Høstvandring Gamle Oslo

En morgen i oktober. Etter å ha levert bilen på service på Ensjø, går man løs på hjemturen til Grunerløkka. Hvorfor ta buss, når man kan gå? Og den friske luften forteller hvorfor høsten kjennes så befriende og oppklarende. Kulden gjør ingenting, så lenge klærne er tykke nok!

Kampen er ikke direkte på veien hjem, men jammen verdt å ta turen til! Gamle Oslo, med sine sjarmerende små hus, Kampen kirke og koselige butikker med sjel. Man glemmer helt at man er i hovedstaden!

Kampen park i et usannsynlig idylisk høstlys! Men jammen er det da majestetisk hva høstblader i morgensol kan skape!

Skal vi gå opp eller ned?

Finnes det noe flottere enn et gammelt tre om høsten? Buktende grener, tykk og massiv stamme som vitner om et langt liv i full taushet her på Tøyen, der bare bladene i vinden lager lyd…

Veien går videre fra Tøyen, forbi Munch museet og gjennom Oslos botaniske hage. Her finner man Zoologisk museum. Om natten ser bygget hymskt ut, og man kan nesten innbille seg å se mørke skikkelser gå i vinduene. Men om dagen, når solen står på, er det kun et flott gammelt murbygg, med dinosaurer og rotter og tigre og doktor Proktors dyr du ikke ønsker å møte…

Men på baksiden av Zoologisk hage vokter denne trivelige karen! Og bare for å underbygge hvor hymskt dette bygget faktisk kan være, og at det helt klart har vært et fengsel eller kanskje et grusomt barnehjem i gamle dager, og at det med sikkerhet spøker her, fikk bildet være sort hvitt…

Etter en høstvandring full av omveier, når man igjen kjære Sofienbergparken, og møter et av mange favorittrær. Med sine karakteristiske lange og krokete grener, står den som en perle for parken og til glede for alle klatre-glade barn. Bladene som i april tittet frem, er nå i skiftning og om en sen høststorm vil de varme bakken og sakte forsvinne. Og med Sofienbergparken er man faktisk nesten hjemme igjen!

Lille Oslo, er en egen planet!

Nå er det gått over et halvt år siden vi pakket sammen livene våre og forlot Fredrikstad til fordel for Oslo og nærmere bestemt Grünerløkka. Og man hadde i forkant mange tanker om hvordan livet skulle endre seg og hvilke spennende dører som skulle åpne seg. Men endringen ble overraskende større enn vi hadde regnet med, og utelukkende til det positive. For friheten av og når som helst kunne dra på seg jakke og sko og gå ut å oppleve, er virkelig fantastisk. Det er alltid noe å oppsøke, det er kulturelle skatter rundt ethvert hjørne. For Oslo er nok en by som passer for de som elsker kultur og inntrykk. Jeg merker for min del at jeg er mye mer ute og går. Oppsøker steder og eventer jeg ikke før visste eksisterte. Jeg blir inspirert av alle sanseinntrykkene, jeg får en nysgjerrighet for livet jeg ikke hadde før. Det er mer farger, det er mer lukter, det er mer lyder. Det er blitt lettere å utfordre seg selv, prøve nye ting.

Torsdag kveld tok vi turen til Underwater pub, der de hadde tre operasangere som opptredde med gripende sang. Man ble først kort fortalt hva stykket handlet om, før det deretter ble fremført og alle de oppmøtte ble sittende i total stillhet og lytte. Det var pauser mellom stykkene, slik at det også ble rom for snakking. Atmosfæren var virkelig til å ta og føle på! En fantastisk og unik opplevelse. Billig og god rødvin hadde de også!

Denne helgen ble det arrangert bokfestival på spikersuppa, med masse boktilbud og mange spennende foredrag. Gikk man noen hundremeter nærmere aker brygge, kom man til matfestivalen, med masse delikatesser, og ikke minst smaksprøver. Eneste ulempen var litt for mye folk, men egentlig så er vel det en fin ting når alt kommer til alt. I disse dager arrangeres også den årlige høstutstillingen på Kunstnernes hus. Dette er en stadig skuffelse, men jeg skal likevel ta tiden til å besøke den, og forsøke holde et åpent sinn! For blant mye søppel, kan en liten uoppdaget skatt gjøre det hele verdt besøket!

Tidligere i uken var jeg dessuten en tur på Cinemateket og så klassikeren The Children’s hour med Audrey Hepburn og Shirley MacLaine fra 1961. Det er virkelig en fantastisk måte å koble ut hverdagen på, når man trer inn i kinosalen og de gamle klassikerne ruller over skjermen. Det er som om alt annet forsvinner og filmen blir altomslukende. Vakre skuespillere fra en svunnen tid, fascinerende klesmoter, gamle biler, glemte sangperler. Det hele blir som en tidskapsel, en reise i tiden. Og det som stadig slår en, er temaene, de er de samme som idag!

På mandag venter nok en gang yogakurs, og til helgen blir det intensivkurs i keramikkteknikker. Noe jeg i flere år har snakket om, men aldri helt funnet tid og sted for. Da dette holdes rett borti gaten, blir det hele så mye mer tilgjengelig. Og stikkordet med Oslo for meg, er nettopp ordet tilgjengelighet. Så lenge man bor i sentrum, ligger alt i umidelbar nærhet, om det så er festivaler, kunstmuseer, kinosaler, parker, kafeer, det er alt like om hjørnet! Det venter på deg,…eller fortsetter uten!

Vår hovedstad har utrolig mye flott å by på, bare man griper dagen og bevisst utnytter seg av fordelen det er å bo tett i et mangfold av interesser og ulike talenter. Har man lidenskap for musikk, litteratur, kunst, sport, uteliv, selvutvikling, osv. er mulighetene virkelig uendelige! Man må bare oppsøke dem, våge, tillate seg å puste inn det byen har å by på. Og om man bare vil observere alle de rare menneskene og puste inn livet, finnes det altids en koselig mørk krok på en kafe der det venter en avis og et aldri så lite glass rødvin…velbekomme!

Søndagsblues eller det verdifulle øyeblikk?

Søndagen er over oss, en dag for refleksjoner, en dag for inntrykk. Hva gjør søndagen så blå? Oslos gater begynner å vitne om en kommende høst, regn i luften og en friskhet som fyller lungene. Søndagen har en fenglsende effekt, du vet du burde bruke den, men likevel gjør den deg nummen og rastløs på samme tid. Jeg står i vinduet og ser menneskene gå forbi, noen alene, noen med venner. Så mange steder å gå, så liten aning om hvor! Helgen går mot en slutt, hvorfor gjør det en så trist? Uken går så fort, helgen går så fort, man venter alltid på noe, og glemmer her og nå. Gripe øyeblikket, uansett dag og tid… Men hva gjør man med det blå sløret? Blått er kanskje ikke så dumt, ikke alle dager kan være gule. Det blå bringer tanker og ønske om inntrykk. Setter på musikk, men kan ikke finne ut om det skal være jazz eller klassisk eller rock. Går gjennom kunstbøker, alt fra surrealisme til naturalisme. Det skapende venter på, men i hvilken form er uklart. Kanskje utforske nye veier? Solen har forlatt hovedstaden, men jeg vil ut. Ut og observere, ut og delta……eller ganske enkelt bare være i øyeblikket.

 

Hva bedre en blå søndag enn noen bilder fra Picassos blå periode? Pablo Picasso blue period 1901-1905

Hverdagslykke

Vi mennesker søker stadig dette ene, lykken. Lykken kan ikke sees, men vi kan ane den. Og når vi endelig tror vi har funnet den, forsvinner den like brått igjen. Jeg tror også det finnes et lite likhetstegn mellom begrepene lykke og meningen med livet. Lykken er nok sjeldent en varig tilstand, den er stort sett bare på besøk, men utgjør en viktig del av livets gang. Og kanskje må man også ha opplevd sorgen for å kunne kjenne igjen lykken. Livet bør ikke være en kamp om å finne lykken, men man skal være takknemlig i de øyeblikk den oppstår, som en slags hverdagsmagi.

I høst ble det laget en kampanje for “hverdagslykke”. Disse fem rådene ble gitt, og kanskje er de ikke så helt dumme:

1) Knytt bånd med folk rundt deg

2) Vær aktiv

3) Vær oppmerksom, få med deg de små viktige ting i livet

4) Fortsett å lære

5) Gi, det kan være i form av din tid, kanskje i form av tjenester

Lykke til!

Denne dag, et liv.

Sanseinntrykk, en flom av dem skyller inn over dagen…

Dufter i luften, noen velkjente, noen fremmede, noen som vekker andre gode følelser, og de som bare er vonde. Og deg selv.

Synsinntrykk. Vakre farger og former. Kjente elementer man glemmer å studere. Naturen, trærne og et og annet dyr. Mennesker, noen man ikke kjenner, et snilt ansikt, en stresset sjel, en sliten og  ferdig kropp, et ungt sinn, en nyfødt baby. Biler som kjører rasende forbi, eller trafikken som står helt stille. Og deg selv.

Tiden som går så altfor fort, eller den evige ventetid. Tiden man ikke skjønte hvor tok veien. Såre minner, som brått er glemt. Gode minner, man gjerne skulle gjenopplevd, kapslet og bevart. Erfaringer former og bestemmer fremtid. Og deg selv.

Øyeblikk. Varme følelser, minner. Noe som forstyrrer og noe som fascinerer. En liten bit av hverdagen, som likevel kommer til å bety alt – der og da. Det gode ord, det snille blikk, den glodhete berøring. Det som gir mening, og det som aldri skulle hendt. Alt øyeblikk. Og deg selv.

Lyder. Høye barneskrik, til et barn du ikke kjenner. Barnelatter, til et barn du gjerne vil si hei til. Tv-reklame som ignoreres. Meninger du ikke vil høre. Og de gode nyheter. En katt som maler. Vinden i trærne. Tevannet koker. Bilmotor som starter, og musikk som settes på. Musikk! Den klassiske opera, den svenske visesang. Toner som danser i luften og som danner en helhet. Musikk som trenger inn i magen og påvirker deg, for en stund, der og da. Skarpe lyder og myke lyder. Lyder som maler et bilde, danner en fortelling. Noe du ikke kan berøre, men som likevel berører deg. Varmen og rytmen, budskapet. Og deg selv.

Dagene fylles av inntrykk, av øyeblikk. Inntrykk man aldri vil glemme, og de man velger å feie forbi. Øyeblikk som av ulike og merkelige grunner fester seg.

Det er dette som til slutt utgjør livet. Alle stunder, alle inntrykk. Millioner av dem, langt flere enn man har evne til å reflekter over, men de registreres og utgjør en helhet. Hvor mye av dette man velger å ta inn over seg bestemmer også kanskje meningen med livet. Man kan la det påvirke, det gode som det onde, men dersom man ignorer – hva er så tilbake av et liv?

Den underlige helhet, kull på akvarellark, A3, 2009

Odd Nerdrum – et kunstunikum bak lås og slå?

Nerdrum, vår tids norske kunstgeni. Tanken på Nerdrum bak gitteret virker like absurd som logisk. Mange av historiens mest kjente kunstnere har kommet i klammeri med det offentlige og med myndighetene. Noen stemplet som gale og satt i hvite klær, mens andre enkelt og greit har selv meldt seg ut av samfunnet og pliktene det medfører. Det er en kjent sak at disse ekstremt kreative menneskene har falt utenfor, blitt misforstått og også følt seg nærmest forfulgt av myndigheten. Nerdrum faller inn under siste. Tidligere har kunstneren fremstått som like folkekjær som sjarmerende gal. Han har bydd på seg selv og vi har elsket og hatet ham. Men på et tidspunkt, 2002, gikk Nerdrum nærmest i eksil for offentligheten. Vi mistet ham som en samfunnsfigur, men hans kunstvirke fortsatte i høyeste grad. Nerdrum hadde på dette tidspunkt bygget opp en slags motsmak mot det norske samfunn, og meldte seg mer eller mindre ut, på alle måter, også økonomisk har vi i det siste fått oppdage. Men jammen kan det da virke litt forlokkende å melde seg ut av sammfunnet. Bare gjøre det man ånder og lever for, ikke tenke så mye på hva samfunnet forventer og heller ikke tenke på hva man er pålagt å bidra med for å opprettholde den velferden vi opplever i Norge. Som kunstner, i den inderlige helhet Nerdrum er det, kan man lett isolere seg fra det som har med allmennheten å gjøre. Man føler kanskje ikke noe tilhørighet med den og det den står for. Nerdrum er jo som dratt ut av en fjern fortid, han likner ikke noe vi ser ellers i vårt samfunn. Og som kunstner har han jo også gått inn på en slags rennessanse av gamle dagers kunstideologi. Hans virkelige genialitet, det ganske unike, vil nok ikke forstås før lenge etter hans død, slik er det jo. Men likevel er han også av de få som faktisk har greid å tjene, ikke bare bra, men vannvittig bra på sin kunst. De fleste dedikerte kunstnere opplever å leve i fattigdom, skal de bruke all sin tid på kunst. Noen, vel de fleste, oppnår heller aldri anerkjennelse hverken før eller etter sin død. De fleste kjente kunstnere har stort sett blitt det etter de har nådd torva. Nerdrum derimot, har oppnådd en fantastisk suksess for det virket han gjør. Og han er en ivirg lærer som bringer sin innsikt og sine teknikker videre til nye kunstnere, både norske og utenlandske. Sånn sett er Nerdrum en kulturskatt i både norsk og utenlandsk sammenheng. Men uansett hvor stor en mann, så er de klare fakta at Nerdrum har tjent seg enormt rik på sine klassiske malerier. Han ser på ingen måte ut som en rik mann, og det passer jo også godt inn i den bohemske kunstnerstilen han inntar. Men pengene er der, og de har rullet inn i mange år. Det at Nerdrum har unnlatt å betale skatt av disse er udiskutabelt feil. Vi er alle en del av det norske samfunn og av verdenssamfunnet, og vi må alle bidra. Jeg går ut ifra at Nerdrum i like stor grad som oss andre har benyttet seg av det meste vårt velferdssamfunn har bygget opp, derfor må han også bidra til å vedlikeholde det. Han har faktisk ingen grunn på jord til å boikotte de skatter som er pålagt ham. Han er riktignok et kunstgeni, men han har ingen anledning til å sette seg selv i en slik særposisjon. Hans unskyldning om å være dårlig med tall blir latterlig å høre på, rett og slett. Driver man eget firma, som jo Nerdrum nettopp gjør, kan man skaffe regnskapsfører til slikt. Nerdrum har med totalt åpne øyne gjemt disse pengene med tanke på at myndighetene ikke skulle oppdage de. Og for det må han stå til ansvar. Men å putte ham to år i fengsel virker da litt vel brutalt… Samtidig tenker jeg og på det faktum at Nerdrum i fengsel ikke vil være i stand til å fortsette sitt virke. Et virke som er svært viktig for vår kunst og kultur. Ser man strafferammene for en rekke voldelige handlinger, virker dette helt urimelig. Jeg tenker generelt at Nerdrum burde illegges å betale det han skylder, og også en slags “straffeskatt”. Men fengsel?? En mann i hans alder og med den oppgaven han har i livet som et unikum innen nåtidens kunst. Det virker bare totalt tragisk, og meningsløst. Er vårt rettsvesen så snevert og trangsynt at man ikke klarer å se noe på omstendigheter og sunn fornuft. Kulturskatter vil uten tvil gå tapt! Jeg håper Nerdrum innser sine feil i dette, og forstår hvordan vi alle er nødt til å bidra for det samfunn vi har. Men jeg ønsker virkelig ikke at Nerdrum havner bak lås og slå, og jeg håper ikke dette vil hindre ham i å skape mer kunst og å inspirere nye kunstspirer i fremtiden! Kunst og kultur er desverre ikke høyt verdsatt i Norge, kanskje er det også litt der problemet ligger. Kanskje er det derfor Nerdrum med tiden også har tatt sakene sine og søkt lykke og forståelse i andre land?

Les mer om dette i VG og Dagbladet!

Årstidenes endringer – en ny frisk!

Musikk som inspirerer tekst….(trykk her)

Så ser det ut til at høsten igjen inntar landet, enten om vi vil det eller ei. Til å begynne med følte jeg meg trist, at nok en sommer gikk så fort forbi. Men når man tenker etter, går igrunn årene generelt veldig fort, og det virker som jo eldre man blir, jo raskere går tiden. Etter noen dager  med “depp” over sommerens slutt, begynte jeg så smått å se frem imot høsten. Jeg oppdaget plutselig hvor lett og frisk luften kjentes. Jeg kom inn i vanlige rytmer, stod opp om morgenene, satte på kaffen og inntok hjemmekontoret. Jeg planla salgsturer, og husket hvorfor jeg liker jobben min. Hørte radioen i bakgrunn. Kattene mine som kom – og som gikk igjen, mens arbeidsdagen atter ble et faktum. Det føles godt å ha et arbeide, noe som fyller dagen.

Jeg begynner å planlegge høstens aktiviteter. Jeg har flere malerier som er satt igang. Disse skal fullføres. Og mens jeg tenker på dette, dukker nye ideer opp. Jeg setter på opera og fylles av begjær. Begjær for alt som skal skje og tiden som skal fylles fremover. Denne høsten ønsker jeg å gå mer i skog og mark. Tråkke på falne røde blader, plukke sopp, besøke øde tjern, gå turer langs veien med musikk i ørene, komme inn til stearinslys, varm kopp te og pledd – deretter nyte stillheten mens jeg ser ut på høstvindene jeg nettopp har forlatt. Føle at man lever og at verden er et sted fylt av natur og av naturfenomen, og at man tar del i det hele på en helt uforklarelig måte.

Det er rart med Norge og årstidene som endres. Ofte føler man at det er for mye kulde, det er for mye mørke. Man lengter etter land med evig sol. Landene med evig sol opplever nå en tørke og sultkatastrofe ingen i Norge kan forestille seg. Mens vi klager på regn – er det nettopp det De ber om. Og Norges skiftende årstider bringer kanskje også den velsignelsen det er å starte på nytt. For hver sesong begynner man å tenke. Man setter nye mål, ting man ønsker å utrette eller bare bli flinkere til. Iallfall gjør jeg det. Man stopper liksom opp og evaluerer halvåret som har vært, for så å ta fatt i de neste seks månedene – og resten av livet. Et land uten årstider gir folket et evig tidsløp uten noen naturlige stoppeplasser. Stoppeplasser gir rom for ettertanke. En tid til å evaluere og en tid til å gå videre med livet.

Denne sommeren har vært en rar sommer. 22. juli har gjort noe med oss som nasjon, og jeg håper at det er til det bedre. Jeg håper ingen vil glemme det som skjedde i Oslo og på Utøya, men at det vil føre oss næremere som nasjon og som medmennesker. I tiden rett etter opplevde jeg flere ganger at fremmede mennesker rundt meg var litt ekstra hyggelige og hjelpsomme. Dette gledet meg i en svært tung stund. Alle landets rosetog vitnet om mennesker som bryr seg. Vi er stolte nordmenn som står sammen mot en gal manns gjerninger. En mann skal ikke få sverte nordmannens gode rykte som fredsforkjempere. Jeg er fortsatt stolt av landet mitt, om ikke mer, med tanke på hvordan folk har stilt opp etter tragedien. Vi må la dette bli en tankevekker om at livet er sårbart, og at vi alle må ta godt vare på hverandre!

Denne høsten skal bli en god høst, det ligger i luften, det ligger i underbevisstheten. Ingen endres over natten, men man må hele tiden evaluere og gjøre endringer. Aldri gi opp eller stagnere! Denne høsten ønsker jeg å utforske mer av vårt vakre lands natur, forskyne meg av og danse i det herlige synet norsk høst har å tilby. Jeg vil la det inspirere til videre utvikling av mine bilder i både oljemaling og kulltegning. Jeg ønsker mer lesning, mer bøker, mer musikk, mer kreativitet. Denne høsten håper jeg blir en vakker høst – men det er opp til meg selv å gjøre den til det….!

Tines kuer

Etter mitt innlegg om Tines kuer for en stund tilbake, mottok jeg av alle ting en respons fra Tines Meierier. En fredag ettermiddag falt det inn en mail i innboxen min, adressert fra Tine. De hadde lest innlegget, og ville nå at jeg skulle være med til en av Tines gårder og hilse på Dagros og Martha og Mons. Det var i forbindelse med lansering av en ny smak at de inviterte ulike bransjefolk og andre interesserte. Desverre passet ikke datoen for meg, men jeg må si at invitasjonen fikk meg til å smile bredt. Kjempe flott at de følger med på hva “folket” har å si om deres produkter og kampanje stunts! Jeg takker for invitasjonen, Tine!