Regntiden ble kortvarig, men tørken har heller ikke vist seg. En slags stabilitet har oppstått på vår lille klode. Nye tider med nye svar. Spaden har tatt sine tak i min hage, mitt lerett, og mine visjoner om små kriker og kroker med harmonisk atmosfære begynner å ta form. Det begynner å føles riktig og hjemme. Gresset vokser, men etter min pipe. Noe fjernes og busker i ulike fassonger kommer til i samspill med vakre stuader i regnbuens farger. Solen får det hele til å fungere, mitt lille økosystem nærmest. Hekken omkranser mitt prosjekt og innsekter og små dyr rydder opp. Siste besøk hadde pigger over hele ryggen og beveget seg hurtig med små føtter – hvem ønsker vel ikke det lille pinnsvinet velkommen i klubben… Stadig nye ideer dukker opp for planering, men tålmodighet er helt klart et nøkkelord – kjedelig dog. Med sommerens friske åndetak har håret falt. Det måtte faktisk bare gå. En ny tidsepoke lurer rundt neste sving, slik livet jo skal være. Ikke sett deg fast, men vær i bevegelse, vær fri, vær tro! Noen ganger går alt i stå, det regner, det stormer. Og ingenting gir lengre mening. Mening finnes kanskje ikke i de store ting, men i livets små hemligheter, de små personlige gleder. Krype på knær i vått gress, kaste steiner på vannet, sette opp teltet, en vakker dag i frognerparken. Eller kanskje et uventet besøk av herr pinnsvin i hagen 🙂 Pusen brummer og maler, en lykkelig pus – det gir mening. Sommeren er helt klart kommet for å varme våre sinn. Skal det bli noen spennende nye vendinger også denne sommer mon tro?

Og så kom regnet! Og det regnet ned på jorden…

Det hadde vart både vel og lenge, både i fete og magre år – mest magre. Tørketiden ble et faktum. Selvforsynt, selvplanlagt og ytterst slitsomt, samt en lettelse…alt og ingenting på en og samme gang. Himmelen er blå, gresset grønt, marken åler seg frem og gjør plenen vakrere. Det er tørketid. Kroppen vrir seg og hjernen skriker. Når skal det ende og hva skjer da… Trærne strekker seg nakent mot skyene, slitne stammer og uttørkede røtter. Ventetiden strekker det ut og klokken går bakover, den erter og tøyser og tyner kvelden til å aldrita  slutt. Solen står på, den steker og piner – tørketid. Den påstartede tørken – den magre tiden. Snart kommer regnet og fyller deg opp, men vær varsom, vær beredt, kan hende den narrer deg på ny!

Vårvind suser over bygda, det river i løv, det uler i pipe. Bjørka har tatt på seg grønndrakt – klar for å feire nasjonaldagen. I land og strand syes bunader – ut. Juleribbe har tatt plassen og nasjonaldrakten passer ei lengre. Finanskrise ruller stadig gjennom gatene og sparekniven gjør stygge kutt, kanskje helt unødvendig. De fleste har da bedre råd enn noen sinne. Men luften er forurenset av medias trange skremsler om KRISETIDER! Vi skuler rundt oss og spekulerer i hvem som er hardest rammet, og vi gosser oss over vår egen konto, vår egen trygghet. Sturla Berg Johansen går i homotog, mens Anne Kat jubler over en nyvunnet kroppsfigur – la oss tippe den varer frem til 2010. Mennesker samles for felles hemligheter, de usagte ord, de lure blikk. Virkelighetsflukten, den gode medisin. Sammen mot konvensjonene, sammen i protesten mot A4. Jorden går rundt og rundt, vi henger alle med. Eldringen kan ikke stanses, men vi motkjemper den med nebb og klør forde. Dager legges bak, de fosvinner fra eksistensen og fremtiden er uviss, selv for de klarsynte. Jeg lukker øynene og lytter til en god låt, og lar det hele gli forbi.

Det finns to typer folk: Den ene er alle andre – den andre er meg.

Ikke mine ord, men likevel en riktig finurlig setning som har satt seg på hjernen. For veldig ofte i livet føles det jo akkurat slik, at man er alene, litt sær og egentlig ikke helt normal. Men hvis alle føler det slik, så er vi vel egentlig alle bare forskjellige? Så hvorfor føler da så mange at de ikke hører hjemme noe sted? Er vi egentlig 6,77 billioner typer mennesker, eller er vi bare en til syvende og sist? Men etter denne pedagogisk korrekte lille seanse, føler jeg likevel at det finns to typer folk! Den ene er alle andre – den andre er meg! Men kanskje ikke det er så dumt…

Kongeblå står slottsparken i blomst, det popper opp i en og to og ti varianter av fauna, alle farger og nyanser slår mot deg.  Solen har toget inn over byen og menneskene samler seg i gater og parker. Lille Oslo, en egen planet… Med slottet på topp, en sløyfe på Karl Johan, Stortinget. De viktige herremenn, narkomaner som sover, gatemusikanter og meg. Vi har alle vår agenda denne vårdag i byen. Vi sikter inn målet og går inn for landing. Glemmer vi å se hvor vakker en dag? Såre føtter traver deg forbi hjørnene, neser stresser og glemmer å puste det hele inn. Trist å la det hele gli forbi, kun et øyeblikk, nei.

Plutselig har tiden gått fra meg, ukene er borte, men jeg har ingen minner om de. Lite har skjedd, tiden har bare drevet forbi. Ute er det faktisk blitt sommer. Jeg ser blomster i alle farger, pollen kiler deg i nesen og gresset må snart stusses. Det er fantastisk, men jeg har ikke hengt med, ikke sett naturens utvikling og tilbakelagte dager. Jeg blir skremt av de siste ukene. Ingenting har skjedd, kun verden rundt har utviklet seg. Jeg har dog tenkt mye. Kanskje derfor lite har skjedd. Jeg har trukket noen slutninger, nå må jeg bare iverksette de. Håper solen skal gi meg det overskuddet som trengs. Ser og at bloggen har stått stille, ingen skriver den for meg. Kunsten har tørket og bildene har aldri kommet ut. De siste ukene har jeg eksistert. Jeg har kikket på livet, observert og vurdert. Kanskje trenger vi og slike perioder? Med livet på femte gir er det lite man kan korrigere. Kanskje har jeg giret ned fordi livet mitt krevde det akkurat nå. En time-out rett og slett. Håper jeg har kommet frem til noen brukbare konklusjoner. Jeg tror også at jeg har manglet konkrete mål og arbeide mot. Jeg må sette nye mål og plukke opp påstartede prosjekter. Jeg må minne meg selv på hva det er som gir meg livsglede. Redefinere rett og slett! Føler man seg i villrede, i mørket, på en avsporing skal man kanskje sette livet på hold noen uker. Men jeg tror det er uhyre viktig og også komme seg ut av tenkepausen og iverksette de nye tiltakene for livet. Ellers stopper kreativiteten og livsgnisten kan gå tapt for alltid!

Tausheten senker seg i rommet. Usagte ord sier svært lite. Tanker som aldri når frem, som ikke gir mening omdannes til følelser i forvirring. Kroppsdeler blir lammet i det de ikke har noen herre. De sitter stille i avvente på en kommando. Men tausheten forblir.

Forundres stadig over denne spanske film. La Luna skinner ikveld, og et seksuelt forhold kommer til. Det er flyktig og gjentas aldri. Lucia dras inn i noe hun ikke forstår eller kan begripe omfanget av. Paella serveres alltid for to, er du alene taper du! Du fantascerer, men vet ikke om hvem. Kroppene møtes, i en drøm denne kveld. Gåten livet er stadig en luring, det lurer ikke bare deg, men de fleste. De fleste tror de har knekt gåten, men de er så langt der ifra. Moder Theresa forteller deg sannheten, men du følger den sjeldent, som i aldri. Ditt hemmelige liv er ditt virkelige liv og det vanlige liv er en skygge blitt. Una rey del sol, en strofe treffer ditt hjerte – el Corazon! Det fantastiske språk, det fantastiske land. Jeg drømmer meg bort dit. Under La Luna vil jeg hvile. En hånd nærmer deg, fingre møtes, det er mørkt, men det gjør ingenting. Det slår gnistrer rundt denne hendelse. Lepper, øyeblikk, skjebner. Stadig innser man sannheter i livet…man trodde man var klok, men ble det aldri. Livet er alltid i forspranget, og du gjenstår som en narr. Hva er din favorittfisk? Bryster duver etter ditt grep, men du vet det ikke. Et sterkere bånd knyttes! Skitne tanker tar overhånd…men livet er så mye mer. Livet er alt annet igrunn. Men vi mennesker strekker ikke til, og vi strander ved det primitive, det som definerer våre instinkter. Månen våker over oss ikveld. Vi glemmer oss bort i øyeblikket. Lystene viser vei. Også våkner vi til virkeligheten. Og vi blir skremt. Vi velger å løpe fra det hele. Natten, da fru Luna traff jorden, lille måne omkring vår jord. Øya bærer så mange hemligheter, og mennesker bringes til øya, de vet bare ikke at de alle hører sammen. Vi bærer på så mye, og lengter alle. Turkisblått minner om havet, det bruser inn over oss og skylder bort våre synder. La oss dekke våre nakne kropper i leire, deretter kan solen tørke oss. Vi mumifiseres av leiren og slik ligger vi, stive i vårt liv i vårt håp… Tilfeldigheter bringer oss fremover og tilfeldigheter føles sjeldent som tilfeldigheter. Velges vår vei elle er den sunget mangen år siden….

Jeg skal nå se ferdig denne flotte film, den har gitt opphav til kveldens innlegg. Jeg elsker det spanske språk, det er rått og sensuelt. Det er direkte og det fenger mitt hjerte. Jeg vil vri meg i ekstase. For de som aldri har sett filmen vil jeg anbefale. Vær våkne, være åpne, ikke frykt det uvante, men prøv å ta inn denne vakre film: Sex & Lucia. Historien endres for hver gang…