Da var etter en lang utvelgelse, et knippe bilder berammet og prissatt for utstilling. Prøvde å ta hensyn til flere ting ved utvelgelsen. Vil selvsagt velge noen bilder jeg tror vil kunne selge, men samtidig vil jeg også ivareta mitt uttrykk som kunster, mine motiv og mine temaer. Jeg ønsket også å ta hensyn til hvilke bilder som skal henge sammen, og at det samtidig skal være en viss varisjon i bildene. Derfor har noen gode bilder fått stå over til fordel for andre. Jeg tar uansett med de bildene som ikke fikk ramme, så kan jo kunden få velge selv (en ramme er lett å ta av og på, så her er det ingen hinder). Men nå er det jo slik at de som henger på vegg, er de som får oppmerksomhet. Jeg ble til slutt tilfreds med valget. Nå er alle bilder bært ut i bil, untatt det ferskeste maleriet – det står fremdeles til tørk. Det står nå fremfor en vedovn som fyrer på fult, noe som gjør stua ganske ubehagelig varm – men alt for kunsten, er det ikke det man sier… Sitter her med en rar følelse nå. Slik er det hver gang bildene skal stilles ut. Er nesten litt trist. Er selvsagt glad og stolt, men altså litt overstyrt av en slags melankoli og tomhetsfølelse. Om to timer setter vi igang med opphenging av bilder og jeg kjenner en slags angst for alt som kan gå galt, at lokalet er for lite, at det ikke finnes godt nok oppheng og så videre. Tenker at det ikke er grunn til å engste seg, men noen ganger gjør man det uten å egentlig kunne kontrolere det og heller ikke kunne begrunne det, annet enn med at angsten bare er et faktum. Forhåpentligvis vil alt kjennes mye bedre etter imorgen, når utstillingen er et faktum!