Fra hektiske dager. Inntrykk og mennesker. Sitter man her og det er igjen stille. Hjertet henger ikke med, det står fremdeles i femte gir og kroppen vil fremover. Men dagen vil at jeg skal roe ned, puste rolig og nyte dagen. Men jeg vil ikke. Foten tramper en urolig tone og sinnet er destruktivt. Alt er vrangt og alt er feilprodusert. “Elsk meg imorgen er alt som jeg klarte å si”. Jeg er ikke alene, fantomet besøker flere enn meg. Men det er mitt liv, det er min time og min skjebne. Tårer ønsker å vise seg, men viljen er sterkere. Og jeg resignerer, jeg puster og jeg beveger meg. Jeg ser mennesker gå forbi, jeg ser dem ikke. De er skygger som glir forbi i en atmosfære kun jeg kan se. Himmelen er tung. Vinden skriker i mine ører. Huden er trang. Jeg vil ut av den. Jeg vil fly av sted og finne harmoni. Dagen er destruktiv. Men den er del av mitt liv, min verden.

Reiser mye om dagen. Reise er mitt levebrød for tiden. Og jeg ser veibanen forsvinne under meg. Mil som tilbakelegges og steder som dukker opp. Jeg sitter i min firkant og beveger meg i tid og sted. Fra by og bygd, gjennom det voldsomme Oslo til de små samfunn. Karl Johan fører meg fra en kant til en annen, det store bygg der Norge bestemmes, Bogstadveien med travle kunder og fasjonable Frogner. Mennesker i dress, mennesker som lukter piss. BygdeNorge kommer til syne. Langstrakte jorder og milevis av trær. Pass deg for elgen og japanesere med kamera. De er like uforutsigbare. Mennesker snakker ulikt og mennesker tenker forskjellig. Men jeg er bare meg. Og når jeg har ankommet deg reiser jeg igjen videre. Så lenge til neste gang. Med en visjon og et mål legges alt annet til side. Det er veien, det er målene og det er meg. Men så kom helgen nok en gang og alt er igjen vant og alt er stille. Vakum er eneste egnede ord. Vakum i livet. Jeg venter på at boblen skal sprekke – nok en gang – men frem til den tid er fortsatt “elsk meg imorgen alt som jeg klarer å si

“Livets gang”, kull på akvarellark, A3, Trine Svendberg, 2008