Category Archives: Ukategorisert

Bipolare personligheter – genienes hemmelige skyggesider

Ukategorisert, Uncategorized, , , , , ,

Det man før omtalte som Manisk-depressive, har i dag fått navnet Bipolar lidelse. Før jeg skriver videre vil jeg henvise til en liten video: http://www.youtube.com/watch?v=UDrnSS2pT_4&NR=1

 Tidligere trodde jeg at de manisk-depressive først og fremst var svært derprimerte mennesker. Men jeg har i senere år innsett at dette er veldig langt fra sannheten. Kanskje har betegnelsen manisk-depressiv hatt en slik negativ effekt og blitt mye misforståt, kanskje har man derfor endret betegnelsen? Man antar i dag at rundt 5 % av befolkningen har denne lidelsen, i mer eller mindre grad. De fleste er godt fungerende mennesker, som antakelig også skjuler sin tilstand for de rundt dem. Mens veldig mange i det hele tatt ikke er fullstendig klar over akkurat hva de lider av. Alt som berører seg innenfor mental helse er for mange et enormt tabu-emne. Mange kan føle det som en svakhet å innrømme at de i perioder sliter. Selv har jeg og hørt uttalelser om at de deprimerte burde ta seg sammen, og selv skape et positivt syn på livet og så videre og så videre… Dette gjør meg litt trist igrunn. Og jeg innser hvorfor det da blir vanskelig å snakke om slikt i det åpne. Det føles for mange som et stort skam-stempel og si at man sliter psykisk, har en dårlig dag, ikke orker og treffe mennesker en dag og liknende. Mens en med fysiske sykdommer møter all forståelse og sympati, gjør gjerne altså ikke den psykisk syke det! Finnes det for lite informasjon, eller ønsker ikke folk å se psykiske lidelser på lik linje med fysiske? Man vil for eksempel aldri be en i rullestol om “å ta seg sammen og begynne å gå”! Hvorfor er det da greit å be en med en depressjonslidelse om å ta seg sammen…

Mens noen altså ser ut til å se på psykiske lidelser som en svakhet hos den det gjelder, er det på den andre siden interessant å lese på blant annet Spør Ekspertene på NRK at de bipolare også gjerne utgjør mange av de mest kreative og produktive i samfunnet! Altså: mange av de fremste kunstnere, forfattere, nobel-vinnere, politikere og topp-ledere gjennom tidene har vært og er bipolare. Her kan listes opp: sir Winston Churchill, Jim Carrey, Robin Williams, Bethoveen, Van Gogh, Buzz Aldrin, Kurt Cobain, Jimi Hendrix, Sting, Mark Twain og så mange flere! (Noen av disse kan være spekulasjoner, mens andre er mer eller mindre konstatert). Van Gogh er muligens den blant disse, der den mentale helsen er mest synlig og kjent. Tar man turen gjennom Van Goghs fantastiske bildeverden, er hans indre innpreget i de flest av bildene. Desverre fikk hans liv, som kjent, den tragiske endingen da han skjøt seg selv i en kornåker. Men hans genuine verker lever for evigheten og sees av tusener av mennesker hvert år, og har en viktig plassering i kunsthistorien. De fleste kunsthistorikere er nok i enighet om at hans bilder ikke ville vært til, var det ikke for hans lidelse. Derfor ordtaket; av lidelse skapes god kunst og litteratur. Men det er altså ikke bare i det skapende man finner de bipolare kjendisene; det er i de fleste krevende yrkene og kjendistilstandene, alt fra altså politikere til komikere. Dette forklares egentlig veldig logisk! En bipolar person har hovedsakelig to faser; den depressive og den maniske – og selvsagt stadiet som leder fra det ene til det andre. I de depressive periodene er personen nedstemt, energiløs og ofte likegyldig. I den maniske perioden derimot preges personen av masse energi, masse kreativietet og grenseløse ideer – og motet til å gjennomføre. Det varierer fra person til person hvor lenge man er i hver fase og hvordan de svinger. Noen kan oppleve flere maniske perioder på rekke, før en depressiv slår til, og motsatt. Når en person klarer å svinge mellom disse to tilstandene, sier det seg selv at det også oppstår store konflikter innad i denne personen, og for de nærmeste rundt. Det sies også at mange bipolare ikke ønsker medisiner, nettopp fordi de elsker de maniske periodene, periodene i livet hvor de føler seg som super-mennesker, nærmest uovervinnelige. Det sies at mange av de “bipolare geniene” mye sannsynlig har oppnådd sin suksess nettopp på grunn av sin lidelse. I de maniske periodene vil og veldig mange føle seg 100% friske, og derfor ikke se noen grunn til medisinering, naturlig nok. Problemet er selvsagt når ned-periodene kommer, og det gjør de! Da vil livet virke veldig vanskelig å henge tritt med, i og med at de i de maniske periodene har bygd opp en tilværelse og et krav til seg selv som vil være totalt umulig å leve opp til i de depressive periodene. Nederlaget når depressjonen slår til er derfor massivt. På mange måter kan en bipolar person oppleves som to personer i ett. Den ene, som er glad, sosial, suksessrik, og den andre, som helst bare vil stirre i taket og ikke treffe mennesker. Det er viktig å poengtere at dette er en høyst innviklet diagnose, og svært individuell. Mange bipolare vil også gå gjennom livet uten å noen gang få diagnosen! Mange av de historisk personene jeg tidligere nevte, har stort sett fått diagnosen satt etter sin død. I sin tid visste man antaklig svært lite om menneskets psyke. På tross av vår viten idag, føler jeg desverre at psykisk helsevesen i Norge er svært begrenset. Så selv om kunnskapen har kommet langt, er bevilgningen heller fattig. Mange ville kunnet bli hjulpet, hadde de blitt oppfattet på et tidlig tidsspunkt. Men de fleste vandrer i stedet en ensom vandring og opplever antakelig en stor forvirring rundt sin egen person og adferd. I tillegg kan det virke som at mange av de som faktisk får hjelp, får feil hjelp. Norge preges i dag av leger med stramme tidsskjemaer, som heller skriver ut resept på medesiner enn å henvise til andre former for behandling. Forskning i dag peker ut samtaleterapi som det mest effektive mot depressjoner, men dette er også den dyreste behandlingsmetoden. Ergo, mennesker dopes ned, som en rimeligere og midlertidig løsning på et “problem på legens kontor”. Ofte vil en hardt rammet person ha behov for både og, men for mange vil samtaleterapien være den beste, langvarige løsningen. En god beskrivelse på lidelsen er også å lese hos Nettpsykiateren.no.

Denne artikelen er først og fremst ment som opplysende. Jeg mener det er trist at så mange ikke våger å snakke ut, samtidig som jeg ser at så mange heller ikke ønsker å vise forståelse. Kunnskap rundt psykisk helse er derfor første steget! Jeg har her valgt å fokusere på Bipolar lidelse, men det finnes utallig mange diagnoser. Hvis man tenker på alle mulige kroppslige sykdommer som finnes, og deretter tenker på hvor utrolig komplisert en menneske-hjerne er, er det og logisk å tenke at det vil kunne finnes vel så mange mentale sykdommer som kroppslige – de er bare litt vanskeligere å gripe tak i. Jeg vil og sette lys på at bipolare mennesker ikke er “taperne” i samfunnet. Mange av dem er derimot de med aller mest fremgang og suksess! Med dette vil jeg derimot ikke påstå at en bipolar lidelse er en velsignelse, det er en kompisert sykdom med mange tunge skyggesider. Det er likevel interessant at enkelte av dem ikke kunne tenke seg et liv uten sin lidelse – nettopp fordi den er en stor del av deres persolighet og genuinitet. En sterk talsmann for lidelsen i dag er den britsike komikeren Stephen Fry. I hans dyptgående tv-dokumentar om sitt liv og lidelse, konkluderer han nettopp med dette, at han stort sett ikke ønsker et liv uten, og at han ikke ønsker å dempe sin person med medikamenter!

Se også: Wikipedia, Bipola Disorder Today, about.com, Manic Depression and creativity.

I denne teksten har jeg lengst mulig prøvd å basere alt jeg har skrevet på fakta fra gode kilder. Noe er selvsagt også mine personlige meninger, håper det har kommet tydlig frem der dette gjelder. Om psykisk lidelse finnes det mange forskninger, og alle svarene er langt fra funnet. Meningene er mange og varierte, men det er likevel viktig at man får et sterkere søkelys på temaet ute i det åpne og offentlige rom, på lik linje med andre lidelser og sykdommer. I min tekst har jeg hatt et høyt fokus på offentlige kjente personer med lidelsen, kanskje nettopp fordi de gjør det lettere å akseptere mental helse som noe annet enn svakheter. Mennesker man beundrer og som har oppnådd mye, er på sett og vis med på å ufarliggjøre temaet. Det er modig og flott at de våger blottlegge noe så sårt og personlig!

Romantikk

Ukategorisert, Uncategorized, , , ,

Har en fantastisk følelse av romantikk i meg om dagen. Men ikke en klassisk romantikk mellom mann kvinne. En romantikk som fyller meg. Fargens romantikk kan man kanskje si. Livets romantikk. Hodet mitt fylles av bilder, av former og farger. Livet lukter litt anderledes. Jeg kjenner meg grepet. Jeg kjenner meg forelsket. Jeg er ikke forelsket i livet. Jeg er betatt av det skapende. Og om nettene drømmer jeg de underligste drømmer. Det er som om hodet ikke vil slutte å lage forestillinger, illusjoner, bilder. Det er som å finne den ene lille hulen i fjellet, der ingen andre har vært. Et hemlig rom der du kan leve totalt fritt. Gamle ideer settes endelig ut til liv, og en sensasjon av kriblinger strømmer gjennom blodet. Jeg er mer produktiv enn jeg noen gang tidligere har vært. Akkurat nå er jeg der jeg burde være. Jeg skaper liv ut av døde, hvite, slette leretter, setter til en farge, deretter neste farge, lager et øye, en hofte, bevegelse, og til slutt er det liv.  Jeg bestemmer en stemning. Resultatet kan ingen ta fra meg. Det er min eie. Jeg gir det gjerne videre, men  på sett og vis er det likevel mitt, for jeg har skapt det. Også lurer man på hvor ordet romantikk kommer inn i bildet… Romantikken i det skapende overgår den vakreste sommerdag, det heteste kyss. Romantikken i å se verden på det spesielle viset, og deretter videreføre det til et lerett. Romantikken i å kunne skape sin egen verden i maleriet, kraften og makten til å bestemme sol eller måne, mann eller kvinne, trist eller glad, kåt eller bitter…

Når jeg ikke maler, studerer jeg Chagall og Klimt om dagen. Begge disse representerer for meg det våren er for det norske folk. Vakre farger, drømmende mennesker, flytende kropper, sensualitet og sårbarhet hånd i hånd. Jeg lar meg helt klart inspirere og setter med dette igang arbeidet på to nye malerier. Det ene blir den malte utgaven av kulltegningen “Sammenflyt”. Det blir fjerde gang jeg lager en utgave av dette bildet. Første gang var da jeg skapte denne forestillingen av to mennesker flytende inn i en drømmende tilstand, en erotisk og en romantisk reise. Da som blyanttegning. Neste gang, også i blyant, endret jeg litt på omgivelsene, og bildet ble enda mer mykt og drapert. Deretter kom utgaven i kull. Nå starter jeg altså på oljemaleriet. Helt siden den første tegningen, har jeg tenkt at dette burde være et maleri. For to netter siden lå jeg og så bildet for meg i hodet, igjen og igjen, det boret seg inn i sinnet mitt, og dagen etter ble det hurtig streket opp og grunnet. Det neste maleriet jeg setter igang med, er og en slags videreføring av et gammelt bilde, men ikke like bokstavelig, men mer kanskje som en bror eller søster. Det er akrylmaleriet “Innestengt” som blir inspirasjonen. Dette er på mange måter et utrolig sørgelig bildet, men likevel er det et håp i bildet som trenger igjennom. Det nye maleriet, vil bli mer preget av dette håpet. En blanding av glede og sorg, litt avhengig av den som beskuer det er min visjon. Jeg har og planer om å legge inn noen Klimtiske elementer, men om det blir gjennomført, må jeg se underveis.

“Sammenflyt”, kull på akvarell A3, 2009 og “Innestengt”, akryl A3, 2008

Uinspirert kunst – fortidens lidenskap

Ukategorisert, Uncategorized, , , , ,

Ettertanker etter gårsdagens besøk på Jeløya. En vakker søndag går turen ut for å finne inspirasjon. Gårsdagens maleøkt står til tørk og nye impulser skal ut og sankes. Galleri F-15 har nå utstillingen “Endring og Stillstand – hagen som materiale og motiv i kunsten” på plakaten. Vel, de mener det sikkert ikke helt bokstavelig tenker nå jeg. Men det som venter oss er heller tragisk. Fotografi på fotografi med hageutsnitt, film av en mann som spyler verandaen, gamle skisser av botanisk hage Oslo osv. Et vakkert maleri fenger meg dog, men viser seg å være et forstørret foto som deretter har blitt malt oppe på. Slikt husker jeg da vi gjorde på barneskolen. Har dagens kunstnere blitt så late, at de ikke en gang gidder å streke opp sine egne malerier? Forbanna tull tenker jeg, og vi drar videre til nabogården med sine mer jordnære gallerier (hvorpå hovedbygningen desverre nylig brant ned). Om Galleri F-15 velger å kalle dritt for kunst, så pleier i alle fall disse å vise noen gode kunst-håndtverk. Monotypi var det som møtte oss her – MONOTYPI? Og det meste var solgt, smørjete, glorete bilder som altså gikk undere sjangeren monotypi. Vet folk hva de legger pengene sine i undrer jeg. Og svaret tror jeg er enkelt. De handler fordi bildene er dyre orginaler. På det viset kan de velte seg i sin egen pompøse følelse av rikdom og luksus, men bildet de nettopp har handlet er likevel bare bedrageri, et monotypi. De vet ikke engang hva det er! De kjøper ikke fordi bildet sier dem noe, har en kvalitet. De handler fordi det er “kunst”. Men det er likevel bare et monotypi. Monotypi beskrives enkelt på denne linken: monotypi. Monotypi er et slags trykk, og virker ganske enkelt og ganske tilfeldig. Resultatet kan bli relativt stilig, men mangler det meste ellers. Men mitt problem er når dette selges som fin kunst, og ikke billige trykk på skeidar, der de hadde hørt mer hjemme. Hvor ble det av den lidenskapelige kunstneren, den flyktige sjelen, sprutende visjoner. Dagens kunstnere ser ut til å være dominert av velutstyrte menn i femtiårene med stor mage og større ego. Menn som klør seg i øret, kaster noe maling på en overflate, ruller over et ark og selger det til mange tusen. Er lidenskapen generelt gått tapt i den 21. århundret? Jeg savner å se bilder som taler til meg, bilder som sier noe, forteller en stemning, gir et innblikk. Jeg savner å se bilder malt for hånd med pensel og lerett, maling og en brennende sjel til en kunstner. Deprimert etter dagens besøk på Jeløya synker jeg tilbake i bøkenes verden. Jeg drar frem Picasso, Schiele, Modigliani, Van Gogh. Også undres jeg, kanskje fikk de den samme kritikken i sin samtid, som jeg nå gir dagens kunstnere? Er det jeg som tenker snevert? Men jeg kan likevel ikke gi slipp på min visjon om en kunstner med et uttrykk, en visjon, en lidenskap. Og jeg synes det er sørgelig at vi idag skal gi slipp på dette. Jeg undres om de virkelig gode kunstnere er der ute, men at de ikke slipper til. Er de ikke spennende nok for dagens marked? Kanskje vil det komme en motvekt til dagens masseproduserte og spekulative kunst. Fra at kunst skal være enkel og gjerne med noe innslag av krig og midtøsten, til at kunsten igjen kan være vakker, mytisk, drømmende, flytende og gripende. Odd Nerdrum og Marlene Dumas er kanskje de nærmeste jeg kommer en slik kunstner i dagens samfunn.

Selv maler jeg mennesker. De er den reneste kilden til lidenskap, de er lidenskap. Jeg maler ikke hagefragmenter eller helikoptre eller monotypier. Jeg skaper med penselen. Jeg henter noe fra meg selv og fører det videre til lerettet, for evigheten. Jeg har troen på god kunst. Om jeg vil bli en del av den eller ikke, får tiden vise. Men jeg søker stadig etter glimt av god samtidskunst, noe dypt inne i bildene som visker ut til beskueren. Et glimt av lidenskap, et glimt av en malerarv som føres videre, det gode håndtverk, den briljante kunst. Så får monotypistene trykke farger til de blir såre om fingerne, men de vil ikke bli husket. De vil aldri bli viktige, de vil bli kategorisert der de hører hjemme, under de late, de fake. Sammen med de som maler over fotografier, som filmer bikkja drite, og kaller vaskekluten for kunst.

 Lenge leve kunsten, og kunstneren. Lenge leve de som våger å la seg inspirere av fortidens store, og som våger å videreføre det de startet. Lenge leve den ensomme kunstneren på sitt atelier, brennende av lidenskap.

Bilde 0: Galleri F-15 i Moss. Bilde 1: eksempel på monotypi. Bilde 2 til venstre: Egon Schiele, sittende akt fra 1914. Bilde 3 til høyre: Gustav Klimt, detalje fra Kysset. Bilde 4: Pablo Picasso

kvinner med hatt

Ukategorisert, Uncategorized

Til min mors femtiårsdag fikk hun bildet “kvinne for sin hatt”. Nå viderefører jeg ideen fra den gang, og lager en bildeserie av kvinner med hatt. Mens “kvinne for sin hatt” var laget av kull, kommer dette til å bli i olje. Visjonen er elegante, feminine, men også sårbare bilder. Første kvinne er så og si klar. Jeg er svært fornøyd, og føler at bildet representerer meg på så mange vis, samtidig som det er et ganske nytt uttrykk for meg. Bildet har og lært meg mye nytt, eller jeg har lært meg selv mye nytt via bildet. Det er dette jeg mener med at ingen skole lærer deg å male, det er noe du gjør selv mens du arbeider. Jeg ser for meg at bildeserien vil bestå av tre til fem bilder med lignende uttrykk og motiv, men altså forskjellige kvinneskikelser og hatter – og ikke minst farger. Foreløpig sliter jeg med å finne flere lerreter i samme format som den første kvinnen (langt og smalt), men gir ikke opp så lett. Formatet er nemlig helt vesentlig for denne serien.

Ved siden av kvinner med hatter, jobber jeg også med bilde-serien som tar utgangspunkt i mitt maleri “bøyde greners magi”. Dette er en serie jeg lenge har tenkt at jeg skulle jobbe videre med. Den startet egentlig med “blomst ved legeme”, men “bøyde greners magi” dro meg nok mye nærmere et slikt resultat jeg letet etter. Jeg lager nå en ny versjon som vil få litt andre farger og med noen nye elementer. Det er alltid pirrende å skulle videreføre et bilde til å skape nye bilder med nye kvaliteter. Jeg har troen på det nye bildet. Det viktige er at bildene i en serie jobber sammen, uten å ta glansen fra hverandre, men heller skape en helhets følelse, en forening mellom de.

Felles for begge disse seriene er kanskje hatten. Jeg elsker hatter. Jeg husker som barn forretningen som solgte hatter i Haldens gågate. Hatter i alle farger og former. Noen myke, noen harde. Noen hadde til og med fjærer på seg. Jeg husker at jeg prøvde hatter, et lite barn som leker voksen. Hatter er i dag en utryddet art som kun sees på de kongelige. Jeg ønsker ikke å gå med hatt, jeg bare fascineres av den ekstreme eleganse en kvinne med hatt utstråler. Derfor er hatten med i begge disse seriene jeg her snakker om. Jeg liker å jobbe med slike serier. Det har jeg gjort mye innenfor kulltegningene mine, men nå er altså målet og jobbe mer iherdig med olje som middel. På denne måten kan man hele tiden komme videre og utvikle sine helt særegne uttrykk. Og selv om jeg kaller det ulike serier, så er det viktig å poengtere at alle mine bilder er en bit av meg, og derfor likevel henger sammen med min strek og mine farger og visjoner.

“Kvinne for sin hatt” kull på akvarellark A3, 2009 og “Bøyde greners magi” olje på lerret 70×90, 2009

Stillhet

Ukategorisert, Uncategorized

Folk som passerer, tiden som ligger i luften. De mange ord som utveksles, et smil, en latter. Og for meg Stillheten. Munner beveger seg, og vakre mennesker, mennesker av visdom, av livet, beveger seg i den. Knirkende gulv av føtter som trår over, undrende øyne som treffer deg, og den underlige ro. Stillheten om deg og meg, Stillheten om livet. Lyder er fiktivt, et middel til forståelse, til krangel og til sorg, til varme følelser og til forvirring. Stillheten er ekte. En myk følelse av mening spres i meg, og jeg har det godt i dette rom. Livet har en mening, jeg kan bare ikke se den, men jeg kjenner den. Stillheten har bragt den til meg, og jeg har tatt den i mot. Stillheten er konstant, en liten stund…

“Stillhet”, kull på akvarellark, A3, 2009, 1700,-, Trine Svendberg

Utvalg til utstilling

Ukategorisert, Uncategorized

Da var etter en lang utvelgelse, et knippe bilder berammet og prissatt for utstilling. Prøvde å ta hensyn til flere ting ved utvelgelsen. Vil selvsagt velge noen bilder jeg tror vil kunne selge, men samtidig vil jeg også ivareta mitt uttrykk som kunster, mine motiv og mine temaer. Jeg ønsket også å ta hensyn til hvilke bilder som skal henge sammen, og at det samtidig skal være en viss varisjon i bildene. Derfor har noen gode bilder fått stå over til fordel for andre. Jeg tar uansett med de bildene som ikke fikk ramme, så kan jo kunden få velge selv (en ramme er lett å ta av og på, så her er det ingen hinder). Men nå er det jo slik at de som henger på vegg, er de som får oppmerksomhet. Jeg ble til slutt tilfreds med valget. Nå er alle bilder bært ut i bil, untatt det ferskeste maleriet – det står fremdeles til tørk. Det står nå fremfor en vedovn som fyrer på fult, noe som gjør stua ganske ubehagelig varm – men alt for kunsten, er det ikke det man sier… Sitter her med en rar følelse nå. Slik er det hver gang bildene skal stilles ut. Er nesten litt trist. Er selvsagt glad og stolt, men altså litt overstyrt av en slags melankoli og tomhetsfølelse. Om to timer setter vi igang med opphenging av bilder og jeg kjenner en slags angst for alt som kan gå galt, at lokalet er for lite, at det ikke finnes godt nok oppheng og så videre. Tenker at det ikke er grunn til å engste seg, men noen ganger gjør man det uten å egentlig kunne kontrolere det og heller ikke kunne begrunne det, annet enn med at angsten bare er et faktum. Forhåpentligvis vil alt kjennes mye bedre etter imorgen, når utstillingen er et faktum!

Kunstutstilling i Gamlebyen Fredrikstad

Ukategorisert, Uncategorized

Endelige tider for utstillingen blir: onsdag 21. april til og med søndag 25. april. Vi åpner dørene og tar i mot strømmen av kunstelskende, skjønne mennesker (det er dere ja!) kl tolv og stenger og drar hjem kl fire. Så da er det bare å krysse fingre og håper på det beste. Det er viktig å huske at vi ønsker alle velkomne og setter stor pris på at folk kommer og ser bildene våre, om vi selger noen bilder i tillegg er det kun en bonus. Så ta det som en tur, enten om du trasker alene eller sammen med venner og familie 🙂 Og stedet var altså Gamlebyen i Fredrikstad på Binggården (kirkegata 31).

Tiden før en utstilling

Ukategorisert, Uncategorized, , , ,

I alle deler av livet kan man ha godt av å ha en såkalt deadline, et mål å jobbe mot. Da våkner arbeidslysten rett og slett fordi den må. Og selv om man liker det man skal gjøre, kan motivasjonen likevel være vanskelig å hente frem. Men nå er det altså slik at en utstilling igjen nærmer seg – og det med stormende skritt. Det vil si til uken!! Tiden har gått litt forbi meg merker jeg, men nå tok jeg endelig et hardt grep om penselen og lot den sveive. Og det kjennes jo så vidunderlig deilig! “Hun som gir liv” tar selv form og jeg liker resultatet, om jeg får si det selv. Tiden er knapp og jeg har ikke et minutt og miste. Utstillingen er som vanlig i regi av Fredrikstade palletten og vil ha “åpning” en dag tidlig neste uke (næremere opplysninger kommer!!) Min del av utstilling preges også denne gang av kulltegninger. Det er de jeg har landet ved som hoved media i min kunst, men innrømmer at jeg så gjerne også skulle holdt på mer med oljemalingen . “Hun som gir liv” blir derfor mitt eneste nye oljemaleri denne gang. Hun er malt på et stort lerret, og har omtrent samme mål som en vanlig kvinne. Hun er inspirert av feminisme og realisme, av styrken i kvinnen, og generelt det å være et menneske av denne verden. Fargepaletten er som den alltid er hos meg, dominert av gul oker, jordfarger, crimson rød, preussen blå mm. Jeg forsøker å holde fargene ukompliserte og heller ikke for mange. På denne måten forsterkes også motivet og budsakapet. Fargeeksplosjoner får andre ta seg av. Frem mot utstillingen vil jeg også jobbe med flere kulltegninger. Mange av motivene blir tegnet flere ganger for å nå enda lengre og fremme min visjon. Som tidligere nevnt er Picasso en stor kilde for inspirasjon, og han har i det siste også fått prege enkelte av mine tegninger.

Jeg kommer tilbake til nøyaktig tid for utstillingen, men den finner som sagt sted i Gamlebyen Fredrikstad i det som blir kalt Binggården og foreløpig ser det ut til å bli fra 19. – 25. april. Så har du ikke noe å gjøre til neste helg, er Gamlebyen helt klart stedet og være. Her finner man jo også en rekke andre gallerier og koselige kafeer. Vi sees 🙂

I solsteken, Knausgårds magi!

Ukategorisert, Uncategorized, ,

Vårt land, vår tid, den er nå. Solen har endelig forbarmet seg over oss. Den holder oss igjen med selskap, og det føles fantastisk. Som en tung byrde forsvunnet, en smerte vekk, en vond drøm våknet opp… Jeg spiser av solen og lar den komme over meg. Gledesrusen velter seg og optimismen oppstår. Etter en lang vinter kjennes solen ukjent, men likevel som en gammel venn. De stikkende strålene, farlige strålene, de hypnotiserer og jeg har ingen betenkligheter med å la de nå frem til meg. Den voldsomme gule kulen fyller mitt sinn, pollen kiler i nesen og årets innsekter kryper over, men jeg er glad! Denne vårdag lar jeg og et annet sterkt inntrykk fylle meg. Et litterært verk har inntatt Norges land. Knausgård fyller våre hoder med filosofiske setninger, kontroversielle meninger om hverdagen. Og jeg elsker hver side, hver bokstav. Denne sommeren skal få bli Knasugård og Min Kamp rådende. I dag lot jeg meg spesielt gripe av bok 2 og sidene 66 til 68. Bok 1 avsluttet på en majestetisk måte, men bok 2 bare bringer stafettpinnen videre og graver om mulig enda dypere i materien. Jeg kjenner meg overveldet, fascinert og ikke minst forstått! Så forskjellige vi mennesker, men kanskje vi til dels likevel er helt like? Kanskje opplever vi alle den samme frykten, men har ulike måter å håndtere den på? Knausgård har fått meg til å gjøre noe omtrent ingen før ham har fått til, han har fått meg til å lese!