Noen ganger opplever man ting man vil holde hemlig. Man ser ting, man lukter ting, man føler ting….alt vil det forbli hemlig. Vi har en offentlig personlighet og vi har en hemlig…veldig hemlig. Det er ikke alt man trenger å snakke om eller fortelle…man har rettighet på disse hemligehetene i livet, er det kanskje de som gir mening, selv om de da er hemmelige for alle… Eller er det de som gjør vondt? Selv har jeg begge deler. Jeg har hemmeligheter som er fantastiske og vidunderlige, de gjør meg bare godt, jeg elsker disse hemmelighetene! Også har jeg de som er mørke, de vonde hemmeligheten. Disse er og der. De henger over meg, blir ikke kvitt dem, de er der. Hender de forlater meg…det er da de gode hemmelighetene kommer…men de mørke lurer alltid i skyggene. Ofte kan de gode hemmelighetene råde over lengre tid, og det er godt å være her, godt og være meg…men man vet aldri når tidevannet skifter…alt er så uforutsigbart! Er kanskje det som gjør livet? Men hemmelighetene vil alltid være mine, jeg liker å ha hemmeligheter. Det skiller meg fra alt annet, alt som er ordinært og A4. Jeg og mine hemmeligheter vil alltid være sammen i godt og ondt. Noen ganger vil de plage meg, andre ganger glede meg, men de er mine, og jeg verdsetter dem på en bisarr, men deilig og behagelig måte.