Skogen, mørk, fuktig, bløt og mystisk. Som liten, i min absurde virkelighetsfjerne verden, var jeg ofte i skogen. Slik sett var jeg priviligert. Jeg kan nå bare lukke øynene og kjenne lukten av våt mose. Jeg husker det å forlate stien. Utforske, lage mitt eget lille kart av skogen. Finne soppslag, nye maurtuer, gå på nye flokker med rådyr, så rødbrune og ekte, døde mus, nye steiner, så blanke og hvilken farge?! I vår skog hadde vi alt! Blåbær, tyttebær, bringebær og ikke minst rognebær. Ikke spise, men Gud, hvor vakre de var. Skulle gjerne spist – mulig jeg og gjorde… Vi hadde til og med en slik stor grop med sand, en slik en som er farlig for små barn, en slik som starter på toppen, og deretter går metervis nedover. Denne akte vi i, på stumpene av små barnerumper. Vi fikk ikke lov, men Gud hvor fort det gikk. Jeg husker vi fant en gang en stor grønn sofa, midt i skogen! Denne ga grunnlag for mangt en story. Dagevis fant vi frem til den. Grener knekker lett. Et lite barnetrinn.Små føtter. Så uskyldige. De vet ikke bedre! Steiner, blanke fra morgendugget. Jeg blir så ambivalent. Gode minner, ja. Elendige minner, ja. Men skogen, tross sin mørke side, gir og mening. Naturen stiger frem for dine bare tær, luften er ikke ødelagt, trær og planter regjerer, soppen slår feste, store, sorte, ekle, men fascinerende og sensuelle snegler glir forbi. Vi hadde og et tjern. Det var endestasjon i vår skog. Her var der store slimete padder og frosker!! Og froskeegg. Dette husker jeg best. Dette er min barndomsidyll. Froskerogn. Froskebarn – hundrevis – overalt. Fuktigheten i luften, stillheten, ingen biler, ingen snakk, bare tåkelagt tjern og lyder av babyfrosker. Fange en. Fange flere. De små føtter, det dype tjern. En pike døde i det tjernet i vinter. Isen holdt ikke pikens små skøytebein. Hun var så vakker, kan jeg minnes! Men det er glemt nå. Nå er froskebarna her, og triste ting glemmer vi i vår familie. Ingen vits å gruble over fortiden, vi lever jo i nåtiden, dette sekund av et åndedrag. Veien hjem husker jeg så godt, selv om tyve år nå er gått. Gjennom gjengrodde stier. Hundekjeks og vårens nye, ferske løvetann i solgult. Nys i nesen. Forbi skiltet: Pass deg, hunden vokter! Opp en liten bakke, tungt for små barneføtter, en liten sving, forbi veiskille, gjennom de høye trær, forbi engen og inngangen. Her fant jeg en døende kråke engang. Den døde! Vi er i løkkebergveien. Tistærn. Her jeg vokste opp. Her mine røtter er, samtidig som jeg spytter på stedet og vemmes når jeg kjører gjennom. På samme vis elsker jeg stedet og gråter mangt en tåre for stedet! Min første kjærlighet, min første alt! Et lite sted, men likevel…min barndom. Mitt gunnlag for det voksne liv. Løkkebergvn. Skogsturen over for denne gang. Men skulle og bli flere slike. Er i det minste veldig tankknemlig jeg fikk en oppvekst fylt av skrubbsår på knær, trehytte, duften av mose og ekle skogsnegler kombinert med frykten for mørket….alt er mitt grunnlag, den kvinnen, det barnet jeg i dag er!
Monthly Archives: January 2009
Om lidenskapen
Lidenskap. Lidenskapen. Vet ikke om jeg skal sette den som en konkret eller en ukonkret…er den konstant for verdens skjebnen eller kommer den i mange former og mengder. Ikke noe ord er mer misbrukt enn ordet lidenskap. Likevel er det sjeldent man ser lidenskapen i levende personlighet ute blant folket. Men at den er der, tviler jeg ikke på. Et folk uten lidenskap er et folk uten mening. Tar vi lidenskapen fra selv det mest innesluttede, grå menneskelegemet er der intet igjen. Lidenskap kan ofte være synonymt med lengsel. Lidenskap er ofte noe man lengter og higer etter. Noe vi dagdrømmer om, fantaserer om og gjemmer oss bort i, rømningen fra virkeligheten. Jeg tror lidenskap, tross dens smertepåførsel, er en god ting, når alt summeres opp og konkluderes. Lidenskapen holder oss gående gjennom vann og ild (som man så klisjeaktig sier..) Lidenskap kommer i mange former. Lidenskap kan speiles i et vakkert familibilde, barneføtter over kalde parkettgulv, en høstkveld i skogen blant røde trær og rufsete vind, et skinnende blankt glass mørkburgunder rødvin en sen sen kveld, en sang som bringer deg tilbake i tid som får deg til å føle lykkens øyeblikk. Lidenskapen dukker opp på ulike steder hos den enkelte skjebne, og ingen kan ta den fra deg. Lidenskapen er din og opp til deg å nære. Hjertets slag, som brenner sin sti innover, helt inn i din dypeste innsjø. Kun du kjenner din lidenskap, det er en gave. Lidenskapen kommer ofte i enkle former og den er stadig en flyktig affære. Et tiendelssekund i den gamle veteranen av en bil du alltid har drømt om. Et strøk på kinnet, huden kryper inn og hår reiser seg. En vakker blomst i april måned. Danse naken i sommerens regn – vann langs ryggsøylens buede kanaler. Det ferdige produktet. Lukten av terpentin. Bunnen av flaska. Tåre på kinnet, sakte. Det slår meg at lidenskap og smerte går hånd i hånd. Voldsomme følelser som griper en, i enten den ene eller andre retningen. De gangene lidenskapen slår til i deg er veien kort til smerten og gråten. Lidenskapen er overveldende, og kanskje nettopp fordi vi stadig søker den, vil den også gripe deg og velte deg når den først opptrer. Kanskje er mennesker uten lidenskap egentlig personer som også verner seg mot smerten. Tar du imot den ene må du også akseptere den andre. Det er en risikabel affære å ta imot lidenskap. Du utsetter deg selv, blir sårbar og avkledd i din drakt av naken hud. Men likevel, har man først oppdaget lidenskap, vil man alltid søke den frem igjen. Hige etter den, savne den og be for den. Lukke øynene hardt sammen, gå på vandring i sjelen, åpne alle rom, loftet og kjelleren, plutselig, der er den. Fange den og omfavne den. Og miste den like fort som du oppdaget den. Vi ønsker, ikke alle, men det er noen av oss, å dyrke vår lidenskap, men ren lidenskap dukker kun frem når tiden er inne for det. Av alle lidenskaper står kjærligheten størst. Den er ukontrolerbar og mystifisert. Du ser den i et blikk, en bevegelse eller kanskje bare et åndedrag. Den er like vond som den er fantastisk. Sjelen får ikke puste, blodet bruser like fort som det stopper opp i årene mot kroppens senter , fingertupper blir numne, men fulle av liv. Kroppen er ikke lenger din, et kort øyeblikk har kjærligheten og kjærlighetens lidenskap tatt bolig i deg. Det er krig og fred på en gang, og du, du kan ikke annet enn å legge deg ned, la bølgen ri igjenom deg, og vente på neste besøk.
Kull på akvarellark, A3, Trine Svendberg, -08
Mitt samarbeid med Pablo Picasso
Kvinnen og kråken, kysser hun den? Kanskje hun elsker kråken…hvem vet, andre enn henne selv? Eller Pablo Picasso, hvorfor dukket dette motivet opp i hans produksjon? Bildet fascinerer meg – på flere nivåer og i flere lag, forskjellig fra dag til dag, fra time til time. Vi mennesker er slik, vi er stadig i endring, går vi kun i sirkler? Jeg skrev i et av mine aller første blogginnslag at jeg arbeidet med bilder av Picasso. Jeg var inne i hans blå periode, jeg lot meg rive med av menneskenes lange lemmer, fordratte ansikter og miserable, men dog lengtende uttrykk. Jeg brukte disse som en læreplan for bruken av kritt. Kritt er mye som kull, det er kraftig og impulsivt. Du pirker ikke med kritt, du lar deg rive med og i løpet av få minutter ligger bildet for dine øyne, et produkt av din vågale strek. Fargene er enkle og rene, de blandes ikke, de er det de er. I min tolkning av Picasso denne dagen brukte jeg kun brunt og sort. Og selv om jeg reproduserte Picasso, føler jeg likevel et slags eierforhold til dette bildet. Jeg har satt mitt preg på det. Kvinnens skarpe kinnbein, den fyldige tross enkle hårsatsen og den slitte, miserable genseren. Hun virker ikke sympatisk, helt til man oppdager hennes pasjon til kråken. Hvordan hun varsomt stryker den, holder den inntil seg og bevarer den mot omverden. Kråken, en heller stygg liten skapning. Bråkete, sort som natten, uformelig og til ingen nytte. Likevel er det så mystisk og tiltrekkende. Sammen er de vakre – kvinnen og kråken. De minner om et kjærestepar som ikke vil gi slipp på hverandre, som har oppdaget hverandre tross hindringer og all fornuft. De har en hemlighet sammen – de har funnet frem til en felles trøst, en flamme nær sagt. Verden rundt er stri og stram, men i små stunder blir den borte, den opphører ikke, den bare blir fjern og tåkete og varmen får tre i kraft, for en liten stund. Hun har oppdaget kråkens kvaliteter, dens indre strøm. Nå sitter de der, ingen kan røre dem, de tilhører hverandre, som verden tilhører dem.
Jeg er alt tatt i betraktnig fornøyd med mitt samarbeid med den avdøde kunstneren. Jeg vil og anbefale andre å arbeide med ham! Hans uttrykk er like enkelt som det er avansert, og resultatet taler for seg selv – lidenskap sagt med enkle former og kollører.
Kritt på akvarellark, A3, Trine Svendberg, -08
Når kroppene møtes
Jeg har en katt. Luna – lille frøken Måne. Hun har hvite sokker på. Katter har tre primære behov. De må spise, de må sove ofte og mye og de må ha en viss mengde nærhet, de må direkte koses med på ærlig vis, ikke noe tull. Stryke, klø litt og snakkes med. Hvis din katt henger med hode, prøv med litt fysisk kjærlighet! Vi mennesker er ikke så forskjellige fra katten. Vi har og disse tre behovene tett inntil vår mening for eksistens, for noen i sterkere grad enn for andre. Noen mennesker er bitre og innadvendte. Noen lever for seg selv og hilser sjeldent på noen. Andre mennesker stråler, hver dag, på tross av vind, regn og store tragedier. Er smilet konstruert for å vare, eller er det genuint? Vi er så forskjellige, men samtidig så like. Og vi trenger hverandre. Har tidligere snakket om hvordan kropp varmer kropp, tross kulde og elende. Men kropp til kropp tilfører hverandre mer enn varme. Det er akkurat som om energi utveksles – men ikke alltid, på ingen måte. Noen ganger møtes kropper, de støter på hverandre, de leker med hverandre, men begge kroppene forlater åstedet like tomme som da de møttes. Andre ganger resulterer kroppkollisjonen i energieskplosjoner, hjertebank, svette og øyeblikkets lykkerus. Noen kropper passer simpelthen bedre sammen enn andre. De glir i hverandre, de utgjør en helhet og ikke bare suger de enrgi fra hverandre, men de skaper sammen ny energi. Det er en magi ingen kan forklare med fysiske lover. Slike øyeblikk gir mening. Det ikke mye i livet som egentlig gir mening. Men gnistrene og varmen mellom to kropper som virkelig passer sammen, det gir fullstendig mening. Noen ganger oppstår fenomenet kun en gang, deretter er magien over for disse to kroppene, og ny kropp må oppsøkes. Andre ganger oppstår magien igjen og igjen og igjen – det blir en slags avhengighet, et narkotikum man ikke klarer å slutte å tenke på. Mennskelig kontakt er ikke bare et privilegium, det er en nødvendighet. Akkurat som katten trenger kos og kontakt, trenger vi mennesker det. Vi må berøres og vi må berøre andre. Er vi riktig heldige finner vi den rette kroppen, og da er det riktig å bite seg fast og aldri slippe taket. Det er ingen selvfølge, litt flaks må man ha i livet. Så sant man ikke tror på skjebnen – i såfall vil den føre deg til en kropp som passer for deg! Bevar disse kontaktpunktene. Har du til gode å oppleve dem – gå ut og finn dem, før livet løper fra deg…ingen tid å miste. La kropp møte kropp, omfavn øyeblikket, ta imot energien som du selv gir energi, lad opp og lev på disse minuttene når hverdagen blir tung å bære.
Bilde: acryl på akvarellark, Svendberg -08
Ørkenvandring
Vandringen gjennom livets gang. Livets gang-hva vil det si? Har vi et gitt tidsløp, eller bestemmer vi selv? Idag er jeg halvveis til femti. Jeg er fem-og-tyve. Er jo ingen alder, men likevel tenker jeg at tiden flyr. Så mye jeg ville gjort. Mange av de store kunstnerne hadde allerede nå gjort seg godt bemerket på kunstmarkedet. Jeg sitter her i min kjeller og håper ånden skal dukke opp og gi meg et flott bilde. Burde jeg legge litt hardere press på skjebnen tro? Vel, skjebnen ga ingenting i kveld. Men jeg fikk likevel noen bursdagsgaver. Deriblant en flott dokumentar om Lennon på NR(faens lisens)K. Og et flott måltid i regi av min kjærlighet. Faustino er best i en yngre årgang – så vet dere det! Hvorfor lagre, når yngstebroren duger mer enn lenge? Jeg ønsker å legge ut et bilde til her. Bare fordi jeg ønsker det. Det er nå blitt fem år gammelt. Jeg var tyve da jeg malte det, men likvel meg selv. Så får vi se. Kanskje bildet forestiller en vandring i livet? Det fødtes for noen år tilbake i et lite hull, det ser sjeldent dagens lys, men får nå sin sjanse. Det er enkelt og ikke ekspressivt, men det har mine farger. Jeg liker og tanken på å være på en ensom vandring gjennom den voldsomme ørken. Ørken har alltid vært min fascinasjon. Jeg har permanent vannskrekk (virkelig hater alt vann, til og med dusjen), så ørkenen er min venn av alle onder, og tidevis føler jeg at ørkenen omringer meg og er min hverdag.
Den grønne kvinne…
Har fått spørsmål om hvorfor kvinnen i Befrielsen er grønn. Er hun egentlig grønn? Hun er strengt talt ikke det. Men skyggen hennes har blitt grønnaktig. Dette kan begrunnes på flere måter, eller ikke begrunnes i det hele tatt. For skal egentlig en kunstner begrunne sitt arbeid? Jeg er vel da av den oppfatning at man skal kunne stille kunstnere opp til veggen og være nysgjerrig. Man skal undres , for det er det som gjør kunst interessant – at den får oss til å lure, bemerke, rynke på nese eller bli stum av begeistring. Når vi går i et kunstgalleri skal vi ikke labbe rundt og nikk godkjennende og tenke at dette er kunst. Nei, man skal gripe tak i det man ser, være kritisk på samme måte som man er åpen for nye midler. Jeg synes det er viktig at man prøver å forstå og at man våger spørre etter mening og mål – selv om man ikke er kunstkjenner!
Så tilbake til den grønne skyggen min. Kan først starte med å opplyse litt om hva en skygge er. En skygge er det mørke feltet der lyset ikke når frem. Noen ganger er vi i skyggen uten å være det. Skyggen er kaldt og ensom, noen ganger, men den kan også være en tilflukt for den stekende solen. Skyggen er aldri uregelmessig, den er trofast og den faller alltid der den skal – det er fysikk. Skyggen symboliserer dog noe dystert og trist. Skyggen er ikke sort! Den kan se sort ut, men det er den i realiteten aldri. Skyggen inneholder flere elementer. Underlaget for skyggen, i dette tilfellet kvinnens hud, har en farge, denne vil være representert i skyggen, men i en mørkere tone. Skyggen preges også av komplimentærfargen til det den hviler på. Kvinnen min er farget med en slags oker gul med innslag av rød – det gir komplimentærfarger som blå og grønn. I tillegg inneholder alle skygger et hint av blått. Så teorien for farger gir meg altså en blågrønn skygge. Likevel vil jeg påpeke at skyggen i mitt bilde ikke er naturtro, det er en overdrevet effekt som i seg selv skal virke som blikkfang og meningsbærer. Bildet mitt representerer smerte, angst og ikke minst sinne. Et skikkelig glad-bilde med andre ord. Derfor ønsket jeg å skape kontraster mot den jordnære og harmoniske bagrunnen. Kvinnen skal stikke seg ut som dramatisk og hun skal si deg noe. Hun skal portrettere følelser, derfor trenger hun ikke være naturtro. I likhet med hennes utmagrede kropp minner fargen hennes og om en kropp nesten i oppråtnelse – er hun råtten innvendig? Føler hun seg råtten og død – eller er hennes tilværelse råtten? Vil også ta med at fargen som er brukt i skyggen kalles Preussenblå, en aldeles fantastisk blåtone som så mange kunstnere har latt seg fascinere av, deriblant Picasso med sin blå-periode. Jeg må innrømme å la meg fengsle litt i fargenes symbolske verdi, tror dog dette tidevis jobber mot mitt impulsive valg av tuber. Farger sier mye om så mangt, og det krever mye å male et bilde som både ser bra ut og som forteller en historie. Som jeg har skrevet tidligere i mine bloggskriblerier liker jeg også å jobbe i sortvitt. Det byr på helt andre utfordringer, men gir også et helt annet resultat. Som regel dreies min begeistring mot det materiale og virkemidlet jeg jobber med for øyeblikket. Og som mine motiver og resultater, er og min vei og mitt fremkomstmiddel totalt avhenging av sinnstemning under arbeidets timer.
Kroppen
Menneskekroppens kontinuitet! Har dere merket det. Kroppen er fullstendig kontinuerlig, den stopper faen aldri. Når man starter en strek, kan man bare la den gå videre, la den gå innover, inn i buktene ut av øyekroken, inn i armhulen. Streken stopper aldri, den er ustoppbar. Kroppen, et mesterverk, den henger sammen, den er glatt og god å ta på, den er varm, utrolig varm faktisk. Annet materiale tar ikke imot varme slik som menneskekjøtt gjør. Mennesket har blod som strømmer fra åre til åre, det bruser. Kropp mot kropp gir varme. Har du tenkt på det? Selv om en kropp fryser, vil den alltid kunne gi varme til en annen kropp. Og sammen vil de bli varme – sammen. Energi utveksles. Og to frosne kropper blir til to varme kropper – sammen! Kroppen henger sammen, det er ingen gløpper. Når to kropper kommer sammen, får vi da nok en kontinuerlighet? Kanskje to kropper blir til en? Kroppen henger sammen ja, ellers er det ingen kropp, eller er det?
kull på akvarellark, A3, 08.01.09
Befrielsen
Skrev igår om min sterke opplevelse med oljemaling, lerret og utløp for indre impulser. Om hvordan oljemalingen kan bli et bindeledd mellom indre kaos og indre ro. Mennesker har i alle tider hatt et yrende behov for å uttrykke noe, det være tristhet eller full glede. Det er en kjent sak at mange av 1900-tallets kunstnere lot seg drive av blandingen mellom galskap og genuinitet. De var mange av dem fanget av sorg, indre smerter, sinne, og de var eksentriske i sin ytring via malingen sin. De malte ikke for å male, de malte for å si noe, eller for å selv få fred fra sin indre kamp. Om de oppnådde det…? De fikk uten tvil sagt noe via sin kunst, men nådde de freden? Neppe. For kort tid siden stod jeg foran og åndet inn van Goghs mørke kornåker, et av hans siste bilder – før han deretter tok selvmord i samme åker! Bildet fikk meg til å skjelve. Det er tungt og dystert, men samtidig griper det deg, du kan lukte kornet, kjenne den mørke natten lokke på deg og vinden rive i håret ditt. Kunst skal ikke alltid være blomsterenger og behagelige bilder, for verden er ikke alltid vakker. Det er vel nettopp dette kunstnerne i nær fortid ønsket å si, verden er ikke nådefull, den er brutal og vi er alle brikker i den, vi kjemper alle samme kamp.
Igår var jeg i en indre kamp med meg selv. Resultatet ser dere her – bildet har fått navnet Befrielsen. Dette navnet kommer av den befriende følelsen jeg satt igjen med da bildet var malt ferdig. Kampen var over og foran meg lå denne kvinnen, hun luktet av maling, hun var nyfødt. Kanskje er det det som gjør det verdt å male bilder, at man får en slik berusende og befriende følelse etterpå. Kanskje de plagede kunstnerne, tross sin galskap, har klart å få en liten og kortvarig følelse av befrielse og sinnsro etter avsluttede bilder. Kanskje det ga livet mening, eller kanskje bildene næret galskapen og gjorde den verre. Det har ingen svaret på. På samme måte spør man seg om terapi hjelper eller ikke. Skal vi mennesker sette ord, farge eller lyd på vår smerte, eller skal vi fortrenge den?
Befrielsen blir signert så snart hun er tørr nok. Utover det skal ikke mer gjøres, hun er et produkt av et tidspunkt og en stemning. Vil gjerne høre meninger om bildet, eller mine temaer her, enten dere liker bildet eller ikke…
Strøk fra impulsens indre
Sinne, glede, sorg og smerter. Sterke følelser gir sterke impulser. Grip penselen og farg et lerett! Det var det jeg gjorde. Jeg angrep tubene med impulsens voldsomme lengsler, jeg tok godt tak i penselen, gikk ut i krig mot det jeg så lenge har sperret meg for. Oljemaleriet. Det flotteste og mest imponerende et menneske kan skape. Farger som flyter i hverandre i sin oljete nærmest grisete og erotiske måte. Farger som går fra burgunder og oker over til preussen blått. Armer strekker seg ut. Lepper og brystvorte, ribbein og smale hofter. Alt dette utgjorde mitt bilde idag. Har ikke greid å male noe reelt med olje på lenge, egentlig aldri. Dette er min oljedebut! Og kvinnen ligger der så langstrakt med sin smerte og lengsel, et produkt av mitt hode, min bevegelse og min evne. Fargene er min palet, streken er min oppfinnelse og kvinnen på maleriet er fiktiv, hun eksisterer kun ved min hånd. Og rommet lukter av fantastisk oljemaling. Maling som skal få tørke i dager og uker. Maling som skal endre karakter med sin tørketid. Deretter, en signatur – Trine Svendberg. En spirende kunstner. Endelig får smertene ta form, bli et produkt, et kunstverk. Jeg er en stolt mor av mitt verk, lille barnet mitt. Og når det blir stort, skal det få ramme på seg. En flott, tykk ramme. En slik ramme som gjør bildet godt, som kompleterer det. Og med tiden skal det også få et navn. Men det må jeg smake litt på, det er for tidlig med navngivning allerede. Det hele gikk så fort! Men det skal få et navn. Smertene og lengselen, de voldsomme og overveldende følelsene mine er nå borte. Borte fra mitt sinn, de ligger nå igjen i lerettet. Malingen ble et bindeledd mellom mitt indre og det nyskapte bildet. Og jeg…jeg er tom, fornøyd, men tom!
Gryende kull og bly
Litt mer om min pasjon for kreativ utfoldelse. Tegner mest, maler nå og da, men er tegning jeg mestrer. Vel, mestre er kanskje et ord jeg skal være forsiktig med. Tegningen er enkel i form, den lar seg verken begeistre eller distraheres av farger. Den er ekspressiv på en forenklet måte nærmest. Når den er fin er den fantastisk, når den er misslykket er den fattig og stakkarslig. Jeg tegner mennesker, nakne, skjøre mennesker. Noen av de er triste og ligger i gjørmen, andre er levende, flyvende. Mennesker er det som gir mening for meg å tenge. Ikke fordi jeg liker dem spesielt, men fordi de er det ultimatet speilet på livet, på godt og vondt. Gjennom mennesker ser man genuin glede, sprudlende minutter, og man ser dyster ensomhet. Jeg liker kurvene på mennesket, de bukter seg rundt og sammen, fra en krok til en annen. Alt henger sammen av hud som omkranser skjelettet. De er akkurat slik de skal være liksom. Noen ganger vil jeg tegne en vakker kvinnekropp i all sin fantastiske feminine innpakning, andre ganger vil jeg tegne et overdimesjoner, feilproporsjonert ansikt. Mennesker er alle utrolig like hverandre, når man studere dem, men likevel er det disse små forskjellene som skiller oss fra hverandre på slike utrolige måter. Jeg er ikke redd klisjeer. Faktisk har jeg begynt å like klisjeer. Det er en grunn til at de finnes, de er udødelige. Jeg liker å tegne om og om igjen siluetten av et omfavnende par, eller en liggende person med ansiktet mot grunnen. Jeg liker å portrettere ensomhet, kjærlighet, fortvilelse, angst, beruselse…alt klisjeer, men de er ekte og gjeldende.
Jeg tegner både med kull og med bløt blyant. Noen ganger foretrekker jeg det ene fremfor det andre, også blir jeg aldri enig med meg selv hva jeg liker best. Med den myke blyanten kommer buer og fingre, lepper og øyne, man kan lage tykke fine streker, eller man kan lage delikate tynne linjer. Man får detaljene i fokus dersom man ønsker det. Med kullet kommer det sorte, dype frem. Man kan lage tunge bilder med sot og blekkliknende flekker. Man kan tegne hardt og voldsomt, og det hele kan være over på noen få minutter. Man kan legge bort kullblyanten og deretter smøre kullet utover arket med fingertuppene, bruke huden til å skape videre uttrykk med kullets evner. Resultatet kan være slående, eller det kan bli grisete og skittent. Kullet er vågalt, mens blyanten er mer pålitelig og stabilt. Jeg liker dem begge, og de gir meg så mye, både beroligelse og varme, men og en del frustrasjoner. Men slik skal det få være. Jeg skal ikke gi slipp på dem med det første, noen av dem..