Tag Archives: lengsel

Innpakning

Jeg pakker meg inn. Jeg trekker og drar og svøper meg selv inn. Jeg beskytter meg mot kulden, som stikker og herjer – i mitt indre. Jeg passer på å stenge ute. Det er enklere, tross enkelt er det aldri. Jeg setter opp et skjold. Ingenting skal få trenge inn. Jeg tvinger huden tykkere og tykkere. Den skal tåle mye. Ingenting skal nå inn. Vinden blåser jeg vekk, av alle krefter står jeg imot. Du kommer ikke nærmere. Jeg svøper kroppen i beskyttelse, tross jeg har ikke mer stoff, det er tomt i skuffen, det er slutt på nål og tråd. Jeg er naken. Men jeg tvinger frem markens usynlige klede. Jeg drømmer og jeg håper og jeg trekker over meg en tåke. Jeg er i den. Alt er uklart. Jeg fryser, og lengter etter varmen. Din varme. Min varme. Alt det tapte. Jeg trekker over meg et teppe av stål. Ingen smerte, men heller ingen glede. Her er det stengt. Her har vi det liksom helt greit… Men savnet, kan ingen dempe. Den kan ingen stenge ute. Jeg trekker over meg grener og løv, naturen og meningen i den. Det store univers, vår blå klode. Og lille meg. Jeg har sluttet å lete, jeg har begynt å beskytte det som er tilbake. Nye høyder ligger i det fjerne. Men hos meg ligger tåken tykt og trygt og dempende.

“Innpakket” kull på A3 ark, 2010, Trine Svendberg

Strøk fra impulsens indre

Sinne, glede, sorg og smerter. Sterke følelser gir sterke impulser. Grip penselen og farg et lerett! Det var det jeg gjorde. Jeg angrep tubene med impulsens voldsomme lengsler, jeg tok godt tak i penselen, gikk ut i krig mot det jeg så lenge har sperret meg for. Oljemaleriet. Det flotteste og mest imponerende et menneske kan skape. Farger som flyter i hverandre i sin oljete nærmest grisete og erotiske måte. Farger som går fra burgunder og oker over til preussen blått. Armer strekker seg ut. Lepper og brystvorte, ribbein og smale hofter. Alt dette utgjorde mitt bilde idag. Har ikke greid å male noe reelt med olje på lenge, egentlig aldri. Dette er min oljedebut! Og kvinnen ligger der så langstrakt med sin smerte og lengsel, et produkt av mitt hode, min bevegelse og min evne. Fargene er min palet, streken er min oppfinnelse og kvinnen på maleriet er fiktiv, hun eksisterer kun ved min hånd. Og rommet lukter av fantastisk oljemaling. Maling som skal få tørke i dager og uker. Maling som skal endre karakter med sin tørketid. Deretter, en signatur – Trine Svendberg. En spirende kunstner. Endelig får smertene ta form, bli et produkt, et kunstverk. Jeg er en stolt mor av mitt verk, lille barnet mitt. Og når det blir stort, skal det få ramme på seg. En flott, tykk ramme. En slik ramme som gjør bildet godt, som kompleterer det. Og med tiden skal det også få et navn. Men det må jeg smake litt på, det er for tidlig med navngivning allerede. Det hele gikk så fort! Men det skal få et navn. Smertene og lengselen, de voldsomme og overveldende følelsene mine er nå borte. Borte fra mitt sinn, de ligger nå igjen i lerettet. Malingen ble et bindeledd mellom mitt indre og det nyskapte bildet. Og jeg…jeg er tom, fornøyd, men tom!