Sinne, glede, sorg og smerter. Sterke følelser gir sterke impulser. Grip penselen og farg et lerett! Det var det jeg gjorde. Jeg angrep tubene med impulsens voldsomme lengsler, jeg tok godt tak i penselen, gikk ut i krig mot det jeg så lenge har sperret meg for. Oljemaleriet. Det flotteste og mest imponerende et menneske kan skape. Farger som flyter i hverandre i sin oljete nærmest grisete og erotiske måte. Farger som går fra burgunder og oker over til preussen blått. Armer strekker seg ut. Lepper og brystvorte, ribbein og smale hofter. Alt dette utgjorde mitt bilde idag. Har ikke greid å male noe reelt med olje på lenge, egentlig aldri. Dette er min oljedebut! Og kvinnen ligger der så langstrakt med sin smerte og lengsel, et produkt av mitt hode, min bevegelse og min evne. Fargene er min palet, streken er min oppfinnelse og kvinnen på maleriet er fiktiv, hun eksisterer kun ved min hånd. Og rommet lukter av fantastisk oljemaling. Maling som skal få tørke i dager og uker. Maling som skal endre karakter med sin tørketid. Deretter, en signatur – Trine Svendberg. En spirende kunstner. Endelig får smertene ta form, bli et produkt, et kunstverk. Jeg er en stolt mor av mitt verk, lille barnet mitt. Og når det blir stort, skal det få ramme på seg. En flott, tykk ramme. En slik ramme som gjør bildet godt, som kompleterer det. Og med tiden skal det også få et navn. Men det må jeg smake litt på, det er for tidlig med navngivning allerede. Det hele gikk så fort! Men det skal få et navn. Smertene og lengselen, de voldsomme og overveldende følelsene mine er nå borte. Borte fra mitt sinn, de ligger nå igjen i lerettet. Malingen ble et bindeledd mellom mitt indre og det nyskapte bildet. Og jeg…jeg er tom, fornøyd, men tom!
Yearly Archives: 2009
Gryende kull og bly
Litt mer om min pasjon for kreativ utfoldelse. Tegner mest, maler nå og da, men er tegning jeg mestrer. Vel, mestre er kanskje et ord jeg skal være forsiktig med. Tegningen er enkel i form, den lar seg verken begeistre eller distraheres av farger. Den er ekspressiv på en forenklet måte nærmest. Når den er fin er den fantastisk, når den er misslykket er den fattig og stakkarslig. Jeg tegner mennesker, nakne, skjøre mennesker. Noen av de er triste og ligger i gjørmen, andre er levende, flyvende. Mennesker er det som gir mening for meg å tenge. Ikke fordi jeg liker dem spesielt, men fordi de er det ultimatet speilet på livet, på godt og vondt. Gjennom mennesker ser man genuin glede, sprudlende minutter, og man ser dyster ensomhet. Jeg liker kurvene på mennesket, de bukter seg rundt og sammen, fra en krok til en annen. Alt henger sammen av hud som omkranser skjelettet. De er akkurat slik de skal være liksom. Noen ganger vil jeg tegne en vakker kvinnekropp i all sin fantastiske feminine innpakning, andre ganger vil jeg tegne et overdimesjoner, feilproporsjonert ansikt. Mennesker er alle utrolig like hverandre, når man studere dem, men likevel er det disse små forskjellene som skiller oss fra hverandre på slike utrolige måter. Jeg er ikke redd klisjeer. Faktisk har jeg begynt å like klisjeer. Det er en grunn til at de finnes, de er udødelige. Jeg liker å tegne om og om igjen siluetten av et omfavnende par, eller en liggende person med ansiktet mot grunnen. Jeg liker å portrettere ensomhet, kjærlighet, fortvilelse, angst, beruselse…alt klisjeer, men de er ekte og gjeldende.
Jeg tegner både med kull og med bløt blyant. Noen ganger foretrekker jeg det ene fremfor det andre, også blir jeg aldri enig med meg selv hva jeg liker best. Med den myke blyanten kommer buer og fingre, lepper og øyne, man kan lage tykke fine streker, eller man kan lage delikate tynne linjer. Man får detaljene i fokus dersom man ønsker det. Med kullet kommer det sorte, dype frem. Man kan lage tunge bilder med sot og blekkliknende flekker. Man kan tegne hardt og voldsomt, og det hele kan være over på noen få minutter. Man kan legge bort kullblyanten og deretter smøre kullet utover arket med fingertuppene, bruke huden til å skape videre uttrykk med kullets evner. Resultatet kan være slående, eller det kan bli grisete og skittent. Kullet er vågalt, mens blyanten er mer pålitelig og stabilt. Jeg liker dem begge, og de gir meg så mye, både beroligelse og varme, men og en del frustrasjoner. Men slik skal det få være. Jeg skal ikke gi slipp på dem med det første, noen av dem..
Om hemlighet
Noen ganger opplever man ting man vil holde hemlig. Man ser ting, man lukter ting, man føler ting….alt vil det forbli hemlig. Vi har en offentlig personlighet og vi har en hemlig…veldig hemlig. Det er ikke alt man trenger å snakke om eller fortelle…man har rettighet på disse hemligehetene i livet, er det kanskje de som gir mening, selv om de da er hemmelige for alle… Eller er det de som gjør vondt? Selv har jeg begge deler. Jeg har hemmeligheter som er fantastiske og vidunderlige, de gjør meg bare godt, jeg elsker disse hemmelighetene! Også har jeg de som er mørke, de vonde hemmeligheten. Disse er og der. De henger over meg, blir ikke kvitt dem, de er der. Hender de forlater meg…det er da de gode hemmelighetene kommer…men de mørke lurer alltid i skyggene. Ofte kan de gode hemmelighetene råde over lengre tid, og det er godt å være her, godt og være meg…men man vet aldri når tidevannet skifter…alt er så uforutsigbart! Er kanskje det som gjør livet? Men hemmelighetene vil alltid være mine, jeg liker å ha hemmeligheter. Det skiller meg fra alt annet, alt som er ordinært og A4. Jeg og mine hemmeligheter vil alltid være sammen i godt og ondt. Noen ganger vil de plage meg, andre ganger glede meg, men de er mine, og jeg verdsetter dem på en bisarr, men deilig og behagelig måte.
Glitrende lykke
Jeg sitter her, har sittet her lenge nå. Ganske stille og rolig, ganske sliten og ganske tankeløs denne kveld. Og det fantastiske er at mot alle rare odds og logikk så glir den ned, kald og merkverdig frisk. Etter mer enn tolvtimer i dens selskap, ønsker jeg den fortsatt velkommen i disse gryende timer av året 2009. Burde jeg revurdere mitt vennskap med den, jeg burde avsky den idag, men ølen smaker faktsik ikke så verst i dag heller. Håret er glorete og glitrende, sminken er altfor mektig, og alt vitner om en storslått nyttårsfeireing. Dummeste som finnes er å la sminke og hår være dagen der på, tror bekvemligheten hadde vært flere hakk bedre dersom jeg tok en riktig hestevask til morgenen idag, men den gang ei. I seng til frokost, rakk så vidt før de stengte. Alle menneskene, så freshe, kvalmt freshe…var det kun jeg som feiret igår? Hva har skjedd med folks festånd? Godt er det at jeg husker mesteparten av gårsdagens gledeligheter, det som synd er, er at angsten likevel er et faktum. Kanskje derfor ølen smaker så merkverdig godt denne første dagen? Har alle og ingen forventninger for det nye året. Året som var ble et absoluttens år med nye vendinger og uventede besøk. Lurer på om det blir gjeldende for også dette år…eller blir det kun et oppbevaringsår? Et slikt år der man bare er, en langsom vandring mot noe annet, fortsettelsen på livet. Og hva er ønskelig? Vil man nå nye høyder, eller vil man bare være – lykkelig? Lykke er et begrep man kan slette fra vokabularet. Ikke meningen å være dyster eller noe, men beklager, finnes ingen ting som lykke. Og de som påstår å være lykkelig burde skamme seg, kikk dere rundt i verden og si at lykken finnes folkens… Vi kan og bør alle strebe mot å ha det godt og meningsfylt, men lykkens søken er som å tro at man er udødelig eller verdens beste eller har magiske evner, lukk øynene og prøv å trylle frem gull eller lykke…blir omtrent sammen sak. For det nye året ønsker jeg derfor ikke lykke, nettopp fordi jeg er realistisk på det punktet, men jeg ønsker dog mening og de flotte små øyeblikkene som gir mening, og jeg ønsker å vaske bort gårsdagens festlige glitter og sminken som tydeligvis har vokst under kvelden. Men frem til det skal jeg drikke ølen min, som smaker nydelig, selv på denne dag med eller uten glitter i året – håret?!