Det finns to typer folk: Den ene er alle andre – den andre er meg.
Ikke mine ord, men likevel en riktig finurlig setning som har satt seg på hjernen. For veldig ofte i livet føles det jo akkurat slik, at man er alene, litt sær og egentlig ikke helt normal. Men hvis alle føler det slik, så er vi vel egentlig alle bare forskjellige? Så hvorfor føler da så mange at de ikke hører hjemme noe sted? Er vi egentlig 6,77 billioner typer mennesker, eller er vi bare en til syvende og sist? Men etter denne pedagogisk korrekte lille seanse, føler jeg likevel at det finns to typer folk! Den ene er alle andre – den andre er meg! Men kanskje ikke det er så dumt…