Category Archives: Ukategorisert

Kroppen

Ukategorisert, Uncategorized, ,

Menneskekroppens kontinuitet! Har dere merket det. Kroppen er fullstendig kontinuerlig, den stopper faen aldri. Når man starter en strek, kan man bare la den gå videre, la den gå innover, inn i buktene ut av øyekroken, inn i armhulen. Streken stopper aldri, den er ustoppbar. Kroppen, et mesterverk, den henger sammen, den er glatt og god å ta på, den er varm, utrolig varm faktisk. Annet materiale tar ikke imot varme slik som menneskekjøtt gjør. Mennesket har blod som strømmer fra åre til åre, det bruser. Kropp mot kropp gir varme. Har du tenkt på det? Selv om en kropp fryser, vil den alltid kunne gi varme til en annen kropp. Og sammen vil de bli varme – sammen. Energi utveksles. Og to frosne kropper blir til to varme kropper – sammen! Kroppen henger sammen, det er ingen gløpper. Når to kropper kommer sammen, får vi da nok en kontinuerlighet? Kanskje to kropper blir til en? Kroppen henger sammen ja, ellers er det ingen kropp, eller er det?

picture-0151

kull på akvarellark, A3, 08.01.09

Befrielsen

Ukategorisert, Uncategorized, , ,

Skrev igår om min sterke opplevelse med oljemaling, lerret og utløp for indre impulser. Om hvordan oljemalingen kan bli et bindeledd mellom indre kaos og indre ro. Mennesker har i alle tider hatt et yrende behov for å uttrykke noe, det være tristhet eller full glede. Det er en kjent sak at mange av 1900-tallets kunstnere lot seg drive av blandingen mellom galskap og genuinitet. De var mange av dem fanget av sorg, indre smerter, sinne, og de var eksentriske i sin ytring via malingen sin. De malte ikke for å male, de malte for å si noe, eller for å selv få fred fra sin indre kamp. Om de oppnådde det…? De fikk uten tvil sagt noe via sin kunst, men nådde de freden? Neppe. For kort tid siden stod jeg foran og åndet inn van Goghs mørke kornåker, et av hans siste bilder – før han deretter tok selvmord i samme åker! Bildet fikk meg til å skjelve. Det er tungt og dystert, men samtidig griper det deg, du kan lukte kornet, kjenne den mørke natten lokke på deg og vinden rive i håret ditt. Kunst skal ikke alltid være blomsterenger og behagelige bilder, for verden er ikke alltid vakker. Det er vel nettopp dette kunstnerne i nær fortid ønsket å si, verden er ikke nådefull, den er brutal og vi er alle brikker i den, vi kjemper alle samme kamp.

befrielsen

 Igår var jeg i en indre kamp med meg selv. Resultatet ser dere her – bildet har fått navnet Befrielsen. Dette navnet kommer av den befriende følelsen jeg satt igjen med da bildet var malt ferdig. Kampen var over og foran meg lå denne kvinnen, hun luktet av maling, hun var nyfødt. Kanskje er det det som gjør det verdt å male bilder, at man får en slik berusende og befriende følelse etterpå. Kanskje de plagede kunstnerne, tross sin galskap, har klart å få en liten og kortvarig følelse av befrielse og sinnsro etter avsluttede bilder. Kanskje det ga livet mening, eller kanskje bildene næret galskapen og gjorde den verre. Det har ingen svaret på. På samme måte spør man seg om terapi hjelper eller ikke. Skal vi mennesker sette ord, farge eller lyd på vår smerte, eller skal vi fortrenge den?

Befrielsen blir signert så snart hun er tørr nok. Utover det skal ikke mer gjøres, hun er et produkt av et tidspunkt og en stemning. Vil gjerne høre meninger om bildet, eller mine temaer her, enten dere liker bildet eller ikke…

Strøk fra impulsens indre

Ukategorisert, Uncategorized, , , , , , ,

Sinne, glede, sorg og smerter. Sterke følelser gir sterke impulser. Grip penselen og farg et lerett! Det var det jeg gjorde. Jeg angrep tubene med impulsens voldsomme lengsler, jeg tok godt tak i penselen, gikk ut i krig mot det jeg så lenge har sperret meg for. Oljemaleriet. Det flotteste og mest imponerende et menneske kan skape. Farger som flyter i hverandre i sin oljete nærmest grisete og erotiske måte. Farger som går fra burgunder og oker over til preussen blått. Armer strekker seg ut. Lepper og brystvorte, ribbein og smale hofter. Alt dette utgjorde mitt bilde idag. Har ikke greid å male noe reelt med olje på lenge, egentlig aldri. Dette er min oljedebut! Og kvinnen ligger der så langstrakt med sin smerte og lengsel, et produkt av mitt hode, min bevegelse og min evne. Fargene er min palet, streken er min oppfinnelse og kvinnen på maleriet er fiktiv, hun eksisterer kun ved min hånd. Og rommet lukter av fantastisk oljemaling. Maling som skal få tørke i dager og uker. Maling som skal endre karakter med sin tørketid. Deretter, en signatur – Trine Svendberg. En spirende kunstner. Endelig får smertene ta form, bli et produkt, et kunstverk. Jeg er en stolt mor av mitt verk, lille barnet mitt. Og når det blir stort, skal det få ramme på seg. En flott, tykk ramme. En slik ramme som gjør bildet godt, som kompleterer det. Og med tiden skal det også få et navn. Men det må jeg smake litt på, det er for tidlig med navngivning allerede. Det hele gikk så fort! Men det skal få et navn. Smertene og lengselen, de voldsomme og overveldende følelsene mine er nå borte. Borte fra mitt sinn, de ligger nå igjen i lerettet. Malingen ble et bindeledd mellom mitt indre og det nyskapte bildet. Og jeg…jeg er tom, fornøyd, men tom!

Gryende kull og bly

Ukategorisert, Uncategorized, , , ,

Litt mer om min pasjon for kreativ utfoldelse. Tegner mest, maler nå og da, men er tegning jeg mestrer. Vel, mestre er kanskje et ord jeg skal være forsiktig med. Tegningen er enkel i form, den lar seg verken begeistre eller distraheres av farger. Den er ekspressiv på en forenklet måte nærmest. Når den er fin er den fantastisk, når den er misslykket er den fattig og stakkarslig. Jeg tegner mennesker, nakne, skjøre mennesker. Noen av de er triste og ligger i gjørmen, andre er levende, flyvende. Mennesker er det som gir mening for meg å tenge. Ikke fordi jeg liker dem spesielt, men fordi de er det ultimatet speilet på livet, på godt og vondt. Gjennom mennesker ser man genuin glede, sprudlende minutter, og man ser dyster ensomhet. Jeg liker kurvene på mennesket, de bukter seg rundt og sammen, fra en krok til en annen. Alt henger sammen av hud som omkranser skjelettet. De er akkurat slik de skal være liksom. Noen ganger vil jeg tegne en vakker kvinnekropp i all sin fantastiske feminine innpakning, andre ganger vil jeg tegne et overdimesjoner, feilproporsjonert ansikt. Mennesker er alle utrolig like hverandre, når man studere dem, men likevel er det disse små forskjellene som skiller oss fra hverandre på slike utrolige måter. Jeg er ikke redd klisjeer. Faktisk har jeg begynt å like klisjeer. Det er en grunn til at de finnes, de er udødelige. Jeg liker å tegne om og om igjen siluetten av et omfavnende par, eller en liggende person med ansiktet mot grunnen. Jeg liker å portrettere ensomhet, kjærlighet, fortvilelse, angst, beruselse…alt klisjeer, men de er ekte og gjeldende.

Jeg tegner både med kull og med bløt blyant. Noen ganger foretrekker jeg det ene fremfor det andre, også blir jeg aldri enig med meg selv hva jeg liker best. Med den myke blyanten kommer buer og fingre, lepper og øyne, man kan lage tykke fine streker, eller man kan lage delikate tynne linjer. Man får detaljene i fokus dersom man ønsker det. Med kullet kommer det sorte, dype frem. Man kan lage tunge bilder med sot og blekkliknende flekker. Man kan tegne hardt og voldsomt, og det hele kan være over på noen få minutter. Man kan legge bort kullblyanten og deretter smøre kullet utover arket med fingertuppene, bruke huden til å skape videre uttrykk med kullets evner. Resultatet kan være slående, eller det kan bli grisete og skittent. Kullet er vågalt, mens blyanten er mer pålitelig og stabilt. Jeg liker dem begge, og de gir meg så mye, både beroligelse og varme, men og en del frustrasjoner. Men slik skal det få være. Jeg skal ikke gi slipp på dem med det første, noen av dem..

Om hemlighet

Ukategorisert, Uncategorized, ,

Noen ganger opplever man ting man vil holde hemlig. Man ser ting, man lukter ting, man føler ting….alt vil det forbli hemlig. Vi har en offentlig personlighet og vi har en hemlig…veldig hemlig. Det er ikke alt man trenger å snakke om eller fortelle…man har rettighet på disse hemligehetene i livet, er det kanskje de som gir mening, selv om de da er hemmelige for alle… Eller er det de som gjør vondt? Selv har jeg begge deler. Jeg har hemmeligheter som er fantastiske og vidunderlige, de gjør meg bare godt, jeg elsker disse hemmelighetene! Også har jeg de som er mørke, de vonde hemmeligheten. Disse er og der. De henger over meg, blir ikke kvitt dem, de er der. Hender de forlater meg…det er da de gode hemmelighetene kommer…men de mørke lurer alltid i skyggene. Ofte kan de gode hemmelighetene råde over lengre tid, og det er godt å være her, godt og være meg…men man vet aldri når tidevannet skifter…alt er så uforutsigbart! Er kanskje det som gjør livet? Men hemmelighetene vil alltid være mine, jeg liker å ha hemmeligheter. Det skiller meg fra alt annet, alt som er ordinært og A4. Jeg og mine hemmeligheter vil alltid være sammen i godt og ondt. Noen ganger vil de plage meg, andre ganger glede meg, men de er mine, og jeg verdsetter dem på en bisarr, men deilig og behagelig måte.

Glitrende lykke

Ukategorisert, Uncategorized, , ,

Jeg sitter her, har sittet her lenge nå. Ganske stille og rolig, ganske sliten og ganske tankeløs denne kveld. Og det fantastiske er at mot alle rare odds og logikk så glir den ned, kald og merkverdig frisk. Etter mer enn tolvtimer i dens selskap, ønsker jeg den fortsatt velkommen i disse gryende timer av året 2009. Burde jeg revurdere mitt vennskap med den, jeg burde avsky den idag, men ølen smaker faktsik ikke så verst i dag heller. Håret er glorete og glitrende, sminken er altfor mektig, og alt vitner om en storslått nyttårsfeireing. Dummeste som finnes er å la sminke og hår være dagen der på, tror bekvemligheten hadde vært flere hakk bedre dersom jeg tok en riktig hestevask til morgenen idag, men den gang ei. I seng til frokost, rakk så vidt før de stengte. Alle menneskene, så freshe, kvalmt freshe…var det kun jeg som feiret igår? Hva har skjedd med folks festånd? Godt er det at jeg husker mesteparten av gårsdagens gledeligheter, det som synd er, er at angsten likevel er et faktum. Kanskje derfor ølen smaker så merkverdig godt denne første dagen? Har alle og ingen forventninger for det nye året. Året som var ble et absoluttens år med nye vendinger og uventede besøk. Lurer på om det blir gjeldende for også dette år…eller blir det kun et oppbevaringsår? Et slikt år der man bare er, en langsom vandring mot noe annet, fortsettelsen på livet. Og hva er ønskelig? Vil man nå nye høyder, eller vil man bare være – lykkelig? Lykke er et begrep man kan slette fra vokabularet. Ikke meningen å være dyster eller noe, men beklager, finnes ingen ting som lykke. Og de som påstår å være lykkelig burde skamme seg, kikk dere rundt i verden og si at lykken finnes folkens… Vi kan og bør alle strebe mot å ha det godt og meningsfylt, men lykkens søken er som å tro at man er udødelig eller verdens beste eller har magiske evner, lukk øynene og prøv å trylle frem gull eller lykke…blir omtrent sammen sak. For det nye året ønsker jeg derfor ikke lykke, nettopp fordi jeg er realistisk på det punktet, men jeg ønsker dog mening og de flotte små øyeblikkene som gir mening, og jeg ønsker å vaske bort gårsdagens festlige glitter og sminken som tydeligvis har vokst under kvelden. Men frem til det skal jeg drikke ølen min, som smaker nydelig, selv på denne dag med eller uten glitter i året – håret?!

nyttårsforsetter og champagne i strupen

Ukategorisert, Uncategorized,

Nedtellingen kan begynne…raise all your glasses, even if they’re empty, buttoms up, pretend there’s wine there though you just drank the rest…. Kjolen var ikke like fin som man hadde husket dypt i hodet, strømpe har du glemt å skaffe, og sko, de passer jo på ingen måte til kjolen. Det som hadde vært gøy hadde vært et realt maskeradeball, hvorfor har vi aldri det? Imorgen skal enorme mengder alkohol inntas, slik er det bare, slik er det hvert år..har nærmest blitt en plikt. Man skal smile til krampa tar deg…nyttårsaftens desperesjon ebber ut i mennesker som i timesvis er ufattelig lykkelige. Det nye året kommer med nye muligheter..til å tabbe seg ut, til å fly på snørra, eller gud forby kanskje gjøre noe fantastisk! Og har man ingen fest å gå til, kan man gjøre noe så trist som å se tv, se hvordan resten av verden på tur og orden feirer, den ene voldsommere enn den andre. Også har vi fyrverkeriet…er det noen som egentilg får de med seg, husker man det fantastiske fyrverkeriet fra i fjord? Og er det ikke blooody likt hvert bidige år? På nyttårsaften er alle bestevenner, selv den bortgjemte naboen du aldri før har snakket med. Nå er han blitt din nye beste venn, og ingen annen kveld inneholder mer betroelser enn denne kveld. Finnes det noe mer trist enn fulle mennesker fulle av betroelser…ser jeg ut som paven kanskje, finn deg en prest!

Nei, la oss ha en fin fest i morgen, la oss drikke champagne, være flotte, men la oss senke skuldrene litt, dette er kun en kveld, tilfeldigvis den siste i dette år. La oss unngå spybøttene, prøve å huske de siste timene, ikke brekke foten i det siste krampeaktige dansetrinnet. Selv skal jeg feire i hovedstaden i år. Mindre mulighet for å gjøre dumme ting som siden ville jakte på deg inn i det nye året. Og ikke minst slipper jeg å  rydde huset, ifjord kunne jeg telle til flere tomme flasker champagne enn jeg våger si høyt, og det å være bakfull på champagne…bakrusen fra helvete, den biter deg godt i øret.

Nyttårsforsetter. Har noen opplevd å klare å holde de? Selv skal jeg sikkert som i fjord og året før det og året før det bestemme meg for å gå ned tre kilo, begynne å trene (ifjord meldte jeg meg inn på trenings første nyttårsdag), jeg skal sikkert drikke mindre, male mer, pusse opp et eller annet kritisk sted på huset og skape en vakker blomsterhage. Hvorfor gidder vi, får alt mer mening med det nye året,og hvorfor skal vi avslutte et år med å kun fokusere på alt vi gjør galt i livet, kanskje skal årets nyttårsforsett bli å være mer glad i seg selv for akkurat den en er, eller kanskje vi bare skal la hele nyttårsforsettet ligge dødt. Kan vi ikke heller feire at vi fortsatt er i livet ved det nye året, det er ikke krig i landet, vi har fortsatt råd til rødvin (orker dog ikke drikke den med det første etter nyttårsfesten), og huset står fast. Blås i pipa, frem med champagnen (som ingen egentlig liker spesielt), fest til du ikke makter å feste mer – Godt Godt Godt Nytt År! 2009 blir sikkert fantastisk og helt anderledes enn året som var!

Julekule

Ukategorisert, Uncategorized

Julekule, marsipan, syltetøy og pakkevelde, myke pledd, harde gaver, juletreet lukter skog, brennende ved, boblende svor og regn på ruta, høye tanker, mange smil og noen gråt. Hvem fikk sove i natt, kom nissen i pipa..husket vi å slukke fyret i peisen? Brent nisse vil ingen ha, og det lønner seg å være snill. Engler daler ned i skjul mens markens grøde atter roper. Tente lys i alle vinduer, lykken råder i de tusen norske hjem? Skal vi få en gledelig jul, blir rosenkålen bløt atter i år… Svigermor og tantebarn, jesus i krybben ligger, NRK er flerkulturell, dialekter ingen kjenner til og alle blir representert i årets nyskapende, utradisjonelle julekavalkade. Same prosidure as last year mis sofie, hell meg en drink. Julemirakelet kom i år og.

Romjulen er her, og det er godt, det er fredelig i stua og rester skal inntas og fortæres. Ingenting er som rester, de er der, klare til å varmes eller eventuelt spises kalde. Juleølen er god også i romjulen og små nisser i skum og sjokolade og marsipan er klare for smaksfest i munnen. På tv er alle de vakre filmene dratt frem og ingen skal ha dårlig samvitighet for å ta en godstund i stua. Edwards saxehender setter alltid en latter i øyet. Varmen i kjølige hender av stål, en tragisk skjebne pakket inn i glimt av glede.  Det er det vi trenger, pakker med glimt av glede. Millenniumet nærmer seg ti år gammelt, tenk det, 2009 er på vei, hvem ville trodd, vi kjører fortsatt på bakken og lager varme poteter og flesk i panna. Elskov er fremdeles elskov og slikt lager barn, kan gjøre. Har vi ikke nådd frem, eller er vi akkurat der vi skal være? Romjulen rommer oss alle som vi rommer den. Livet er fest og en kamp, men i det minste har vi hender vi kan holde bestikket med.

Malingstuben

Ukategorisert, Uncategorized,

Skulle akkurat til å gjøre ferdig et bilde til jul, da jeg innså at jeg manglet en helt essensiell tube – gul oker. Og den kan ikke lett erstates, jeg prøvde, men ble bare suppe. Idag er dagen før dagen før dagen og verden har som alltid bestemt seg for å gå bananas på denne dag. Ville blikk og paniske bilister inntar atmosfæren…og jeg, vel jeg driter i at det er dagen før dagen før dagen, jeg trenger bare en tube maling i farge gul oker. Inn i bilen dette skal gå bra! Parkeringshus er en stillestående stampe, en rottefelle for rotter som skal ut og skaffe ost til jul. Rulletrappene et tettstappa kloakkrør, av mennesker med høy faktor…av det meste, foruten sunn fornuft. Butikkene ser ut som slagmarker, noen løper rundt i angst for denne dagen før dagen før dagen, mens andre har resignert og har simpelten stoppet opp, funnet en plass i et hjørnet eller midt i butikken for den saks skyld. Noen av de svakere risikerer infarkt og lavt blodsukker, men handle må de, dette får koste dem livet om så er. Og jeg, jeg blåser i det, jeg skal bare ha tuben min med maling. Jeg klatrer over menneskene, ser en annen vei, ignorerer dem, jeg skal bare ha en enkelt tube til 49kr og komme meg hjem igjen. Innser at jeg burde prøvd enda hardere hjemme med å erstatte min gule oker…men det er for sent. Angsten blir et faktum, men nå har jeg tuben i hånden! Gudene vet hva man skulle tatt seg til dersom tuben min var utsolgt…men det er den ikke, jeg har den i neven, og nå vil jeg betale. Klatrer igjen veien tilbake til dit jeg kom ifra, finner en plass i køen mot maurtuen og står her som en flink maur og gjør det jeg kan for å ikke la meg påvirke av lydene, pusten, svette mennesker og frustrasjonen som forpester luften. Får betalt min tube, har faktisk klart å dra med meg et par tuber i tillegg med andre bruntoner og nå er de mine. Veien hjem blir et faktum. Veien ut blir akkurat like fantastisk som veien inn, og jeg skal være glad at bil og kropp og sinn er like helt denne dagen før dagen før dagen. Nå er det bare å samle krefter til å fullføre mitt bilde til jul, la oss nå enda håpe at det var gul oker som manlget!

Den store juleøltesten!

Ukategorisert, Uncategorized, , , ,

Er en stund siden sist jeg skrev til dere her nå, men nå er jeg tilbake med noen ord rundt mitt liv som trine. Fant vel egentlig ut at mine seneste innlegg stort sett hadde dreid seg rundt kjedsomhet og jobb, så tenkte jeg skulle gi det en pause til jeg fant noe faktisk og spennende og skrive om. Ser og at det stort sett er søndager jeg skriver…noe som innebærer at de fleste innlegg preges av søndagsånden. Er søndag riktignok denne gang og, men pytt pytt. I går var jeg med på kåring og vurdering av juleøl. Da snakker vi ikke bare vanlig butikkjøpt øl, men riktig øl fra polet med en prosent dertil. Vi var vel femten ølentusiaster samlet i en stue, alle iført nisselue og en øltørst gane. Skjemaer skulle fylles ut med vurdering av skum, fylde, sødme, ettersmak og sikkert noen punkter til som forsvant i skummet. Og ikke minst skulle ølprodusent gjettes. I alt hadde vi seks ulike ølslag, alle itrukket anonyme kopper. Og skal si deg det ble høyt under taket etterhvert som ølet ble konsumert…fylden vokste og ettersmaken minsket. Til slutt smakte alle koppene likt og skalaen endret karakter for hver slurk. Min komentar om at jeg “bytter endring hele tiden” vitner og om prosent som fungerte med molekylene. Og etter testen gikk turen videre til annet øl, cognac og ikke minst akevit, lurer på om det var noe vin innblandet i bildet og…timene gikk og praten dertil. Kan jo og avsløre at vår juleølvinner ble Hansa,..noe ikke alle var helt enige i, men sånn er det. Vi fant vel og ut at smaken er som baken..og at noen rett og slett likte juleøl bedre enn andre. Og for de som likte juleøl ville de dype, mørke juleølene vinne, mens for motsatt ville de lysere falle mer i smak. Så en slik test er ikke bare bare. Persolig fant jeg vel ut at jeg generelt foretrekker alt som har alkohol i seg…men kan vel dy meg for akevitt. Akevitten har dessuten gjort sine rampestreker i dag får man si, og sofaen har blitt min kjære venn. Men nok om det. Vi hadde en flott kveld i går, og lenge leve tradisjoner og gode unskyldninger til å komme sammen. Som jeg vel tidligere har antydet er jeg på ingen måte juleentusiast, men dette fungerte iallfall for meg:)

Julen nærmer seg med enorme stormskritt og blodet begynner å få lopper som tøyser med kroppen. Er så rart at slike høytider får en slik effekt, men det har den. Det er skyhøye forventninger blant store og små, gaver som handles vilt og røde nisser som marsjerer inn i stua, til og med et stort tre skal man dra inn og deretter dekorere med absurde kuler i rødt og gull og sølv og hvitt. Juleribbe må man ha, selv om man ikke liker det. Julemusikk skal spilles….selv om man synes det er harry musikk. Juleprogrammer skal sees, selv om man har sett dem hvert eneste år, de blir aldri noe bedre. Og historien om den fattige piken som får tre nøtter og deretter vinner prinsen…ærlig talt! Kall meg kjip, men jeg synes bare jula er rar, absurd, vemodig, lang og unormal. Men juleøltesting, det er bra! Og julegløgg, den går ned. Og mennesker, de må man ha. Så man plukker ut det man liker og ignorerer etter beste evne alt det andre…HO HO HO!

For det nye året satser jeg på enda mer tegning og maling og kunstneriske innslag. Har mange spennende prosjekter på gang med flotte mennesker og har mange ideer i hodet som jeg håper å sette ut i dagens lys. Er jeg i det rette hjørnet kommer og noen av disse bildene til å havne her i bloggen. Men nå trekker jeg meg tilbake til sofaen og oppgulpet etter gårsdagens forlystelser. From all of us to all of you, a very mer…ah, never mind!