Det var en gang at jeg drømte om høstutstillingen. Få være del av en utstilling der mange med peiling er involvert. Der mange mennesker kommer og ser, både de særdeles kunstinteresserte og de som bare for moro skyld vil kikke. Her er samlet kremen av norsk nyskapning innen kunst. Noen er godt etablerte, noen er helt ferske – de nyoppdagede. Det er i siste kategori jeg ville skinne. Som jeg innledningsvis sa – kun en drøm, et sikte i det blå. Det er viktig å være ambisiøs og strekke seg langt for det man tror på og brenner for. Av alle rare ting har jeg aldri før besøkt høstutstillingen, har liksom ikke passet slik. Men i år kom dagen og hovedstaden ble satt som mål. Via Karl Johan og Slottet, skarpt til høyre og inn en dør. Kunsnternes hus vrimlet av folk denne lørdag i oktober! For en fryd, så mange mennesker. Første kritikk faller på informasjon. Prislisten kom i form av en bok – til 50kr. Å be folk betale for dette var vel litt overflødig da inngangspenger og var betalt. Vel, pytt pytt et dårlig førsteinntrykk kan alltids rettes opp. Inn i første hall, deretter neste hall og enda en hall og… Hva er det jeg ikke begriper. Med all respekt for deltakerne, dette var utrolig skuffende! Jeg er ingen kunstkritiker, men jeg har et klart syn på hva jeg ser etter i bilder. Jeg fant veldig lite av det i disse rommene. Nerven, som kanskje er det mest sjarmerende et bilde kan ha, var totalt fraværende! Det klassiske talent fant jeg ikke, og tanken bak bildene virket skurrende. Muligens den eneste kunstneren som ga et visst inntrykk for meg ble Pushwagner, en eksentrisk og uttrykksfull person. Det er juryen jeg ikke begriper. Mener de at dette er det beste innenfor kunstnorge 2009. Det virker som om om kunsten har tatt en skarp nedoverbakke. Det skal ikke lenger være vakkert, delikat. Det skal ikke være ekspressivt eller velkomponert. Det skal gjerne være uferdig, rotete og uten mål og mening – eller? Jeg innser og at jeg på et eller annet tidspunkt må ta feil. Juryen består av godt kyndige mennesker med lang erfaring. Dog syns jeg det er trist at kvalitet og estetikk ikke lenger gjelder. Et bildeuttrykk kan fenge på mange vis. Ser vi på Van Gogh er det ikke estetikken, men nettopp nerven og det emosjonelle som er fremtredende. Hva er nåtidens kunstretning, kan den beskrives med få ord? Av temaer syns jeg to skilte seg ut på årets utstilling. Det første var det industrielle. Store maskiner, elektrisitet, byggverk osv. Alt det døde, materielle. I tillegg fant jeg og livet i storbyen. Hvordan mye handler om penger, bevegelse, effektivitet. Status og karriere! Også døde saker! Kanskje fenger disse temaene meg minimalt. Er det der min konfrontasjon oppstår? For mine bilder handler om alt annet. Jeg avbilder enkeltmennesket. Mennesket er deg og det er meg, det er oss. Det er det elementære. Bildene mine får ofte og ta for seg en følelse, gjerne sorg, ensomhet, livets kamp og som det motsatte – kjærligheten. Av 1768 søkere antok juryen 81 kunstnere. Lette juryen i år etter enkelt talenter – eller kunstnere med samme visjon og retning – det døde element! Og hva gjør at treplanker og kubæsj når frem? Drømmen om høstutstillingen falt denne dag. Likevel skal jeg vurdere å søke for neste års utstilling, dog med liten tro. Min visjon og mine verk er tydeligvis ikke dagens satsning, og jeg er usikker på om det er rettferdig for mine bilder å ta del… Vurderer om jeg burde ta en tur til inn og vurdere igjen – kanskje jeg oppdager noe flott som gikk meg hus forbi i årsdagens runde. Det som sikkert er, er at jeg aldri vil endre min måte å være kunstner på for å tilfredsstille dagens krav om å produsere kald, uferdig og intetsigende kunst!
Category Archives: Ukategorisert
Ubesluttsom
Klarer bare ikke finne ut av det. Vrir og snur og vender. Starter med det som enkelt er først. Deretter en fast utgiftspost. Legger tilbake til der hører hjemme, og tenker litt tilbake på spørsmålet. Det er totalt uklart. Var det nei eller stopp eller go? Lar tiden gå, den går igrunn fort. Retter på et hår som ligger galt. Kiler mot nesen. Hører en sang og tenker den er fin. Det ulmer at jeg bør finne ut av det. Jeg lar det være litt til. Enklere slik. Setter meg ned, men reiser meg like fort. Ubeslutsom! Vandrer hvileløst. En tur opp, og så ned i kjelleren. Frem og tilbake like langt. Kikker i et skap, vasker over benken. Retter litt på det håret igjen. Håper svaret snart skal ramle ned. Men det gjør det aldri. Tenker hardt i noen minutter, for så å fortsette vandringen gjennom tiden, gjennom husets mange åpninger. Leter og leter, men svaret er ikke å finne. Har igrunn etterhvert glemt hele spørsmålet?
"Besame – besame mucho"
Han griper tak i henne. Eller er det hun som griper tak i ham! De griper hverandre, og tiden opphører. Varmen stiger i dem og dobles på få minutter. Det er fuktig, det er mykt. De hører sammen, akkurat nå. Sammen smelter de. Deres møte danner en sirkel. Og jorden går rundt. Lyden forsvinner, det er så stille. Felles banker hjertene og de er ikke lenger alene, de er sammen. Et sekund, et minutt, en time. Akkurat nå kan ingenting løsrive dem. Lepper skaper kontakt og god energi strømmer fra den ene til den andre og tilbake igjen. Huden gløder og den kribler. Verden spiller ingen rolle, det er møtet som eksisterer. Sammen griper de tak – i hverandre, denne stund!
Kysset, kull på akvarellark, A3, 2009, Trine Svendberg
Gatemusikkanten
I vinden fra palmene kjennes varmen fra underlaget. De greske steinene stiger sakte opp i grader og solen er stor. Den er het. Sortkleddemenn og bittesmåkoner. Øyne store og brune som nøtter stirrer i det du passer. Lette klær og svetteperler som lett tørkes bort, for så å gjennoppstå. Kirkeklokker ringer, klokken går. Toner fra munnspill nærmer din hørsel. En gjenkjennelig melodi du bare ikke kan finne på tungen. Tramper i takt og knipser en finger. Smilet strekkes ut, du blir glad, men vet ikke hvorfor. Kan ikke sette fingeren på det. Melodi blir sang og musikk. Små barn danser i skyggen. Krusifikser og hvite kalkbygg er det øyet registrer. Håret strykes bort fra pannen, den er våt. Klær fester seg til kroppen. Det er deilig. Du ønsker å være i solen, bli som solen. Du stråler i dens varme. Sanden fyker langs bakken. En hindring ber deg gå rundt. En mann med bøyd hatt kikker opp. Men du passerer, uten å se. Toner fra munnspill endrer melodi. Denne kjenner du…hva var det den het. Melankolien strømmer i deg – “BangBang”. Hjertet river i deg og du vet ikke hvorfor, men i dagens glede ønsker du brått å gråte. Puster dypt, snur deg om. Et lite øyeblikk fester seg i deg, og du glemmer det aldri. Men hva var det som skjedde? Menneskene forsvinner inn i de hvite veggene og din vandring tar snart slutt. Toner fra munnspill blir alt svakere, og til slutt er de brått helt vekk. Svetten tørkes vekk, sommerklær blir vinterklær. Den greske tur er blott historie, men øyeblikket forsvinner aldri. Og en fornemmelse av å ha gått glipp av noe banker.
Den bøyde hatten trer igjen ut av veggen og lar tonene strømme gjennom gatene. Den dag som forrige dag, og sikkert dagen etter dagen. Svetten renner ned langs øynene. Mennesker går forbi. De er lettkledd. Vinden griper tak i deres hår. De smiler. De går rundt ham i sirkel. Men de lytter. Og igjen lar gatemusikkanten melankolien fylle luften og fylle menneskene – “BangBang“. Griper etter dem og river deres indre. Og menneskene stopper opp, for så å gå videre – igjen.
“Greske stemninger”, kull på akvarellark, A3, 2008, Trine Svendberg
Behns juice og gin
Ari Behn er igjen i mediers søkelys. Jeg har tidligere uttrykt min begeistring for denne skikkelsen, ikke mannen av det kongelige slott, men en stolt multikunstner med den ultimate oppriktighet og ærlighet. Denne gangen kommer de sjokkerende nyhetene om Behns derpressjon og alvorlige drikkeproblemer – mannen tar sin første drink klokken halv to – på formiddagen! Han innrømmer å frykte sin rolle som far og å være en umulig ektemann. Kom igjen folkens! Dette er da nært sagt allment. Ari Behn setter i realiteten ord på et folkelig problem svært få tør snakke om, men som utallige kan kjenne seg igjen i. Depressjoner er noe veldig mange mennesker, om ikke fast sliter med, så iallfall har opplevd i livet. Vi kan alle føle oss utilstrekkelige og ubrukelige, det er livets opp og nedturer. Og fra tid til annen føles det igrunn som om alt bare går nedenom og hjem. Igjen ser vi at Ari Behn våger å snakke ut om saker den gjennomsnittelige nordmann soper forsiktig under teppet og håper ingen oppdager. Jeg føler meg nesten litt stolt på hans vegne. Når det er sagt, misforstå meg rett, jeg frydes ikke over det faktum at Behn sliter psykisk, men jeg syns det er godt at det usagte ord bringes frem av de som endelig våger! Følelsen av ensomhet som beskrives, skyldes nettopp at ting legges lokk på. Vi har kommet langt de siste hundre årene innenfor psykiatrien, men er milevis fra en allmenn forståelse og aksept. Ofte blir ikke personer med psykiske problemer tatt på alvor, de bes om å ta seg sammen, om å ta bedre vare på seg selv. Når ble depresjon og angst et valg hos den det gjelder? Vi må og huske at psykiske lidelser er roten til svært mange samfunnsproblem; kriminalitet, rusmisbruk, vold i hjemmet, uføre osv osv. Hva med å sette fokuset på den allmenne, private og tyste depresjonen nordmannen i gata opplever, i stedet for å kun håndtere de som alt har falt utenfor stupet!? Jeg beundrer Behns mot til å bringe dette frem, og håper at medier og nordmenn ikke bruker det mot ham, men heller kan gå i seg selv og innse at dette er et samfunnstema. Og vi har alle et ansvar for å ta det på alvor!
Tårevått
“Tårevått”, kull på akvarellark, A3, 2008, Trine Svendberg
Livets gang
Fra hektiske dager. Inntrykk og mennesker. Sitter man her og det er igjen stille. Hjertet henger ikke med, det står fremdeles i femte gir og kroppen vil fremover. Men dagen vil at jeg skal roe ned, puste rolig og nyte dagen. Men jeg vil ikke. Foten tramper en urolig tone og sinnet er destruktivt. Alt er vrangt og alt er feilprodusert. “Elsk meg imorgen er alt som jeg klarte å si”. Jeg er ikke alene, fantomet besøker flere enn meg. Men det er mitt liv, det er min time og min skjebne. Tårer ønsker å vise seg, men viljen er sterkere. Og jeg resignerer, jeg puster og jeg beveger meg. Jeg ser mennesker gå forbi, jeg ser dem ikke. De er skygger som glir forbi i en atmosfære kun jeg kan se. Himmelen er tung. Vinden skriker i mine ører. Huden er trang. Jeg vil ut av den. Jeg vil fly av sted og finne harmoni. Dagen er destruktiv. Men den er del av mitt liv, min verden.
Reiser mye om dagen. Reise er mitt levebrød for tiden. Og jeg ser veibanen forsvinne under meg. Mil som tilbakelegges og steder som dukker opp. Jeg sitter i min firkant og beveger meg i tid og sted. Fra by og bygd, gjennom det voldsomme Oslo til de små samfunn. Karl Johan fører meg fra en kant til en annen, det store bygg der Norge bestemmes, Bogstadveien med travle kunder og fasjonable Frogner. Mennesker i dress, mennesker som lukter piss. BygdeNorge kommer til syne. Langstrakte jorder og milevis av trær. Pass deg for elgen og japanesere med kamera. De er like uforutsigbare. Mennesker snakker ulikt og mennesker tenker forskjellig. Men jeg er bare meg. Og når jeg har ankommet deg reiser jeg igjen videre. Så lenge til neste gang. Med en visjon og et mål legges alt annet til side. Det er veien, det er målene og det er meg. Men så kom helgen nok en gang og alt er igjen vant og alt er stille. Vakum er eneste egnede ord. Vakum i livet. Jeg venter på at boblen skal sprekke – nok en gang – men frem til den tid er fortsatt “elsk meg imorgen alt som jeg klarer å si
“Livets gang”, kull på akvarellark, A3, Trine Svendberg, 2008
Nok en avskjed – nok en kunstnerglede!
Utstilling over for denne gang. Jeg kjenner igjen den vemodige følelsen. Bildene rekker ikke mer enn å kjenne duften av lokalet før det hele er en saga blott og de igjen pakkes ned. En familie av bilder, spor etter kreative stunder. Idag har en gledelig avskjed funnet sted. “Omfavnelsen” har skiftet hjem. Jeg er stolt av mitt produkt og håper og tror at det vil komme til glede for andre enn meg selv. Det er knyttet en glede og en rumling til det å gi fra seg et verk. Aller mest føler jeg meg kry og at jeg har nådd frem. Samtidig kom avskjeden så brått på og på tre minutter var det hele over.
Med avsluttet utstilling kjenner jeg at jeg nå ønsker mer. Jeg vil skape, jeg vil gi, jeg vil kjenne gleden av sluttprodukter. Jeg ønsker nå å komme lenger, kjenne en utvikling og at nye ideer skal skapes. Jeg har funnet min nisje og min egen stil og strek, men jeg vil ikke gro fast, jeg vil stadig fornye. Dette er gleden ved avsluttet utstilling. Nå kommer fremtiden! Et barn er gitt videre, nye skal komme til. Fremtiden kan ingen se, men jeg kjenner en nyvunnet optimisme hva kunstneren Trine angår. Jeg håper “Omfavnelsen”s nye eiere vil frydes over sitt nye bilde og jeg håper jeg etterhvert vil nå lenger som kunstner og selgende kunstner. Jeg sitter med mange følelser i magen. Jeg er stolt og kry, jeg er vemodig og tankefull, jeg er ambisiøs og ser fremover. Men jeg føler og en ydmykhet og en ære over denne tillit. Denne høst skal bli en god høst likevel – jeg kjenner det på meg!
Å skape en hage
En hageflekk rundt huset. Utsikten fra vinduet, naturen i dine hender, ankomsten. Jeg velger i farger, i former. Blomster på våren, bær på høsten. Vintergrønt og løvtrær. Hva skal man velge og hva går sammen. Et bedd er som et lerett. Jeg visualiserer om hvordan det skal bli, hvordan det skal vokse og gro, i hverandre og med hverandre. Jeg velger med omhu. Vekster som fascinerer meg og taler min smak. Noen små og noen store. Beddet trenger en komposisjon og en balanse. Det skal være spennende, men ikke rotete. Det skal ha elementer som får deg til å le og farger som behager det indre øyet. Hagen blir et bilde av meg, av det jeg kan skape. Og jeg smiler av resultatet. Det er en vakker høsthage blitt. Jeg har gravd, plukket, plantet, vannet, luket og frydet meg i arbeidet. Den begynner å ta form. Jeg kan se meg i den, min visjon av den ultimate hage. En hage der det er godt å være. Ingen offentlig park, men en privat hageflekk der plantene forteller en historie. Møkete hender og nedslitt neglelakk. Jord i håret. Planter i harmoni – hele året!
Tiden inne for høstutstilling!
Igjen er høsten her og hagen står i flammer av oransj og gult. Det blåser friskt i trærne og mørket siger over oss. Og nok en gang forbereder vi utstilling i Fredrikstad Paletten. Nye bilder er levert til innramming og det begynner å kile i magen. Nok en gang skal barna mine pryde lokalet og nye mennesker skal få se, vurdere, kritisere og la seg begeistre. Vi blir rundt 10-15 håpefulle kunstnere som inntar Gressvik i et stort og innbydende lokale like ved Gressvik kirke i Fredrikstad. Utstillingen åpner sine dører for alle de nysgjerrige fredag 18. september og avsluttes søndagen samme helg. Dette er en salgsutstilling og alle er hjertelig velkomne! Tidspunkt blir ca 11-17.