Vakumet er borte og luften føles lettere og snillere. Solen blomstrer og forteller oss om sommerens inntog. Jeg stod opp denne morgenen til påskeferiens første dag. Sov litt lenger enn planlagt, men våknet til gjengjeld opplagt og klar for å innta dagen. Idag ønsket jeg endring. Jeg startet med grovarbeidet, gulvene ble renset for vinterens skitne føtter, benker og bord ble skinnende rene og fikk nye tekstiler i vårens friske nyanser. Lys og små dekorasjoner kom til og pledd og gamle gjenstander kastet ned i kjelleren. Høres kanskje kjedelig ut å bruke feriens første dag med reel opprydning, men for å være ærlig var det mest befriende. Nå kan jeg gå på de neste dagene med det jeg selv ønsker å gjøre, og jeg kan ha pokker så god samvittighet. Stua skal få være stue frem til neste gang, og jeg skal holde meg utenfor vakum og tungrom. Nå vil jeg puste lett, være glad og skape meningsfylte øyeblikk. Ute har det dukket opp lyder som har vært fraværende en hel vinter. Mopeder suser forbi og vitner om ungdommens barn. Mennesker med hunder i bånd traver gatene. Blomstene stikker hodene opp fra bakken og synger de første strofer. Til og med katten, frøken Luna, låter litt anderledes. Vår i Norge er vakrere enn noe annet på jord, likevel får den meg og til å innse hvor lang og trist vinteren er. Tenker at jeg ikke orker tanken på nok en vinter i dette land, men tiden vil nok vise at jeg vil se mangt en vinter til i Norge…det er til syvende og sist her mine røtter henger i.
All posts by trine
Å leve i et vakum
Ikveld lever jeg i et vakum. Kanskje er hele verden i et vakum denne kveld, ikke vet jeg, men jeg vet at jeg befinner meg i et. Jeg skulle ønske jeg var vektløs, men min kropp er tung som bly. I hodet mitt svirrer tusen tanker, om ingenting. Jeg føler alle følelser ikveld. Det er en slitsom tilstand å befinne seg i, men samtidig liker jeg denne time. Jeg føler at jeg lever, og jeg kjenner igjen meg selv, jeg er en spaltet fugl i et bur. Jeg føler meg fanget, men vet og at jeg er friere enn de fleste. Jeg kan og jeg vil og jeg har muligheter. Men dette vakum setter meg på plass. Stopper min klokke og får meg til å vende innover, til der bare jeg kan være. Det er mørkt og hult men rommer mange kroker. Biter av et liv, av savnet etter det tapte og drømmer for fremtiden. Man venter alltid på noe, en tilstand. Man kaster bort så mange vakre dager på å lengte og glemmer å kikke seg rundt. Brått har sommeren blitt høst og livet går inn i en ny runde. Halvveis til månen er jeg vektløs. Mørket avslører mer mørke og gjemmer bort gleden. Men jeg er ikke trist, jeg er vemodig. Og det er noe helt annet… Jeg leter etter svaret på et spørsmål jeg ennå ikke har formulert, og det er nok her vakumet oppstår. Hvordan finne noe man ikke vet hva er. Tomler vi alle ute i nattens regn…eller er jeg alene? Jeg er glad for det jeg har, men stadig frustrert over alle tomme hull. I buret er man beskyttet mot farene som truer, men man er frarøvet friheten. Som buret er livet, de valgene man tar. Mange velger å leve bak gitter, tryggheten og kjedsomheten får seire over frykten det vil være å reise ut i eventyret. Man går stadig og drømmer om hva som kan vente der ute, i livet, men på pinnen i sitt bur kan man forholde seg til. Bygger et liv med stakitt og vedfyring, bak glass. Også kommer vakumet krypende… Jeg kan ikke se det, men jeg kan kjenne det. Det er en bekjent av meg blitt. Jeg sier ikke velkommen, men jeg lukker heller ikke døren, jeg mer aksepterer at det er slik. Og det er med på å definere meg, det mennesket jeg er. Jeg vil smile, jeg vil gråte, jeg vet ikke. Kanskje føler jeg ingenting. Det er dette som beskriver mitt vakum. Fuglen sitter i buret og de som har fått se henne syns først hun er søt. Deretter ser de rundt henne og forstår hennes situasjon. Da ser hun trist ut. Vet ikke om hun er trist. Hun er trygg, så trygg hun kan være. Hennes virkelige historie er det kun jeg og en til som kjenner, og slik skal det forbli! Jeg er knyttet til denne skapning og tar bolig i henne fra tid til annen. Men stort sett lar jeg henne sitte i fred på sin huske. Jeg ønsker ikke å leve i bur, jeg vil heller ofre tryggheten og våge meg ut. Dette er mitt liv, min last. Jeg kan og jeg vil og jeg har troen, men jeg er flyktig og mitt hode sender meg stadig ut på avsidesliggende veier og jeg finner ikke veien tilbake til dit jeg kom fra. Jeg søker ikke bare svar, jeg prøver å finne spørsmålene!
Akryl på akvarellark A3, 2006, Trine Svendberg
Ekte varme…
Hun fikk til slutt navnet “Omfavnelsen” Hun klemmer seg seg selv fordi hun trenger en klem. Å klemme seg selv er ikke det dummeste man kan gjøre, men likevel en fattig trøst mot ekte vare. Hun er alene i kveld og igrunn litt alene generelt. Derfor ender hun tidevis opp med å en slik selv-klem. Det er noe rolig over henne. Vet ikke om det er den harmoniske grønn-fargen, fassongen på hennes kurvete kropp eller mangelen på et ansikt. Hun er akkurat så dramatisk og så stilferdig som hun selv ønsker å være. Kroppen er usminket og den bukter seg frem i rommet. Den holder ikke tilbake, men lar seg folde ut. Hennes høye klem er sjarmerende krampeaktig og man må nesten le, der hun står og holder om seg selv. Som en kontrast mot den grønne bakgrunnen kommer det lange røde håret. En rødfarge som minner om Munchs røde toner. Rødt symboliserer lidenskap, men kan og la tankene vende mot blod og døden. Rødt bringer inn balanse og sørger for at det hele ikke blir platt. Jeg får lyst til å klemme henne, kanskje varme henne og verne om henne – er det da en slik “selv-klem”, eller blir det hele en luftig handling uten resultat? Hun fryser ikke, hun er heller varm. Hun har funnet varmen med seg selv på et vis. Eller er det en lykketenkning, kan man noen gang finne varmen med seg selv, eller trenger man det andre mennesket? Å leve med seg selv er urisikabelt, kan ikke gå helt galt. Det er ukomplisert, det er en egotrip nærmest. Man går glipp av den store klemmen. Hun klemmer seg selv i kveld, men hun venter på at noen skal komme og vise henne ekte varme.
Mitt neste prosjekt skal la seg influere av art nouveau. Det er en fantastisk retning innenfor kunsten som hyller det vakre, myke, feminine og estetiske. Den er ikke minimalistisk, men tillater seg å fylle sin plass, slippe seg helt fri i en vandrende strek som bølger seg over arket som en slags rullende orgasme. Den er sensuell og en fryd for beskueren. Den har tidligere og vært en del av mange av mine kull og blyant tegninger, nå skal den og få prøve seg i det oljete ellement.
Omfavnelsen, olje på lerret 60*90 cm, 2009, Trine Svendberg
Nabokrangel for Munch
http://www.dagbladet.no/2009/03/27/kultur/arkitektur/munch/munch-museet/deichmanske/5492673/
Endelig får Munch som fortjent! Lenge har Munchs vakre bilder blitt neglisjert og nedvurdert til et gammelt, slitt bygg utenfor bykjernen. Nå skal de komme til sin rett i noe som ser ut til å bli et fantastisk bygg side om side med Operabygget. Munch er uten sidestykke Norges mest kjente kunstner, at han nå får disse lokalene i gryta av Oslo er en jubel! Syns denne artikkelen dog sier mye om Norge og Nordmenn. At man bekymrer seg over at Operabygget nå vil kunne falle i skyggen, ærlig talt. Dette blir litt som naboer som konkurerer om å den fineste bilen eller største båten. Vi snakker om kulturskatter og kulturnorge, vi skal være glad for at hovedstaden nå tar en vakrere form og igjen kan bli en stolthet for Norge. Oslo har i flere år vært et trist syn for øyet, preget av oppussinger, veiarbeide og grå, trøtsomme bygg. Med Operabygget fikk det en kraftig ansiktsløftning, og nå med et nytt Munch museum side om side, har vi lysere og mer estetisk tider i vente. Jeg tror disse byggene vil støtte oppunder hverandre og fungere som en vakker helhet, heller enn å konkurere mot hverandre. Gleder meg stort til å se Munchs vakre bilder i nye omgivelser og mye mer tilgjengelig for folket!
"Learning to fly" med rødvin og sota briller
Når lærer man egentlig å fly? Man forlater redet allerede som 18åring. Verden roper mitt navn og jeg tar mine vinger og strekker de ut. Jeg slår med dem og lukker øynene. Venter på å lette. Dette har man lenge tenkt på, nå er øyeblikket. Inntar en liten hvit leilighet ved sentrum. Esker på esker med ting – barndommen. Gamle bøker, noen bamser har sneket seg med, bunker med musikk og klær. Kjøleskapet er tomt, det lyder et ekko i det. Komfyren får stå ubrukt til man har funnet ut av den, eventuelt funnet bruksanvisningen. Møbler i alle farger, brukt. Man skaper et hjem. Vingene har fortsatt ikke helt kommet igang. Er det noe galt med vingene mine? Dager går og himmelen passerer deg. Livet er underlig og du innser et nytt begrep – plikter. Trodde man gjorde seg ferdig med det under oppveksten, men nå er plutselig pliktene skyhøye, de når deg til taket og fyker opp og ut av pipa. Husleie, det var det ingen som sa noe om… Så kommer kvelden, og leiligheten forteller deg det du lenge har ventet på å høre: du er fri! En nyvunnet frihet. Friheten til å gå ut, sitte lenge i telefonen, drikke rødvin når det skulle falle deg inn, til å skrike, til å sitte oppe, til å vaske gulvet – aldri. Husker denne frihetsfølelsen. Dog ensomheten stadig snek seg på, var friheten domminerende de første år. Men vingene ville aldri slå seg riktig ut. Jeg lærte ikke riktig å fly. Skolegang ble ferdiggjort, en slitsom affære, som jeg i dag innser var fyllt av løse dager og seine kvelder, egentlig aldri slitsomt i det hele tatt. Kjærlighet kom og den gikk. Så mange mennesker, så mange øyeblikk. Som livets gang setter man røtter. Hvit leilighet forlates. Den står der fortsatt, men uten meg. En æra legges bak og en ny startes. Det voksne liv inntas. Giftering og fast ansettelse. Saken er biff, men hvor er vingene? Lærte jeg virkelig aldri å fly? Hvordan forlot jeg da redet…livet har spilt meg et puss. Jeg har blitt snytt for vingene. Lukker øynene, og da, kun da har jeg vinger. Varmen er tilstedeværende og luften er tynn. Jeg tar et spring, trekker pusten, mot kanten, vingene folder seg ut og jeg tar sats – fra kanten. Landskapet åpenbarer seg. Jeg flyr! Myke svaberg dukker opp, de varmer nakne føtter. Bølgeskvulp og måkeskrik. Ingen biler, ingen støy. Roen er uten sammenlikning så vakker så vidunderlig. Jeg tar på den og kjenner den på min hud. Jeg stopper her. Var det hit jeg skulle fly? Eller fikk jeg fortsatt aldri noen vinger…når skal jeg lære å fly, være fri? Trodde det var det man ble når man ble stor. Men innser nå at man aldri var mer fri enn da man var barn!
Bekledningen
Se på værmelding, regn eller sol? På med votter på med sko? Ambivalens og Harmoni skal begge ut og fly. Nøye planlegges reisen av sted, to av mine barn forlater redet denne kveld. Ambivalent er og følelsene. Lykkens rus, du er flink og spesiell. Avskjedens time, vi sier farvell. De to kvinnene kler seg i bobler og plast, isopor og papp nøye innbundet av lag på lag med teip. Glasset fryser og frykter det harde støt. Tusen biter kan bli skjebnens time. Vær sterk, vær stødig! Den ene kvinnen er bekymret, dette kan aldri gå bra. Hun frykter det verste, men håper det beste. Sommerfugler kribler i hennes mage, hva møter oss der ute? Den andre fniser, ikke noe problem, har sett mang en vinterkveld før. Verden er til for deg, den ber deg stige frem, finne plass. I samme kartong en kvinne i balanse. Hun holder rolig sin faste posisjon, blikket nedovervent mot moderjord. Armer varmer kroppen og reisen vekker ingen skremsel. Tre kvinner i samme rom, i samme skute. Stolte og fromme, modne og klare. Vestlandet kaller! Stolt mor trekker på gummistøvler, luer, skjerf og litt solkrem sånn i tilfelle. De ser riktig så flotte ut der de ligger omsvøpt i hjemmesnekret embalasje. Ansikt mot ansikt de vender inn. Ryggene beskytter best mot de harde tak i postgangens nådeløse løp. Hjertene bruser og vemodigheten kan ikke annet enn å lure i kr
oken. Dette skal gå bra, mine barn skal spres, slik alle barn tar sin vandring ut i livet. Ute har mørket lagt seg. Det har vært en vakker dag i mars. Våren ser ut til å snike seg på, og vi drar den til oss – en vinterlang lengsel nærmest hungrer og gaper etter den. Mørketiden er over for denne gang, også for meg selv. Jeg puster lettet ut. Armene henger litt lettere og vinden rufser levende i håret igjen. Dører åpnes og solstripene skrår inn i stua. Snøen er snart helt trekt ned i bakken, rent bort, dunstet vekk – hvor ble det egentlig av? Hvilke bilder skapes denne vår? Idag er nye ark handlet inn, kullblyantene er i bestilling og fixativen satt frem i hylla. Det føles deilig. Så mange ark, så mange dager. Dagene blir lengre og fantasien skal få fritt spillerom, bilder skal skapes i hodet og videreføres til de ruglete hvite flater. Noen barn forlater oss, de skal henge til glede for andre, noen barn kommer til. Må Bergen bli et godt hjem for Harmoni og Ambivalens, og mange nye tegninger få se solen denne våren!
“Harmoni”, kull på akvarellark, A3, 2008, solgt. “Ambivalens”, kull på akvarellark, A3, 2008, solgt.
Salget av et barn
Høye salonger og lave stolrygger. Burgender teppe, men sofa i grått. Skal mitt bilde pryde denne stue? Mine bilder er mine puslespill, del av livet, tiden som går. De fanger meg i en knippe av min tilværelse og blir en bit av evigheten. Hva koster en slik bit? Bilder kan skapes for det komersielle, de kan formes til et salgbart element. Bilder kan og være en terapeutisk affære, en slåball for den sinte, et hull med tårer en dør til harmoni. Et bilde som skaper oppsikt er ofte et bilde som ikke selger, men hva er best? Hundre bilder fyller lokalet, mennesker passerer – hvor lange pauser tar de, eller skal de bare slå ihjel tiden sin… Spente små kunstnere lusker i hjørnene, analyserer og tolker. Hvilke som blir glemt og hvilke som sprudler er vanskelig å si. Ute skinner solen, våren knakker på våre hoder, øyne blendes, men en merkverdig fornemmelse av lykke lurer seg på. I buret sitter fuglen, farene truer, bak ramme og glass. Befrielsen strekker seg mot deg idet solen bryter inn, hennes blikk er stadig det samme. I kull og akvarell, olje og akryl, tiden er her. Mine kropper stiller opp for meg, stadig lydige, men dog alt fra rampete til sjenerte. Et par holder sammen, de er hos hverandre og holder om hverandre, i verden. Han ligger hos henne som et beskyttende skjold. Solgt! Paret har appelert og skal få ny bolig i morgen. Et 
av mine barn forlater redet. Det fikk reise for 1450 norske kroner. Havner de i den høye salongen eller bak den grå sofaen? Sender de meg brev i fremtiden, en status på livet. Rød prikk settes og saken er biff. Mitt første salg! Det bruser i magen og stoltheten har sjeldent vært sterkere tilstede. Fingrene får lyst til mer, flere tegninger og flere malerier. Følelsene skal svømme over mine blanke flater, border skal utbroderes og farger skal blandes til den rette balanse. Sterkere uttrykk, større dimensjoner, ikke noe å tape alt å…
Som en siste hyllest til mitt barn, mitt salg i dag, får det nok en gang hilse på denne side…
.
Da var tiden inne!!
Lørdag 11-16 og søndag 11-17 er dagen da bildene skal frem! Sammen med Fredrikstad paletten stiller jeg ut olje malerier og kulltegninger. Vi har alle ulike uttrykk og ulike metoder i kunsten vår. Åpent for alle. Lokasjon er Gressvik menighetssenter. Rammene er på plass og bildene ble kjempe fine, er spent og glad og vemodig på en og samme gang. Bildene er mine barn og står meg veldig nært, nå skal de eksponeres og utsettes for både ros og kritikk. Slik er det når man velger å skape noe og å la andre få se det. Men likevel er eksponeringen av bildene en driv og et høydepunkt!
Da helgen ble en flyktig affære
Helgen rommer så mye, tanker flyr gjennom hodet, så mye som skal bedrives, så lite som blir gjort. Blir like overrasket hver eneste søndag, da jeg innser at helgen er over. Det er som om jeg gikk glipp av den, nok en gang. Hva skjedde med visjonen om et bilde, lerettet er stadig blankt. I hyllen står to flasker rødvin mindre. Lommeboken har også merkverdig nok vært på slankeleir denne helgen. Blant annet har jeg sendt to bilder til innramming, blant de to er Befrielsen. Innramming viste seg å være vanskelig. Bildet kan enten kompliteres av rammen, bli overkjørt av rammen eller bli hevet til høyere dimensjoner av rammen. Rammen er embalasjen. Den er med i synsinntrykket. Gleder meg til å se rerultatet! Neste helg skal de henges opp, stilles ut. Kulltegninger skal også få være med. Kanskje kommer mange mennesker å ser på de, kanskje kommer ingen??
Har som alltid mange bilder i hodet mitt, fargene flyter rundt og sirkler, kuber, menneskelemmer, en sort ravn, månen som solen, nyansene glir over i hverandre. Likevel er det et knippe av disse som får leve ut på lerettet. Og som oftest, når jeg først skal ta fatt på nytt bildet, er hodet blankt. Bildene er en saga blott og det skapende treffer veggen. Jeg vil bare sove!
Utstillingen nærmer seg og har ikke på langt nær fått gjort alt jeg ville, men igjen, når i all verden har man det. Er man noen gang i mål? Og hva svarte er målet? Jeg tror jeg skal gruble litt på det, kanskje lage vafler eller noe slikt…bildet kan vente akkurat litt til. Det går ikke noe sted, lydige lille sak. Ingen maler det for meg, heldigvis. Helgen er over og tiden renner ut, samtidig som tiden er en gave man får hvert minutt som går fremover…
Vinterlandskap
Jeg lukker øynene, stenger snølandskapet ute en liten stund. Ser en sommerdag, ligger i gresset og driter i om en maur skulle ta turen inn i øret mitt…jeg liker å ligge i gresset, nær bakken, nær naturen. Himmelen føles overveldende når man ligger i gresset. Den omringer deg på alle kanter og fyller dine lunger. Skyer som fort omdannes og former nye fantasier for ditt indres latter eller skremsel. Nær bakken kan ikke vinden ta deg, den kan bare ømt kile kroppen din. Bakken, gresset og hagen fjerner tankene om hverdagen. Den tillater deg å slippe taket, for en stund. I et øyeblikk deler du og jorden legeme. Gresset strekker seg opp over dine ankler og stryker varsomt baksiden av dine armer og lår. Stemmer i gresset, sa en gang en kjent haldenser. Han har rett. Det finnes stemmer i gresset, for den som lytter. Lyder beveger seg flyktig forbi. Det er mennesker på vei til steder eller på flukt fra fortiden. De er forvirrede og mangler mening. Du slipper å tenke på det. Vri hodet mot høyre og tell alle gule hoder som stikker opp fra plenen – ugress sies det – vakkert ugress! Snu hodet mot venstre – lille pus på vei bort. Lukte litt og gå bort i skyggen igjen. Jeg vil ikke ligge i skyggen. Jeg vil bade i solen. Jeg vil ha den over hele meg, kjenne varmen, lade batteriene. Bakken er kjølig og fuktig. Det er deilig. Jo lengre man ligger på bakken, jo vanskeligere er det å stå opp. Det er som om bakken suger meg nedover, inn mot kjernen. Den vil at jeg skal bli del av den, men jeg vil være fri. Reiser meg opp og rundt meg ser jeg snølandskapet! Kulden river tak i meg og jeg er blitt våt av snø. Håret er frossent og stivt. De gule hodene har trekt seg ned i bakken og gresset gjemmer seg. Alt er hvitt og kjølig. Luften preges av hvite krystaller, de setter seg på nesen min og forsvinner like raskt. Jeg må gå inn. Jeg kan bli syk! Hvem sa at vinteren var lykkelig? Lukker øynene og venter på at den skal forsvinne – må knipe virkelig lenge…