Tag Archives: Karl Ove knausgård

Knausgård Min kamp 2 avsluttes

I mangel på noe å skrive ut av meg selv i denne sommervarmen, deler jeg med dereet sitat fra side 534 av Min kamp 2. Om det å være menneske av denne verden og vår individualitet, eller ikke.. :

“Vi har ikke bare tilgang på våre egne liv, men på nesten alle andres liv som lever i vår kulturkrets, ikke bare tilgang på våre egne minner, men på hele den jævla kulturens minner, for jeg er deg og du er alle, vi kommer fra det samme og skal til det samme, og underveis hører vi på det samme på radioen, ser det samme på tv, leser det samme i avisen, og i oss står den samme faunaen av kjente menneskers ansikter og smiler. Selv om du setter deg ned på et bitte lite rom i en bitte liten by hundrevis av mil unna verdens sentra og der ikke møter ett menneske, er deres helvete ditt helvete, deres himmel din himmel, […]”

Her siterer han for så vidt en Lawrence Durrell som sikkert er kjent og jeg muligens burde ha hørt om før. Synes uansett budskapet i dette var interessant og tankevekkende, som så mye annet i disse fantastiske bøkene fra og om Knausgårds tanker og tilværelse. Er varmt å anbefale alle som verdsetter god litteratur med innslag av mye filosofi og hverdagslige reflekjoner. Og det skal sies at jeg i utgangspunktet sjeldent orker lese ferdig en roman grunnet synkende interesse etter side femti, men disse er jordnære, treffende og sårbare på en fantastisk måte!

I solsteken, Knausgårds magi!

Vårt land, vår tid, den er nå. Solen har endelig forbarmet seg over oss. Den holder oss igjen med selskap, og det føles fantastisk. Som en tung byrde forsvunnet, en smerte vekk, en vond drøm våknet opp… Jeg spiser av solen og lar den komme over meg. Gledesrusen velter seg og optimismen oppstår. Etter en lang vinter kjennes solen ukjent, men likevel som en gammel venn. De stikkende strålene, farlige strålene, de hypnotiserer og jeg har ingen betenkligheter med å la de nå frem til meg. Den voldsomme gule kulen fyller mitt sinn, pollen kiler i nesen og årets innsekter kryper over, men jeg er glad! Denne vårdag lar jeg og et annet sterkt inntrykk fylle meg. Et litterært verk har inntatt Norges land. Knausgård fyller våre hoder med filosofiske setninger, kontroversielle meninger om hverdagen. Og jeg elsker hver side, hver bokstav. Denne sommeren skal få bli Knasugård og Min Kamp rådende. I dag lot jeg meg spesielt gripe av bok 2 og sidene 66 til 68. Bok 1 avsluttet på en majestetisk måte, men bok 2 bare bringer stafettpinnen videre og graver om mulig enda dypere i materien. Jeg kjenner meg overveldet, fascinert og ikke minst forstått! Så forskjellige vi mennesker, men kanskje vi til dels likevel er helt like? Kanskje opplever vi alle den samme frykten, men har ulike måter å håndtere den på? Knausgård har fått meg til å gjøre noe omtrent ingen før ham har fått til, han har fått meg til å lese!