Så er det her igjen, det kommer som det kommer. En ball snurrer i luften, men den kommer aldri ned, den kjemper mot lovene om tyngdekraft, som jeg stadig bekjemper samfunnets forventninger. En magi vi alle søker, men som bløffer oss og vi ignorer ved dets tilstedeværelse. Magien sprer seg i luften, og vi vil så gjerne se den, men vi tør ikke. Vi vet ikke hvordan å forholde seg til! I et basseng av vann flyter vi rundt, i oss selv og rundt hverandre. Våre kroppsvesker blandes, og det føles naturlig. Våre kropper streifer, men det er godt. En etterlengtet nærhet, mellom deg og meg, mellom mennesker. Vi snakker. Og kanskje vi forbauses. Vår samtale, en etterlengtet dialog. Vannet renner bort, og slik gjør og vårt vennskap. Som i en opera går livet dramatisk videre. Ballonger omringer oss, og vi danser. Vakker musikk fyller rommet og vi lar oss gli med. Gripes av minuttet, våre puster forenes og jeg glir inn i deg, vi blir ett. Varmen omringer oss, men kommer og fra oss. Vi ler og vi lever. Vi deler dette øyeblikk! Kroppen slipper ut dråper av glede, og den blandes med din. Virkelighet står stille. Ballongen sprekker og det hele er over!
Kulens bane, kull på akvarellark, A3, Trine Svendberg, 2009
Forstår så lite av det som blir sagt. Individer som kjemper livets kamp – og lille jeg. En stjerne blant millioner, et menneske på jord. Kvelden er mørk og den er ny, gårsdagen gammel, morgendagen ennå ikke opplevd. Åpner munnen og lar pusten sive ut, det kommer ingen lyd – det trengs ikke, for jeg er alene i huset. Ord er ofte svært overflødig, da spesielt om de ropes. En verden full av mennesker – og min egen lille verden midt i det hele. Slik kjenns det gjerne. Man opplever to virkeligheter; den man deler med andre, og den man holder for seg selv. Den indre dialog om du vil kalle. Det kan være vanskelig å vite hvem av de man skal la dominere. Stunder som denne her. Stumme vegger og kaldt gulv. Knitring i ved som brenner og varmer. Eget åndedrag og friheten. Forstår så lite av det som blir sagt. Kan vi mennesker være så ulike, men samtidig så fascinerende like… Ord som veksles, men som og parallelt passerer hverandre. De møtes ikke, og igjen står forvirringen. Stunder som den her. Vi søker alle hverandre, vi hater hverandre og vi elsker hverandre. Søker etter noen som kan følge med, noen som kan si kloke ord. Latter med tårer. Bitterhet varer lenger enn glede, og det kan virke enklere å såre enn å glede. Så kommer de glade stunder. Og igjen føles det enkelt. Dette er ikke en slik stund. Forstår så lite av det som blir sagt. Blir nesten fascinert av det faktum. En ensom vandring kan virke som en god løsning, men en verden uten selskap er ensommere enn det å ikke forstå. Så får man kanskje innse at man kan ikke forstå alt det som blir sagt eller gjort. Oftest forstår jeg ikke engang det jeg selv sier eller gjør – men jeg gjør det likevel. Denne stund, denne kveld, mørke vinduer og det blafrende lys av stearin på bordet. Verden oppleves i de mange hjem og de mange sinn, men her i stuen oppleves kun min egen virkelighet – parallelt med at du opplever din virkelighet, i din stue denne kveld.