Tag Archives: kunstnernes hus

Lille Oslo, er en egen planet!

Nå er det gått over et halvt år siden vi pakket sammen livene våre og forlot Fredrikstad til fordel for Oslo og nærmere bestemt Grünerløkka. Og man hadde i forkant mange tanker om hvordan livet skulle endre seg og hvilke spennende dører som skulle åpne seg. Men endringen ble overraskende større enn vi hadde regnet med, og utelukkende til det positive. For friheten av og når som helst kunne dra på seg jakke og sko og gå ut å oppleve, er virkelig fantastisk. Det er alltid noe å oppsøke, det er kulturelle skatter rundt ethvert hjørne. For Oslo er nok en by som passer for de som elsker kultur og inntrykk. Jeg merker for min del at jeg er mye mer ute og går. Oppsøker steder og eventer jeg ikke før visste eksisterte. Jeg blir inspirert av alle sanseinntrykkene, jeg får en nysgjerrighet for livet jeg ikke hadde før. Det er mer farger, det er mer lukter, det er mer lyder. Det er blitt lettere å utfordre seg selv, prøve nye ting.

Torsdag kveld tok vi turen til Underwater pub, der de hadde tre operasangere som opptredde med gripende sang. Man ble først kort fortalt hva stykket handlet om, før det deretter ble fremført og alle de oppmøtte ble sittende i total stillhet og lytte. Det var pauser mellom stykkene, slik at det også ble rom for snakking. Atmosfæren var virkelig til å ta og føle på! En fantastisk og unik opplevelse. Billig og god rødvin hadde de også!

Denne helgen ble det arrangert bokfestival på spikersuppa, med masse boktilbud og mange spennende foredrag. Gikk man noen hundremeter nærmere aker brygge, kom man til matfestivalen, med masse delikatesser, og ikke minst smaksprøver. Eneste ulempen var litt for mye folk, men egentlig så er vel det en fin ting når alt kommer til alt. I disse dager arrangeres også den årlige høstutstillingen på Kunstnernes hus. Dette er en stadig skuffelse, men jeg skal likevel ta tiden til å besøke den, og forsøke holde et åpent sinn! For blant mye søppel, kan en liten uoppdaget skatt gjøre det hele verdt besøket!

Tidligere i uken var jeg dessuten en tur på Cinemateket og så klassikeren The Children’s hour med Audrey Hepburn og Shirley MacLaine fra 1961. Det er virkelig en fantastisk måte å koble ut hverdagen på, når man trer inn i kinosalen og de gamle klassikerne ruller over skjermen. Det er som om alt annet forsvinner og filmen blir altomslukende. Vakre skuespillere fra en svunnen tid, fascinerende klesmoter, gamle biler, glemte sangperler. Det hele blir som en tidskapsel, en reise i tiden. Og det som stadig slår en, er temaene, de er de samme som idag!

På mandag venter nok en gang yogakurs, og til helgen blir det intensivkurs i keramikkteknikker. Noe jeg i flere år har snakket om, men aldri helt funnet tid og sted for. Da dette holdes rett borti gaten, blir det hele så mye mer tilgjengelig. Og stikkordet med Oslo for meg, er nettopp ordet tilgjengelighet. Så lenge man bor i sentrum, ligger alt i umidelbar nærhet, om det så er festivaler, kunstmuseer, kinosaler, parker, kafeer, det er alt like om hjørnet! Det venter på deg,…eller fortsetter uten!

Vår hovedstad har utrolig mye flott å by på, bare man griper dagen og bevisst utnytter seg av fordelen det er å bo tett i et mangfold av interesser og ulike talenter. Har man lidenskap for musikk, litteratur, kunst, sport, uteliv, selvutvikling, osv. er mulighetene virkelig uendelige! Man må bare oppsøke dem, våge, tillate seg å puste inn det byen har å by på. Og om man bare vil observere alle de rare menneskene og puste inn livet, finnes det altids en koselig mørk krok på en kafe der det venter en avis og et aldri så lite glass rødvin…velbekomme!

Årets høstutstilling – en kikk inn i fremtidens kunst?

Det var en gang at jeg drømte om høstutstillingen. Få være del av en utstilling der mange med peiling er involvert. Der mange mennesker kommer og ser, både de særdeles kunstinteresserte og de som bare for moro skyld vil kikke. Her er samlet kremen av norsk nyskapning innen kunst. Noen er godt etablerte, noen er helt ferske – de nyoppdagede. Det er i siste kategori jeg ville skinne. Som jeg innledningsvis sa – kun en drøm, et sikte i det blå. Det er viktig å være ambisiøs og strekke seg langt for det man tror på og brenner for. Av alle rare ting har jeg aldri før besøkt høstutstillingen, har liksom ikke passet slik. Men i år kom dagen og hovedstaden ble satt som mål. Via Karl Johan og Slottet, skarpt til høyre og inn en dør. Kunsnternes hus vrimlet av folk denne lørdag i oktober! For en fryd, så mange mennesker. Første kritikk faller på informasjon. Prislisten kom i form av en bok – til 50kr. Å be folk betale for dette var vel litt overflødig da inngangspenger og var betalt. Vel, pytt pytt et dårlig førsteinntrykk kan alltids rettes opp. Inn i første hall, deretter neste hall og enda en hall og… Hva er det jeg ikke begriper. Med all respekt for deltakerne, dette var utrolig skuffende! Jeg er ingen kunstkritiker, men jeg har et klart syn på hva jeg ser etter i bilder. Jeg fant veldig lite av det i disse rommene. Nerven, som kanskje er det mest sjarmerende et bilde kan ha, var totalt fraværende! Det klassiske talent fant jeg ikke, og tanken bak bildene virket skurrende. Muligens den eneste kunstneren som ga et visst inntrykk for meg ble Pushwagner, en eksentrisk og uttrykksfull person. Det er juryen jeg ikke begriper. Mener de at dette er det beste innenfor kunstnorge 2009. Det virker som om om kunsten har tatt en skarp nedoverbakke. Det skal ikke lenger være vakkert, delikat. Det skal ikke være ekspressivt eller velkomponert. Det skal gjerne være uferdig, rotete og uten mål og mening – eller? Jeg innser og at jeg på et eller annet tidspunkt må ta feil. Juryen består av godt kyndige mennesker med lang erfaring. Dog syns jeg det er trist at kvalitet og estetikk ikke lenger gjelder. Et bildeuttrykk kan fenge på mange vis. Ser vi på Van Gogh er det ikke estetikken, men nettopp nerven og det emosjonelle som er fremtredende. Hva er nåtidens kunstretning, kan den beskrives med få ord? Av temaer syns jeg to skilte seg ut på årets utstilling. Det første var det industrielle. Store maskiner, elektrisitet, byggverk osv. Alt det døde, materielle. I tillegg fant jeg og livet i storbyen. Hvordan mye handler om penger, bevegelse, effektivitet. Status og karriere! Også døde saker! Kanskje fenger disse temaene meg minimalt. Er det der min konfrontasjon oppstår? For mine bilder handler om alt annet. Jeg avbilder enkeltmennesket. Mennesket er deg og det er meg, det er oss. Det er det elementære. Bildene mine får ofte og ta for seg en følelse, gjerne sorg, ensomhet, livets kamp og som det motsatte – kjærligheten. Av 1768 søkere antok juryen 81 kunstnere. Lette juryen i år etter enkelt talenter – eller kunstnere med samme visjon og retning – det døde element! Og hva gjør at treplanker og kubæsj når frem? Drømmen om høstutstillingen falt denne dag. Likevel skal jeg vurdere å søke for neste års utstilling, dog med liten tro. Min visjon og mine verk er tydeligvis ikke dagens satsning, og jeg er usikker på om det er rettferdig for mine bilder å ta del… Vurderer om jeg burde ta en tur til inn og vurdere igjen – kanskje jeg oppdager noe flott som gikk meg hus forbi i årsdagens runde. Det som sikkert er, er at jeg aldri vil endre min måte å være kunstner på for å tilfredsstille dagens krav om å produsere kald, uferdig og intetsigende kunst!