Tag Archives: oljemaling

picture-0212 Hun fikk til slutt navnet “Omfavnelsen” Hun klemmer seg seg selv fordi hun trenger en klem. Å klemme seg selv er ikke det dummeste man kan gjøre, men likevel en fattig trøst mot ekte vare. Hun er alene i kveld og igrunn litt alene generelt. Derfor ender hun tidevis opp med å en slik selv-klem. Det er noe rolig over henne. Vet ikke om det er den harmoniske grønn-fargen, fassongen på hennes kurvete kropp eller mangelen på et ansikt. Hun er akkurat så dramatisk og så stilferdig som hun selv ønsker å være. Kroppen er usminket og den bukter seg frem i rommet. Den holder ikke tilbake, men lar seg folde ut. Hennes høye klem er sjarmerende krampeaktig og man må nesten le, der hun står og holder om seg selv. Som en kontrast mot den grønne bakgrunnen kommer det lange røde håret. En rødfarge som minner om Munchs røde toner. Rødt symboliserer lidenskap, men kan og la tankene vende mot blod og døden. Rødt bringer inn balanse og sørger for at det hele ikke blir platt. Jeg får lyst til å klemme henne, kanskje varme henne og verne om henne – er det da en slik “selv-klem”, eller blir det hele en luftig handling uten resultat? Hun fryser ikke, hun er heller varm. Hun har funnet varmen med seg selv på et vis. Eller er det en lykketenkning, kan man noen gang finne varmen med seg selv, eller trenger man det andre mennesket? Å leve med seg selv er urisikabelt, kan ikke gå helt galt. Det er ukomplisert, det er en egotrip nærmest. Man går glipp av den store klemmen. Hun klemmer seg selv i kveld, men hun venter på at noen skal komme og vise henne ekte varme.

Mitt neste prosjekt skal la seg influere av art nouveau. Det er en fantastisk retning innenfor kunsten som hyller det vakre, myke, feminine og estetiske. Den er ikke minimalistisk, men tillater seg å fylle sin plass, slippe seg helt fri i en vandrende strek som bølger seg over arket som en slags rullende orgasme. Den er sensuell og en fryd for beskueren. Den har tidligere og vært en del av mange av mine kull og blyant tegninger, nå skal den og få prøve seg i det oljete ellement.

Omfavnelsen, olje på lerret 60*90 cm, 2009, Trine Svendberg

Tubenes puss

February 22, 2009Ukategorisert, Uncategorizedoljemalingtrine

Valgte idag å fjerne hennes ansikt. Hun titter ikke lenger på deg, hun titter bort, dit intet regjerer. Hun holder stadig seg selv – nærmest. Likevel så fjern fra virkelighet. Hun kikker ikke lenger på deg, fordi jeg valgte det. Hun er mitt eie, og sier jeg at hun ikke lenger skal få ha et blikk må hun føye seg. Makt faktisk. Bildet er i mine hender. Hun ser bedre ut nå, men har ikke fått noe konkret navn ennå. Så imens vi venter har jeg gitt henne det midlertidige navnet “klem meg”.

Men penselen stoppet ikke her ikveld. Den spaserte gjennom luften og landet på nok et påbegynt prosjekt. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men det bare kom. Ingen kunne stoppe det, og det føles godt. Denne gang hadde jeg virkelig ingen følelser. Helt tomt. Men malingen skulle farge verden og frem vokste en blomst. Men ikke en symetrisk sak slik man så ofte skuer, nei et blad her, et der, denne litt lengre enn tredjemannen. Så kommer en i motsatt retning. Og strøkene er grove. Skulle gjerne vært enda grovere, men det lille lerettet tillater det ikke. En hatt sier hallo og det grønne og trygge gir den pust. En arm danser frem og bukter seg bort mot den andre armen. De hengsles sammen av skulderblader, tilsynelatende. En ryggbue tar form og herlige rumpeballer spretter på plass. Et bein strekker seg ut, men stopper like brått. Neste bein går noe lenger, men ser sin begrensning og stopper opp. Ikke alt trenger fullføres – det er kjedlig! Det spilles musikk, men høytalerne er stumme. Det er malingen som spiller meg et puss. De har tatt over, de ler og de nynner en ukjent vise, mens skikkelsen stilferdig tar plass. Mørke skygger viker for lyset som bryter inn. Flekker regner fra, og har kanskje vært en del av. Vi bestemmer oss for å gi oss her. Bildet ser flott ut, vi har gjort en god innsats. Da får bakgrunnen vente litt, men både preussen og marine kan gjøre seg klare, de er nestemann ut…

Strøk fra impulsens indre

January 9, 2009Ukategorisert, Uncategorizedfølelser, impulser, kunst, lengsel, Oljemaleri, oljemaling, penselstrøk, smertetrine

Sinne, glede, sorg og smerter. Sterke følelser gir sterke impulser. Grip penselen og farg et lerett! Det var det jeg gjorde. Jeg angrep tubene med impulsens voldsomme lengsler, jeg tok godt tak i penselen, gikk ut i krig mot det jeg så lenge har sperret meg for. Oljemaleriet. Det flotteste og mest imponerende et menneske kan skape. Farger som flyter i hverandre i sin oljete nærmest grisete og erotiske måte. Farger som går fra burgunder og oker over til preussen blått. Armer strekker seg ut. Lepper og brystvorte, ribbein og smale hofter. Alt dette utgjorde mitt bilde idag. Har ikke greid å male noe reelt med olje på lenge, egentlig aldri. Dette er min oljedebut! Og kvinnen ligger der så langstrakt med sin smerte og lengsel, et produkt av mitt hode, min bevegelse og min evne. Fargene er min palet, streken er min oppfinnelse og kvinnen på maleriet er fiktiv, hun eksisterer kun ved min hånd. Og rommet lukter av fantastisk oljemaling. Maling som skal få tørke i dager og uker. Maling som skal endre karakter med sin tørketid. Deretter, en signatur – Trine Svendberg. En spirende kunstner. Endelig får smertene ta form, bli et produkt, et kunstverk. Jeg er en stolt mor av mitt verk, lille barnet mitt. Og når det blir stort, skal det få ramme på seg. En flott, tykk ramme. En slik ramme som gjør bildet godt, som kompleterer det. Og med tiden skal det også få et navn. Men det må jeg smake litt på, det er for tidlig med navngivning allerede. Det hele gikk så fort! Men det skal få et navn. Smertene og lengselen, de voldsomme og overveldende følelsene mine er nå borte. Borte fra mitt sinn, de ligger nå igjen i lerettet. Malingen ble et bindeledd mellom mitt indre og det nyskapte bildet. Og jeg…jeg er tom, fornøyd, men tom!