Tag Archives: kunstblogg

Boblenes lekeplass

Champagne-soendag kuttet

Bobler i mitt hode.

Det var en, det var ti, det var tusen.

Bader omkring i mine egne tanker.

Minner om minner om minner…

Det hele smelter sammen.

Gårsdagen, barndommen, fremtiden.

Historien om mitt liv?

Legger store planer…

Så åpenbarende! tenker jeg.

De skal selvsagt aldri gjennomføres.

Mitt sinn er blitt boblenes lekeplass…

“Champagne-søndag” Kull, 2013, Trine Svendberg

Bursdagsjente

004

Det er min bursdag!

Jeg kler meg opp

i de fineste krøller

Og ballongene løfter meg,

opp i skyene – jeg flyr!

Jeg svever,

svever høyt over byen

Jeg er vektløs,

jeg er fri!

Det er min bursdag

Det er min dag

Jeg er glad, ingen fare…

 en dag, en time, ett minutt

                            *

 

            (til kjære Anne på 50-årsdagen)

 

 

“Bursdagsjente 1” Kull, 2013, Trine Svendberg

Den siste brikken

JeStrofeng leste idag om Voyager 1. En liten artikkel om en sak så stor, ja mye større enn vår lille jord.

For Voyager 1 er i ferd med å forlate oss. Ut av vårt solsystem turer den frem, så liten og stolt. En skapning som vitner om tidligere generasjoners genialitet.

Og jeg ser den for meg. Den må ha vært redd, disse 35 år, så ensomt og mørkt og kaldt på sin misjon ut i det uvisse. Dette ble dens skjebne. Vi kan vel alle være en Voyager 1 iblant, på vei, uten mål, men forhåpentligvis med en mening.

Og mens Voyager 1 stadig sender rapporter om hvor den er, fantastiske bilder av det store mysteriet der ute, sitter jeg her på jorden og undres over hvordan det hele sitter sammen. Pusler mitt eget puslespill, men mangler stadig en brikke.

Jeg leser videre om Voyager 1, og der på de siste linjene, kommer det som griper meg så forunderlig sterkt… Voyager 1 bærer på en hemlighet!

I seg har den ensomme romsonden en gave, til den som måtte møte Voyager 1 på sin ferd – der ute, flere milliarder kilometer fra vår egen klode. Gaven Voyager 1 bærer i sin lille mage, er tre korte lydopptak som skal beskrive jorden og vår hele eksistens! Disse tre er: “babygråt, bølgeskvulp og en innspilling av “Johnny B. Good

Og jeg tenker at jeg håper Voyager 1 vil komme tilbake til oss en dag. Og da håper jeg den har fått en gave i retur – den siste brikken til mitt puslespill…

 

“Strofen”, Kulltegning, 2013, Trine Svendberg.

Artikkel

Innpakning

Jeg pakker meg inn. Jeg trekker og drar og svøper meg selv inn. Jeg beskytter meg mot kulden, som stikker og herjer – i mitt indre. Jeg passer på å stenge ute. Det er enklere, tross enkelt er det aldri. Jeg setter opp et skjold. Ingenting skal få trenge inn. Jeg tvinger huden tykkere og tykkere. Den skal tåle mye. Ingenting skal nå inn. Vinden blåser jeg vekk, av alle krefter står jeg imot. Du kommer ikke nærmere. Jeg svøper kroppen i beskyttelse, tross jeg har ikke mer stoff, det er tomt i skuffen, det er slutt på nål og tråd. Jeg er naken. Men jeg tvinger frem markens usynlige klede. Jeg drømmer og jeg håper og jeg trekker over meg en tåke. Jeg er i den. Alt er uklart. Jeg fryser, og lengter etter varmen. Din varme. Min varme. Alt det tapte. Jeg trekker over meg et teppe av stål. Ingen smerte, men heller ingen glede. Her er det stengt. Her har vi det liksom helt greit… Men savnet, kan ingen dempe. Den kan ingen stenge ute. Jeg trekker over meg grener og løv, naturen og meningen i den. Det store univers, vår blå klode. Og lille meg. Jeg har sluttet å lete, jeg har begynt å beskytte det som er tilbake. Nye høyder ligger i det fjerne. Men hos meg ligger tåken tykt og trygt og dempende.

“Innpakket” kull på A3 ark, 2010, Trine Svendberg

Tidens gåte – livets kontrakt

Tiden ser ut til å ha hastverk. Det som før var lange dager er plutselig blitt til korte år. Alle rundt meg har plutselig blitt eldre, men hva med meg? Jeg er jo stadig meg. Blir ofte forbauset over hvordan de rundt meg eldes. Hvordan tiden setter sitt preg på dem. Jeg vet jo at årene går, stadig et nytt år skal noteres i kalenderen, de ulike årstidene renner forbi, raskere og raskere. Hvis du har rukket å bli så gammel, hva da med meg, har jeg blitt tilsvarende eldre…? Tiden dunker oss i ryggen, som en bøddel, en evig skremsel om hvor det hele ender. Hva er dens mening, skal den sette fart på oss? Minne oss på  at din tid renner ut, ditt liv er kun til låns, har ingen fortalt deg? Og nye skjebner overtar, stjeler din ungdom, stjeler din gnist. Haha, og du som trodde du var uovervinnelig, da må du tenke om igjen! Livets mange faser beveger seg gjennom deg uten at du helt henger med, eller vil akseptere. Jeg er da stadig kun i begynnelsen av livet, er jeg ikke… De viktige valgene i livet, får stadig mer kraft og haster mer, det er nå eller aldri, hva skal det være, hva vil du bli når du blir stor? Hvor vil du være, og hva vil du gjøre?

Lidenskapen ser ut til å avta, den sterke driven man har når man setter sin første fot ut i det selvstendige livet, alle visjonene. Hungeren! Etterhvert er det kun hverdag, og målet er stadig en ferie eller en helg unna. Men hva er målet blitt? Ledighet? Ro? De store tankene om å gjøre en forskjell, om å skape – de glipper. Og jeg kjenner – jeg vil tilbake! Jeg vil kjenne den sterke hunger etter å skape. Jeg vil ikke bare se hverdagen passere meg forbi, årene bli spist opp. Jeg vil ikke kun bli eldre, kan jeg stoppe klokken, ta en liten tenkepause?? Jeg vil utrette de visjoner som en gang brant i meg. Som skapte tårer i meg, og uendelig glede. Jeg vil igjen kjenne lidenskapen rive og slite i meg, det vonde som det gode – alt resultert i noe av betydning. Er det det tiden gjør med oss, demper lidenskapen og tilbake sitter vi som passive mennesker, som jobber en dag av gangen. Tilskuer, er det det vi kom hit for å være…kan jeg få lese kontrakten på nytt?

Bevegelig liv -kull – Trine Svendberg – 2010