hemligheter, og mennesker bringes til øya, de vet bare ikke at de alle hører sammen. Vi bærer på så mye, og lengter alle. Turkisblått minner om havet, det bruser inn over oss og skylder bort våre synder. La oss dekke våre nakne kropper i leire, deretter kan solen tørke oss. Vi mumifiseres av leiren og slik ligger vi, stive i vårt liv i vårt håp… Tilfeldigheter bringer oss fremover og tilfeldigheter føles sjeldent som tilfeldigheter. Velges vår vei elle er den sunget mangen år siden….
Jeg skal nå se ferdig denne flotte film, den har gitt opphav til kveldens innlegg. Jeg elsker det spanske språk, det er rått og sensuelt. Det er direkte og det fenger mitt hjerte. Jeg vil vri meg i ekstase. For de som aldri har sett filmen vil jeg anbefale. Vær våkne, være åpne, ikke frykt det uvante, men prøv å ta inn denne vakre film: Sex & Lucia. Historien endres for hver gang…
Den blomstertid nå kommer
Vakumet er borte og luften føles lettere og snillere. Solen blomstrer og forteller oss om sommerens inntog. Jeg stod opp denne morgenen til påskeferiens første dag. Sov litt lenger enn planlagt, men våknet til gjengjeld opplagt og klar for å innta dagen. Idag ønsket jeg endring. Jeg startet med grovarbeidet, gulvene ble renset for vinterens skitne føtter, benker og bord ble skinnende rene og fikk nye tekstiler i vårens friske nyanser. Lys og små dekorasjoner kom til og pledd og gamle gjenstander kastet ned i kjelleren. Høres kanskje kjedelig ut å bruke feriens første dag med reel opprydning, men for å være ærlig var det mest befriende. Nå kan jeg gå på de neste dagene med det jeg selv ønsker å gjøre, og jeg kan ha pokker så god samvittighet. Stua skal få være stue frem til neste gang, og jeg skal holde meg utenfor vakum og tungrom. Nå vil jeg puste lett, være glad og skape meningsfylte øyeblikk. Ute har det dukket opp lyder som har vært fraværende en hel vinter. Mopeder suser forbi og vitner om ungdommens barn. Mennesker med hunder i bånd traver gatene. Blomstene stikker hodene opp fra bakken og synger de første strofer. Til og med katten, frøken Luna, låter litt anderledes. Vår i Norge er vakrere enn noe annet på jord, likevel får den meg og til å innse hvor lang og trist vinteren er. Tenker at jeg ikke orker tanken på nok en vinter i dette land, men tiden vil nok vise at jeg vil se mangt en vinter til i Norge…det er til syvende og sist her mine røtter henger i.
Å leve i et vakum
Ikveld lever jeg i et vakum. Kanskje er hele verden i et vakum denne kveld, ikke vet jeg, men jeg vet at jeg befinner meg i et. Jeg skulle ønske jeg var vektløs, men min kropp er tung som bly. I hodet mitt svirrer tusen tanker, om ingenting. Jeg føler alle følelser ikveld. Det er en slitsom tilstand å befinne seg i, men samtidig liker jeg denne time. Jeg føler at jeg lever, og jeg kjenner igjen meg selv, jeg er en spaltet fugl i et bur. Jeg føler meg fanget, men vet og at jeg er friere enn de fleste. Jeg kan og jeg vil og jeg har muligheter. Men dette vakum setter meg på plass. Stopper min klokke og får meg til å vende innover, til der bare jeg kan være. Det er mørkt og hult men rommer mange kroker. Biter av et liv, av savnet etter det tapte og drømmer for fremtiden. Man venter alltid på noe, en tilstand. Man kaster bort så mange vakre dager på å lengte og glemmer å kikke seg rundt. Brått har sommeren blitt høst og livet går inn i en ny runde. Halvveis til månen er jeg vektløs. Mørket avslører mer mørke og gjemmer bort gleden. Men jeg er ikke trist, jeg er vemodig. Og det er noe helt annet… Jeg leter etter svaret på et spørsmål jeg ennå ikke har formulert, og det er nok her vakumet oppstår. Hvordan finne noe man ikke vet hva er. Tomler vi alle ute i nattens regn…eller er jeg alene? Jeg er glad for det jeg har, men stadig frustrert over alle tomme hull. I buret er man beskyttet mot farene som truer, men man er frarøvet friheten. Som buret er livet, de valgene man tar. Mange velger å leve bak gitter, tryggheten og kjedsomheten får seire over frykten det vil være å reise ut i eventyret. Man går stadig og drømmer om hva som kan vente der ute, i livet, men på pinnen i sitt bur kan man forholde seg til. Bygger et liv med stakitt og vedfyring, bak glass. Også kommer vakumet krypende… Jeg kan ikke se det, men jeg kan kjenne det. Det er en bekjent av meg blitt. Jeg sier ikke velkommen, men jeg lukker heller ikke døren, jeg mer aksepterer at det er slik. Og det er med på å definere meg, det mennesket jeg er. Jeg vil smile, jeg vil gråte, jeg vet ikke. Kanskje føler jeg ingenting. Det er dette som beskriver mitt vakum. Fuglen sitter i buret og de som har fått se henne syns først hun er søt. Deretter ser de rundt henne og forstår hennes situasjon. Da ser hun trist ut. Vet ikke om hun er trist. Hun er trygg, så trygg hun kan være. Hennes virkelige historie er det kun jeg og en til som kjenner, og slik skal det forbli! Jeg er knyttet til denne skapning og tar bolig i henne fra tid til annen. Men stort sett lar jeg henne sitte i fred på sin huske. Jeg ønsker ikke å leve i bur, jeg vil heller ofre tryggheten og våge meg ut. Dette er mitt liv, min last. Jeg kan og jeg vil og jeg har troen, men jeg er flyktig og mitt hode sender meg stadig ut på avsidesliggende veier og jeg finner ikke veien tilbake til dit jeg kom fra. Jeg søker ikke bare svar, jeg prøver å finne spørsmålene!
Akryl på akvarellark A3, 2006, Trine Svendberg