Søndagen er over oss, en dag for refleksjoner, en dag for inntrykk. Hva gjør søndagen så blå? Oslos gater begynner å vitne om en kommende høst, regn i luften og en friskhet som fyller lungene. Søndagen har en fenglsende effekt, du vet du burde bruke den, men likevel gjør den deg nummen og rastløs på samme tid. Jeg står i vinduet og ser menneskene gå forbi, noen alene, noen med venner. Så mange steder å gå, så liten aning om hvor! Helgen går mot en slutt, hvorfor gjør det en så trist? Uken går så fort, helgen går så fort, man venter alltid på noe, og glemmer her og nå. Gripe øyeblikket, uansett dag og tid… Men hva gjør man med det blå sløret? Blått er kanskje ikke så dumt, ikke alle dager kan være gule. Det blå bringer tanker og ønske om inntrykk. Setter på musikk, men kan ikke finne ut om det skal være jazz eller klassisk eller rock. Går gjennom kunstbøker, alt fra surrealisme til naturalisme. Det skapende venter på, men i hvilken form er uklart. Kanskje utforske nye veier? Solen har forlatt hovedstaden, men jeg vil ut. Ut og observere, ut og delta……eller ganske enkelt bare være i øyeblikket.
Hva bedre en blå søndag enn noen bilder fra Picassos blå periode? Pablo Picasso blue period 1901-1905
Kvinnen og kråken, kysser hun den? Kanskje hun elsker kråken…hvem vet, andre enn henne selv? Eller Pablo Picasso, hvorfor dukket dette motivet opp i hans produksjon? Bildet fascinerer meg – på flere nivåer og i flere lag, forskjellig fra dag til dag, fra time til time. Vi mennesker er slik, vi er stadig i endring, går vi kun i sirkler? Jeg skrev i et av mine aller første blogginnslag at jeg arbeidet med bilder av Picasso. Jeg var inne i hans blå periode, jeg lot meg rive med av menneskenes lange lemmer, fordratte ansikter og miserable, men dog lengtende uttrykk. Jeg brukte disse som en læreplan for bruken av kritt. Kritt er mye som kull, det er kraftig og impulsivt. Du pirker ikke med kritt, du lar deg rive med og i løpet av få minutter ligger bildet for dine øyne, et produkt av din vågale strek. Fargene er enkle og rene, de blandes ikke, de er det de er. I min tolkning av Picasso denne dagen brukte jeg kun brunt og sort. Og selv om jeg reproduserte Picasso, føler jeg likevel et slags eierforhold til dette bildet. Jeg har satt mitt preg på det. Kvinnens skarpe kinnbein, den fyldige tross enkle hårsatsen og den slitte, miserable genseren. Hun virker ikke sympatisk, helt til man oppdager hennes pasjon til kråken. Hvordan hun varsomt stryker den, holder den inntil seg og bevarer den mot omverden. Kråken, en heller stygg liten skapning. Bråkete, sort som natten, uformelig og til ingen nytte. Likevel er det så mystisk og tiltrekkende. Sammen er de vakre – kvinnen og kråken. De minner om et kjærestepar som ikke vil gi slipp på hverandre, som har oppdaget hverandre tross hindringer og all fornuft. De har en hemlighet sammen – de har funnet frem til en felles trøst, en flamme nær sagt. Verden rundt er stri og stram, men i små stunder blir den borte, den opphører ikke, den bare blir fjern og tåkete og varmen får tre i kraft, for en liten stund. Hun har oppdaget kråkens kvaliteter, dens indre strøm. Nå sitter de der, ingen kan røre dem, de tilhører hverandre, som verden tilhører dem.