Se på værmelding, regn eller sol? På med votter på med sko? Ambivalens og Harmoni skal begge ut og fly. Nøye planlegges reisen av sted, to av mine barn forlater redet denne kveld. Ambivalent er og følelsene. Lykkens rus, du er flink og spesiell. Avskjedens time, vi sier farvell. De to kvinnene kler seg i bobler og plast, isopor og papp nøye innbundet av lag på lag med teip. Glasset fryser og frykter det harde støt. Tusen biter kan bli skjebnens time. Vær sterk, vær stødig! Den ene kvinnen er bekymret, dette kan aldri gå bra. Hun frykter det verste, men håper det beste. Sommerfugler kribler i hennes mage, hva møter oss der ute? Den andre fniser, ikke noe problem, har sett mang en vinterkveld før. Verden er til for deg, den ber deg stige frem, finne plass. I samme kartong en kvinne i balanse. Hun holder rolig sin faste posisjon, blikket nedovervent mot moderjord. Armer varmer kroppen og reisen vekker ingen skremsel. Tre kvinner i samme rom, i samme skute. Stolte og fromme, modne og klare. Vestlandet kaller! Stolt mor trekker på gummistøvler, luer, skjerf og litt solkrem sånn i tilfelle. De ser riktig så flotte ut der de ligger omsvøpt i hjemmesnekret embalasje. Ansikt mot ansikt de vender inn. Ryggene beskytter best mot de harde tak i postgangens nådeløse løp. Hjertene bruser og vemodigheten kan ikke annet enn å lure i kr
oken. Dette skal gå bra, mine barn skal spres, slik alle barn tar sin vandring ut i livet. Ute har mørket lagt seg. Det har vært en vakker dag i mars. Våren ser ut til å snike seg på, og vi drar den til oss – en vinterlang lengsel nærmest hungrer og gaper etter den. Mørketiden er over for denne gang, også for meg selv. Jeg puster lettet ut. Armene henger litt lettere og vinden rufser levende i håret igjen. Dører åpnes og solstripene skrår inn i stua. Snøen er snart helt trekt ned i bakken, rent bort, dunstet vekk – hvor ble det egentlig av? Hvilke bilder skapes denne vår? Idag er nye ark handlet inn, kullblyantene er i bestilling og fixativen satt frem i hylla. Det føles deilig. Så mange ark, så mange dager. Dagene blir lengre og fantasien skal få fritt spillerom, bilder skal skapes i hodet og videreføres til de ruglete hvite flater. Noen barn forlater oss, de skal henge til glede for andre, noen barn kommer til. Må Bergen bli et godt hjem for Harmoni og Ambivalens, og mange nye tegninger få se solen denne våren!
“Harmoni”, kull på akvarellark, A3, 2008, solgt. “Ambivalens”, kull på akvarellark, A3, 2008, solgt.
av mine barn forlater redet. Det fikk reise for 1450 norske kroner. Havner de i den høye salongen eller bak den grå sofaen? Sender de meg brev i fremtiden, en status på livet. Rød prikk settes og saken er biff. Mitt første salg! Det bruser i magen og stoltheten har sjeldent vært sterkere tilstede. Fingrene får lyst til mer, flere tegninger og flere malerier. Følelsene skal svømme over mine blanke flater, border skal utbroderes og farger skal blandes til den rette balanse. Sterkere uttrykk, større dimensjoner, ikke noe å tape alt å…
Helgen rommer så mye, tanker flyr gjennom hodet, så mye som skal bedrives, så lite som blir gjort. Blir like overrasket hver eneste søndag, da jeg innser at helgen er over. Det er som om jeg gikk glipp av den, nok en gang. Hva skjedde med visjonen om et bilde, lerettet er stadig blankt. I hyllen står to flasker rødvin mindre. Lommeboken har også merkverdig nok vært på slankeleir denne helgen. Blant annet har jeg sendt to bilder til innramming, blant de to er Befrielsen. Innramming viste seg å være vanskelig. Bildet kan enten kompliteres av rammen, bli overkjørt av rammen eller bli hevet til høyere dimensjoner av rammen. Rammen er embalasjen. Den er med i synsinntrykket. Gleder meg til å se rerultatet! Neste helg skal de henges opp, stilles ut. Kulltegninger skal også få være med. Kanskje kommer mange mennesker å ser på de, kanskje kommer ingen??
Jeg lukker øynene, stenger snølandskapet ute en liten stund. Ser en sommerdag, ligger i gresset og driter i om en maur skulle ta turen inn i øret mitt…jeg liker å ligge i gresset, nær bakken, nær naturen. Himmelen føles overveldende når man ligger i gresset. Den omringer deg på alle kanter og fyller dine lunger. Skyer som fort omdannes og former nye fantasier for ditt indres latter eller skremsel. Nær bakken kan ikke vinden ta deg, den kan bare ømt kile kroppen din. Bakken, gresset og hagen fjerner tankene om hverdagen. Den tillater deg å slippe taket, for en stund. I et øyeblikk deler du og jorden legeme. Gresset strekker seg opp over dine ankler og stryker varsomt baksiden av dine armer og lår. Stemmer i gresset, sa en gang en kjent haldenser. Han har rett. Det finnes stemmer i gresset, for den som lytter. Lyder beveger seg flyktig forbi. Det er mennesker på vei til steder eller på flukt fra fortiden. De er forvirrede og mangler mening. Du slipper å tenke på det. Vri hodet mot høyre og tell alle gule hoder som stikker opp fra plenen – ugress sies det – vakkert ugress! Snu hodet mot venstre – lille pus på vei bort. Lukte litt og gå bort i skyggen igjen. Jeg vil ikke ligge i skyggen. Jeg vil bade i solen. Jeg vil ha den over hele meg, kjenne varmen, lade batteriene. Bakken er kjølig og fuktig. Det er deilig. Jo lengre man ligger på bakken, jo vanskeligere er det å stå opp. Det er som om bakken suger meg nedover, inn mot kjernen. Den vil at jeg skal bli del av den, men jeg vil være fri. Reiser meg opp og rundt meg ser jeg snølandskapet! Kulden river tak i meg og jeg er blitt våt av snø. Håret er frossent og stivt. De gule hodene har trekt seg ned i bakken og gresset gjemmer seg. Alt er hvitt og kjølig. Luften preges av hvite krystaller, de setter seg på nesen min og forsvinner like raskt. Jeg må gå inn. Jeg kan bli syk! Hvem sa at vinteren var lykkelig? Lukker øynene og venter på at den skal forsvinne – må knipe virkelig lenge…
Musikk er som kunst og musikk er som poesi, det er poesi, men i en annen form og fassong. Er rart hvordan musikk fester seg. Jeg er et slikt menneske. Jeg festes ved spesifikke inntrykk og sanseinndrag. Jeg hører en låt og reiser tilbake i tid, besøker min barndom, mine tenår eller tidlige voksenliv for den saks skyld. En ferietur dukker opp, og kanskje til og med en matrett, en duft, eller temperaturen den dagen. Kanskje var jeg forelsket og drømte om noen, kanskje var jeg sint og ønsket noen det dit peppern gror. Lydene av britiske Oasis slår mine ører. Beatles influert, ja. De er min store lidenskap side om side med kunstens endeløse verden. Beatles, ja. Penny Lane there is a barber showing photographs of every head he’s had the pleasure to know – and all the people that come and go…. Besøkte nå for noen år tilbake London med min søster, fem år eldre søster. Vi tok en av disse Beatles-walkene. Det var magisk. Vi så Apple building og Abbey Road som endepunkter. Tårene presset og nærværet var der. Black bird singing in the dead of night, take these broken wings and learn to fly – all your life, you were only waiting for this moment to arrise. Var på Paul McCartney konsert. Husker telefonkøen. Jeg gikk på videregående og skulket en time eller tre. Måtte ringe globen i Stockholm. Fikk billett, tusen spenn. Måtte reise alene, finne hotell, finne globen…var livredd og i ekstase – jeg levde! Var atten år og skulle flytte hjemmefra. Noen år senere så jeg ham igjen på Vallehovin. En mindre drastisk affære, og en bedre konsert. Men ikke like minnerik. Oasis brøler ut. Husker dette albumet-Standing on shoulders of giants. Aalborg, stort kjøpesenter, musikk i ørene, veier som flyr forbi, sommer preger sinnet, kanskje noe øl også. Var ikke gammel, var uten erfaringer, uten aning om livet og dets rare stikkveier. Musikk var alt! Det oppslukte virkeligheten og var nok og en rømning fra den… Trommer, vokal, gitar, opp og frem, ned og ut. Toner som beveger seg på tvers gjennom hodet, landskapet farges. Verden går fremover, men du står helt stille og uberørt. Idag hører jeg ofte tysk musikk, Ramstein. Vet ikke helt hvorfor. De er dystre og brutale, men likevel elsker jeg dem. De er livet, de er reele. De vet hva de snakker om, og de gjør det på en ærlig og genuin måte. De får meg til å bli sint, bli redd og trist, de får meg til å elske. Høydepunktene kan nåes og lyden skrus opp. Smerte frigjøres og en merkelig stillhet oppstår i kaosets time. Jeg elsker ramstein, de har fulgt meg i noen år. Det har tatt tid, men vi ble til slutt kompiser. Forgjengeren til de var the rasmus. Finsk musikk, sexy på en bissar måte. Slik bare finsk kan virke sexy. Mørke aner og vodka, blek hud og kjølige hender bak en sort frakk, harde fremstøt, verden er det den er. Rett på sak! Det er verken P4 eller P3 eller A4. Det er meg. Britisk pop, øl-musikk, finn sjelen i musikk, skrik og vær trist, vær glad, vær gal! Finn deg selv, eller la musikken ta deg med av veien, bort til et annet sted. Sarah Brightman bryter inn med operaliknende toner. Roen baner plass i stua. Deretter jodler BoKaspers en kveldsvise. Hon er søt når hon sover! Norsk musikk tar inntoget og Lillos lyse stemme gleder trine en mandagsmorgen på kontoret. Husker Amsterdam, teltet inntill vårt. Gjeng med tysk ungdom. Hver morgen klokken ti, Bob Marley. Og en merkverdig, nesten behagelig på en underlig måte rar lukt av søt, søt, søt hasj duft. Shcipol sender over våre hoder fly mot Malaysia, Usa og Africa, og vi, vi har pusset tennene til Bob Marley og duften av Hasj. De snakket aldri, tyskerne. Snakker aldri tyskere på ferie? Men de satt mye sammen, og de hørte på Bob Marley! Hele dagen. Toner fra sør-amerika! Og en seig luft av dovne følelser. Stay on these roads. Meg og mamma. Vi vår på konsert. Det var fantastisk. Fredrikstad stadioen. Det var sol og varmt, det var øl og det var Aha. Men aller mest var det Apoptygma berserk. Det var Cambodia og resten gikk bort i ølen. De varmet opp for Aha. De var fenomenale! Sunday morning call, det er oasis som mimrer fra Aalborg igjen. Byen som aldri tar ferie. Fantastiske Danmark og Jylland. En miniatyr av Amsterdam og et sidestykke til london. Sunday morning call….synger Oasis denne kveld. Det er flott! Osourne synger om en drøm i bakgrunnen, mens ramstein brøler ut Ohne dich! Muntert bryter the monkeys inn, daydream believer og stepping stone. Og helt bakerst synger Abba om Lay all your love on me. Musikken bringer varme og trygghet. Den gir en grunnmur i en ellers ustabil tid. En port inn mot det vi lengter etter,og en ansvarslør tid. Samtidig kan samme musikk, bare noen år senere bringe frem andre følelser, tårer og smerte. Samme musikk, ulik følelser, men opphavet helt likt! Husker hvordan Bo Kaspers tok meg i Fredriksten Festning (vakre halden) en sommer kveld. Før jeg ble revet bort i natten mot ukjente eventyr, som jeg knapt husker. Husker fantastiske Delillos og på dennne konserten. Så dem og noen år senere, delillos. Samme kveld avsluttet Kaizers Orkestra det hele. Svetten skvettet og folk var i ekstase.Det var klimakonsert faktisk, og jeg var fantastisk full og åndet inn musikken, slukte det sørlandske språket og pugget denne stund som en del av mitt virkelige liv. Jeg levde og danset og sang, men jeg husker ikke stort. Likevel vet jeg at og dette er et øyeblikk jeg vil minnes, det må bare gå litt tid. Musikk er som kunsten. Den setter spor, den fascinerer. Men desverre for kunsten setter musikken mer inntrykk og raskere. Selv har jeg opplevd vel så store opplevelser med bilder som med musikk. Det gjelder bare å være mottakelig for inntrykkene og oppdage de!
Gikk en sensommer-dag, søndag kanskje, på Hafslund hovedgård. Jeg og mannen, mannen og jeg heter det kanskje på korrekt høflig norsk. Der råder de gamle trær, metervis opp mot himmel strekker de seg og bukter seg ut i noen enorme kroner. De verner om hovedgården, men stenger og solen ute. Parken har stier på kryss og tvers og små holdeplasser, benker, for en sliten vandrer. Noen trær er innhullet, du kan sitte i dem om du vil. Noen trær er inngravert med kjærestenavn: Tobias + Mette = sant. Så idyllisk! Og så urealistisk på samme vis! Buskene visker en historie om elskende par, mange titalls år tilbake, generasjoner bakover i tiden, grepet av begjærets time og skjebne. Flyktige affærer mellom mennesker så feil for hverandre, men så riktig der og da. Gresset er bløtt etter nattens regn. Små barn løper fritt, med foreldre på slep, og en to tre hunder. Vi finner et hønsehus! Høner, det dummeste dyret av dem alle. Skrem en høne og hun risikerer å dø av skrekk. Men formmessig er de genialt komiske. Den runde kroppen, vinger som på ingen måte får den til å fly. Rød, skrukkete hud som omkranser store øyne og lite nebb. Bevegelser i stakato, nervøse rykninger og små klunkende lyder. Videre på veien beveger vi oss ut av hovedgården, på en sti langs jordet. Her finner vi høyballer av innhøstet korn. Tettpakkede, i sirkler, side om side. Nok en innbydende plass for den lekne. Lukten av åker, sammenfattet i komprimerte søyler.