All posts by trine

Når kroppene møtes

picture-024Jeg har en katt. Luna – lille frøken Måne. Hun har hvite sokker på. Katter har tre primære behov. De må spise, de må sove ofte og mye og de må ha en viss mengde nærhet, de må direkte koses med på ærlig vis, ikke noe tull. Stryke, klø litt og snakkes med. Hvis din katt henger med hode, prøv med litt fysisk kjærlighet! Vi mennesker er ikke så forskjellige fra katten. Vi har og disse tre behovene tett inntil vår mening for eksistens, for noen i sterkere grad enn for andre. Noen mennesker er bitre og innadvendte. Noen lever for seg selv og hilser sjeldent på noen. Andre mennesker stråler, hver dag, på tross av vind, regn og store tragedier. Er smilet konstruert for å vare, eller er det genuint? Vi er så forskjellige, men samtidig så like. Og vi trenger hverandre. Har tidligere snakket om hvordan kropp varmer kropp, tross kulde og elende. Men kropp til kropp tilfører hverandre mer enn varme. Det er akkurat som om energi utveksles – men ikke alltid, på ingen måte. Noen ganger møtes kropper, de støter på hverandre, de leker med hverandre, men begge kroppene forlater åstedet like tomme som da de møttes. Andre ganger resulterer kroppkollisjonen i energieskplosjoner, hjertebank, svette og øyeblikkets lykkerus.  Noen kropper passer simpelthen bedre sammen enn andre. De glir i hverandre, de utgjør en helhet og ikke bare suger de enrgi fra hverandre, men de skaper sammen ny energi. Det er en magi ingen kan forklare med fysiske lover. Slike øyeblikk gir mening. Det ikke mye i livet som egentlig gir mening. Men gnistrene og varmen mellom to kropper som virkelig passer sammen, det gir fullstendig mening. Noen ganger oppstår fenomenet kun en gang, deretter er magien over for disse to kroppene, og ny kropp må oppsøkes. Andre ganger oppstår magien igjen og igjen og igjen – det blir en slags avhengighet, et narkotikum man ikke klarer å slutte å tenke på. Mennskelig kontakt er ikke bare et privilegium, det er en nødvendighet. Akkurat som katten trenger kos og kontakt, trenger vi mennesker det. Vi må berøres og vi må berøre andre. Er vi riktig heldige finner vi den rette kroppen, og da er det riktig å bite seg fast og aldri slippe taket. Det er ingen selvfølge, litt flaks må man ha i livet. Så sant man ikke tror på skjebnen – i såfall vil den føre deg til en kropp som passer for deg! Bevar disse kontaktpunktene. Har du til gode å oppleve dem – gå ut og finn dem, før livet løper fra deg…ingen tid å miste. La kropp møte kropp, omfavn øyeblikket, ta imot energien som du selv gir energi, lad opp og lev på disse minuttene når hverdagen blir tung å bære.

Bilde: acryl på akvarellark, Svendberg -08

Ørkenvandring

picture-0291Vandringen gjennom livets gang. Livets gang-hva vil det si? Har vi et gitt tidsløp, eller bestemmer vi selv? Idag er jeg halvveis til femti. Jeg er fem-og-tyve. Er jo ingen alder, men likevel tenker jeg at tiden flyr. Så mye jeg ville gjort. Mange av de store kunstnerne hadde allerede nå gjort seg godt bemerket på kunstmarkedet. Jeg sitter her i min kjeller og håper ånden skal dukke opp og gi meg et flott bilde. Burde jeg legge litt hardere press på skjebnen tro? Vel, skjebnen ga ingenting i kveld. Men jeg fikk likevel noen bursdagsgaver. Deriblant en flott dokumentar om Lennon på NR(faens lisens)K. Og et flott måltid i regi av min kjærlighet. Faustino er best i en yngre årgang – så vet dere det! Hvorfor lagre, når yngstebroren duger mer enn lenge? Jeg ønsker å legge ut et bilde til her. Bare fordi jeg ønsker det. Det er nå blitt fem år gammelt. Jeg var tyve da jeg malte det, men likvel meg selv. Så får vi se. Kanskje bildet forestiller en vandring i livet? Det fødtes for noen år tilbake i et lite hull, det ser sjeldent dagens lys, men får nå sin sjanse. Det er enkelt og ikke ekspressivt, men det har mine farger. Jeg liker og tanken på å være på en ensom vandring gjennom den voldsomme ørken. Ørken har alltid vært min fascinasjon. Jeg har permanent vannskrekk (virkelig hater alt vann, til og med dusjen), så ørkenen er min venn av alle onder, og tidevis føler jeg at ørkenen omringer meg og er min hverdag.

Den grønne kvinne…

Har fått spørsmål om hvorfor kvinnen i Befrielsen er grønn. Er hun egentlig grønn? Hun er strengt talt ikke det. Men skyggen hennes har blitt grønnaktig. Dette kan begrunnes på flere måter, eller ikke begrunnes i det hele tatt. For skal egentlig en kunstner begrunne sitt arbeid? Jeg er vel da av den oppfatning at man skal kunne stille kunstnere opp til veggen og være nysgjerrig. Man skal undres , for det er det som gjør kunst interessant – at den får oss til å lure, bemerke, rynke på nese eller bli stum av begeistring. Når vi går i et kunstgalleri skal vi ikke labbe rundt og nikk godkjennende og tenke at dette er kunst. Nei, man skal gripe tak i det man ser, være kritisk på samme måte som man er åpen for nye midler. Jeg synes det er viktig at man prøver å forstå og at man våger spørre etter mening og mål – selv om man ikke er kunstkjenner!

Så tilbake til den grønne skyggen min. Kan først starte med å opplyse litt om hva en skygge er. En skygge er det mørke feltet der lyset ikke når frem. Noen ganger er vi i skyggen uten å være det. Skyggen er kaldt og ensom, noen ganger, men den kan også være en tilflukt for den stekende solen. Skyggen er aldri uregelmessig, den er trofast og den faller alltid der den skal – det er fysikk. Skyggen symboliserer dog noe dystert og trist. Skyggen er ikke sort! Den kan se sort ut, men det er den i realiteten aldri. Skyggen inneholder flere elementer. Underlaget for skyggen, i dette tilfellet kvinnens hud, har en farge, denne vil være representert i skyggen, men i en mørkere tone. Skyggen preges også av komplimentærfargen til det den hviler på. Kvinnen min er farget med en slags oker gul med innslag av rød – det gir komplimentærfarger som blå og grønn. I tillegg inneholder alle skygger et hint av blått. Så teorien for farger gir meg altså en blågrønn skygge. Likevel vil jeg påpeke at skyggen i mitt bilde ikke er naturtro, det er en overdrevet effekt som i seg selv skal virke som blikkfang og meningsbærer. Bildet mitt representerer smerte, angst og ikke minst sinne. Et skikkelig glad-bilde med andre ord. Derfor ønsket jeg å skape kontraster mot den jordnære og harmoniske bagrunnen. Kvinnen skal stikke seg ut som dramatisk og hun skal si deg noe. Hun skal portrettere følelser, derfor trenger hun ikke være naturtro. I likhet med hennes utmagrede kropp minner fargen hennes og om en kropp nesten i oppråtnelse – er hun råtten innvendig? Føler hun seg råtten og død – eller er hennes tilværelse råtten? Vil også ta med at fargen som er brukt i skyggen kalles Preussenblå, en aldeles fantastisk blåtone som så mange kunstnere har latt seg fascinere av, deriblant Picasso med sin blå-periode. Jeg må innrømme å la meg fengsle litt i fargenes symbolske verdi, tror dog dette tidevis jobber mot mitt impulsive valg av tuber. Farger sier mye om så mangt, og det krever mye å male et bilde som både ser bra ut og som forteller en historie. Som jeg har skrevet tidligere i mine bloggskriblerier liker jeg også å jobbe i sortvitt. Det byr på helt andre utfordringer, men gir også et helt annet resultat. Som regel dreies min begeistring mot det materiale og virkemidlet jeg jobber med for øyeblikket. Og som mine motiver og resultater, er og min vei og mitt fremkomstmiddel totalt avhenging av sinnstemning under arbeidets timer.

Kroppen

Menneskekroppens kontinuitet! Har dere merket det. Kroppen er fullstendig kontinuerlig, den stopper faen aldri. Når man starter en strek, kan man bare la den gå videre, la den gå innover, inn i buktene ut av øyekroken, inn i armhulen. Streken stopper aldri, den er ustoppbar. Kroppen, et mesterverk, den henger sammen, den er glatt og god å ta på, den er varm, utrolig varm faktisk. Annet materiale tar ikke imot varme slik som menneskekjøtt gjør. Mennesket har blod som strømmer fra åre til åre, det bruser. Kropp mot kropp gir varme. Har du tenkt på det? Selv om en kropp fryser, vil den alltid kunne gi varme til en annen kropp. Og sammen vil de bli varme – sammen. Energi utveksles. Og to frosne kropper blir til to varme kropper – sammen! Kroppen henger sammen, det er ingen gløpper. Når to kropper kommer sammen, får vi da nok en kontinuerlighet? Kanskje to kropper blir til en? Kroppen henger sammen ja, ellers er det ingen kropp, eller er det?

picture-0151

kull på akvarellark, A3, 08.01.09

Befrielsen

Skrev igår om min sterke opplevelse med oljemaling, lerret og utløp for indre impulser. Om hvordan oljemalingen kan bli et bindeledd mellom indre kaos og indre ro. Mennesker har i alle tider hatt et yrende behov for å uttrykke noe, det være tristhet eller full glede. Det er en kjent sak at mange av 1900-tallets kunstnere lot seg drive av blandingen mellom galskap og genuinitet. De var mange av dem fanget av sorg, indre smerter, sinne, og de var eksentriske i sin ytring via malingen sin. De malte ikke for å male, de malte for å si noe, eller for å selv få fred fra sin indre kamp. Om de oppnådde det…? De fikk uten tvil sagt noe via sin kunst, men nådde de freden? Neppe. For kort tid siden stod jeg foran og åndet inn van Goghs mørke kornåker, et av hans siste bilder – før han deretter tok selvmord i samme åker! Bildet fikk meg til å skjelve. Det er tungt og dystert, men samtidig griper det deg, du kan lukte kornet, kjenne den mørke natten lokke på deg og vinden rive i håret ditt. Kunst skal ikke alltid være blomsterenger og behagelige bilder, for verden er ikke alltid vakker. Det er vel nettopp dette kunstnerne i nær fortid ønsket å si, verden er ikke nådefull, den er brutal og vi er alle brikker i den, vi kjemper alle samme kamp.

befrielsen

 Igår var jeg i en indre kamp med meg selv. Resultatet ser dere her – bildet har fått navnet Befrielsen. Dette navnet kommer av den befriende følelsen jeg satt igjen med da bildet var malt ferdig. Kampen var over og foran meg lå denne kvinnen, hun luktet av maling, hun var nyfødt. Kanskje er det det som gjør det verdt å male bilder, at man får en slik berusende og befriende følelse etterpå. Kanskje de plagede kunstnerne, tross sin galskap, har klart å få en liten og kortvarig følelse av befrielse og sinnsro etter avsluttede bilder. Kanskje det ga livet mening, eller kanskje bildene næret galskapen og gjorde den verre. Det har ingen svaret på. På samme måte spør man seg om terapi hjelper eller ikke. Skal vi mennesker sette ord, farge eller lyd på vår smerte, eller skal vi fortrenge den?

Befrielsen blir signert så snart hun er tørr nok. Utover det skal ikke mer gjøres, hun er et produkt av et tidspunkt og en stemning. Vil gjerne høre meninger om bildet, eller mine temaer her, enten dere liker bildet eller ikke…

Strøk fra impulsens indre

Sinne, glede, sorg og smerter. Sterke følelser gir sterke impulser. Grip penselen og farg et lerett! Det var det jeg gjorde. Jeg angrep tubene med impulsens voldsomme lengsler, jeg tok godt tak i penselen, gikk ut i krig mot det jeg så lenge har sperret meg for. Oljemaleriet. Det flotteste og mest imponerende et menneske kan skape. Farger som flyter i hverandre i sin oljete nærmest grisete og erotiske måte. Farger som går fra burgunder og oker over til preussen blått. Armer strekker seg ut. Lepper og brystvorte, ribbein og smale hofter. Alt dette utgjorde mitt bilde idag. Har ikke greid å male noe reelt med olje på lenge, egentlig aldri. Dette er min oljedebut! Og kvinnen ligger der så langstrakt med sin smerte og lengsel, et produkt av mitt hode, min bevegelse og min evne. Fargene er min palet, streken er min oppfinnelse og kvinnen på maleriet er fiktiv, hun eksisterer kun ved min hånd. Og rommet lukter av fantastisk oljemaling. Maling som skal få tørke i dager og uker. Maling som skal endre karakter med sin tørketid. Deretter, en signatur – Trine Svendberg. En spirende kunstner. Endelig får smertene ta form, bli et produkt, et kunstverk. Jeg er en stolt mor av mitt verk, lille barnet mitt. Og når det blir stort, skal det få ramme på seg. En flott, tykk ramme. En slik ramme som gjør bildet godt, som kompleterer det. Og med tiden skal det også få et navn. Men det må jeg smake litt på, det er for tidlig med navngivning allerede. Det hele gikk så fort! Men det skal få et navn. Smertene og lengselen, de voldsomme og overveldende følelsene mine er nå borte. Borte fra mitt sinn, de ligger nå igjen i lerettet. Malingen ble et bindeledd mellom mitt indre og det nyskapte bildet. Og jeg…jeg er tom, fornøyd, men tom!

Gryende kull og bly

Litt mer om min pasjon for kreativ utfoldelse. Tegner mest, maler nå og da, men er tegning jeg mestrer. Vel, mestre er kanskje et ord jeg skal være forsiktig med. Tegningen er enkel i form, den lar seg verken begeistre eller distraheres av farger. Den er ekspressiv på en forenklet måte nærmest. Når den er fin er den fantastisk, når den er misslykket er den fattig og stakkarslig. Jeg tegner mennesker, nakne, skjøre mennesker. Noen av de er triste og ligger i gjørmen, andre er levende, flyvende. Mennesker er det som gir mening for meg å tenge. Ikke fordi jeg liker dem spesielt, men fordi de er det ultimatet speilet på livet, på godt og vondt. Gjennom mennesker ser man genuin glede, sprudlende minutter, og man ser dyster ensomhet. Jeg liker kurvene på mennesket, de bukter seg rundt og sammen, fra en krok til en annen. Alt henger sammen av hud som omkranser skjelettet. De er akkurat slik de skal være liksom. Noen ganger vil jeg tegne en vakker kvinnekropp i all sin fantastiske feminine innpakning, andre ganger vil jeg tegne et overdimesjoner, feilproporsjonert ansikt. Mennesker er alle utrolig like hverandre, når man studere dem, men likevel er det disse små forskjellene som skiller oss fra hverandre på slike utrolige måter. Jeg er ikke redd klisjeer. Faktisk har jeg begynt å like klisjeer. Det er en grunn til at de finnes, de er udødelige. Jeg liker å tegne om og om igjen siluetten av et omfavnende par, eller en liggende person med ansiktet mot grunnen. Jeg liker å portrettere ensomhet, kjærlighet, fortvilelse, angst, beruselse…alt klisjeer, men de er ekte og gjeldende.

Jeg tegner både med kull og med bløt blyant. Noen ganger foretrekker jeg det ene fremfor det andre, også blir jeg aldri enig med meg selv hva jeg liker best. Med den myke blyanten kommer buer og fingre, lepper og øyne, man kan lage tykke fine streker, eller man kan lage delikate tynne linjer. Man får detaljene i fokus dersom man ønsker det. Med kullet kommer det sorte, dype frem. Man kan lage tunge bilder med sot og blekkliknende flekker. Man kan tegne hardt og voldsomt, og det hele kan være over på noen få minutter. Man kan legge bort kullblyanten og deretter smøre kullet utover arket med fingertuppene, bruke huden til å skape videre uttrykk med kullets evner. Resultatet kan være slående, eller det kan bli grisete og skittent. Kullet er vågalt, mens blyanten er mer pålitelig og stabilt. Jeg liker dem begge, og de gir meg så mye, både beroligelse og varme, men og en del frustrasjoner. Men slik skal det få være. Jeg skal ikke gi slipp på dem med det første, noen av dem..

Om hemlighet

Noen ganger opplever man ting man vil holde hemlig. Man ser ting, man lukter ting, man føler ting….alt vil det forbli hemlig. Vi har en offentlig personlighet og vi har en hemlig…veldig hemlig. Det er ikke alt man trenger å snakke om eller fortelle…man har rettighet på disse hemligehetene i livet, er det kanskje de som gir mening, selv om de da er hemmelige for alle… Eller er det de som gjør vondt? Selv har jeg begge deler. Jeg har hemmeligheter som er fantastiske og vidunderlige, de gjør meg bare godt, jeg elsker disse hemmelighetene! Også har jeg de som er mørke, de vonde hemmeligheten. Disse er og der. De henger over meg, blir ikke kvitt dem, de er der. Hender de forlater meg…det er da de gode hemmelighetene kommer…men de mørke lurer alltid i skyggene. Ofte kan de gode hemmelighetene råde over lengre tid, og det er godt å være her, godt og være meg…men man vet aldri når tidevannet skifter…alt er så uforutsigbart! Er kanskje det som gjør livet? Men hemmelighetene vil alltid være mine, jeg liker å ha hemmeligheter. Det skiller meg fra alt annet, alt som er ordinært og A4. Jeg og mine hemmeligheter vil alltid være sammen i godt og ondt. Noen ganger vil de plage meg, andre ganger glede meg, men de er mine, og jeg verdsetter dem på en bisarr, men deilig og behagelig måte.

Glitrende lykke

Jeg sitter her, har sittet her lenge nå. Ganske stille og rolig, ganske sliten og ganske tankeløs denne kveld. Og det fantastiske er at mot alle rare odds og logikk så glir den ned, kald og merkverdig frisk. Etter mer enn tolvtimer i dens selskap, ønsker jeg den fortsatt velkommen i disse gryende timer av året 2009. Burde jeg revurdere mitt vennskap med den, jeg burde avsky den idag, men ølen smaker faktsik ikke så verst i dag heller. Håret er glorete og glitrende, sminken er altfor mektig, og alt vitner om en storslått nyttårsfeireing. Dummeste som finnes er å la sminke og hår være dagen der på, tror bekvemligheten hadde vært flere hakk bedre dersom jeg tok en riktig hestevask til morgenen idag, men den gang ei. I seng til frokost, rakk så vidt før de stengte. Alle menneskene, så freshe, kvalmt freshe…var det kun jeg som feiret igår? Hva har skjedd med folks festånd? Godt er det at jeg husker mesteparten av gårsdagens gledeligheter, det som synd er, er at angsten likevel er et faktum. Kanskje derfor ølen smaker så merkverdig godt denne første dagen? Har alle og ingen forventninger for det nye året. Året som var ble et absoluttens år med nye vendinger og uventede besøk. Lurer på om det blir gjeldende for også dette år…eller blir det kun et oppbevaringsår? Et slikt år der man bare er, en langsom vandring mot noe annet, fortsettelsen på livet. Og hva er ønskelig? Vil man nå nye høyder, eller vil man bare være – lykkelig? Lykke er et begrep man kan slette fra vokabularet. Ikke meningen å være dyster eller noe, men beklager, finnes ingen ting som lykke. Og de som påstår å være lykkelig burde skamme seg, kikk dere rundt i verden og si at lykken finnes folkens… Vi kan og bør alle strebe mot å ha det godt og meningsfylt, men lykkens søken er som å tro at man er udødelig eller verdens beste eller har magiske evner, lukk øynene og prøv å trylle frem gull eller lykke…blir omtrent sammen sak. For det nye året ønsker jeg derfor ikke lykke, nettopp fordi jeg er realistisk på det punktet, men jeg ønsker dog mening og de flotte små øyeblikkene som gir mening, og jeg ønsker å vaske bort gårsdagens festlige glitter og sminken som tydeligvis har vokst under kvelden. Men frem til det skal jeg drikke ølen min, som smaker nydelig, selv på denne dag med eller uten glitter i året – håret?!

nyttårsforsetter og champagne i strupen

Nedtellingen kan begynne…raise all your glasses, even if they’re empty, buttoms up, pretend there’s wine there though you just drank the rest…. Kjolen var ikke like fin som man hadde husket dypt i hodet, strømpe har du glemt å skaffe, og sko, de passer jo på ingen måte til kjolen. Det som hadde vært gøy hadde vært et realt maskeradeball, hvorfor har vi aldri det? Imorgen skal enorme mengder alkohol inntas, slik er det bare, slik er det hvert år..har nærmest blitt en plikt. Man skal smile til krampa tar deg…nyttårsaftens desperesjon ebber ut i mennesker som i timesvis er ufattelig lykkelige. Det nye året kommer med nye muligheter..til å tabbe seg ut, til å fly på snørra, eller gud forby kanskje gjøre noe fantastisk! Og har man ingen fest å gå til, kan man gjøre noe så trist som å se tv, se hvordan resten av verden på tur og orden feirer, den ene voldsommere enn den andre. Også har vi fyrverkeriet…er det noen som egentilg får de med seg, husker man det fantastiske fyrverkeriet fra i fjord? Og er det ikke blooody likt hvert bidige år? På nyttårsaften er alle bestevenner, selv den bortgjemte naboen du aldri før har snakket med. Nå er han blitt din nye beste venn, og ingen annen kveld inneholder mer betroelser enn denne kveld. Finnes det noe mer trist enn fulle mennesker fulle av betroelser…ser jeg ut som paven kanskje, finn deg en prest!

Nei, la oss ha en fin fest i morgen, la oss drikke champagne, være flotte, men la oss senke skuldrene litt, dette er kun en kveld, tilfeldigvis den siste i dette år. La oss unngå spybøttene, prøve å huske de siste timene, ikke brekke foten i det siste krampeaktige dansetrinnet. Selv skal jeg feire i hovedstaden i år. Mindre mulighet for å gjøre dumme ting som siden ville jakte på deg inn i det nye året. Og ikke minst slipper jeg å  rydde huset, ifjord kunne jeg telle til flere tomme flasker champagne enn jeg våger si høyt, og det å være bakfull på champagne…bakrusen fra helvete, den biter deg godt i øret.

Nyttårsforsetter. Har noen opplevd å klare å holde de? Selv skal jeg sikkert som i fjord og året før det og året før det bestemme meg for å gå ned tre kilo, begynne å trene (ifjord meldte jeg meg inn på trenings første nyttårsdag), jeg skal sikkert drikke mindre, male mer, pusse opp et eller annet kritisk sted på huset og skape en vakker blomsterhage. Hvorfor gidder vi, får alt mer mening med det nye året,og hvorfor skal vi avslutte et år med å kun fokusere på alt vi gjør galt i livet, kanskje skal årets nyttårsforsett bli å være mer glad i seg selv for akkurat den en er, eller kanskje vi bare skal la hele nyttårsforsettet ligge dødt. Kan vi ikke heller feire at vi fortsatt er i livet ved det nye året, det er ikke krig i landet, vi har fortsatt råd til rødvin (orker dog ikke drikke den med det første etter nyttårsfesten), og huset står fast. Blås i pipa, frem med champagnen (som ingen egentlig liker spesielt), fest til du ikke makter å feste mer – Godt Godt Godt Nytt År! 2009 blir sikkert fantastisk og helt anderledes enn året som var!