Sinne, glede, sorg og smerter. Sterke følelser gir sterke impulser. Grip penselen og farg et lerett! Det var det jeg gjorde. Jeg angrep tubene med impulsens voldsomme lengsler, jeg tok godt tak i penselen, gikk ut i krig mot det jeg så lenge har sperret meg for. Oljemaleriet. Det flotteste og mest imponerende et menneske kan skape. Farger som flyter i hverandre i sin oljete nærmest grisete og erotiske måte. Farger som går fra burgunder og oker over til preussen blått. Armer strekker seg ut. Lepper og brystvorte, ribbein og smale hofter. Alt dette utgjorde mitt bilde idag. Har ikke greid å male noe reelt med olje på lenge, egentlig aldri. Dette er min oljedebut! Og kvinnen ligger der så langstrakt med sin smerte og lengsel, et produkt av mitt hode, min bevegelse og min evne. Fargene er min palet, streken er min oppfinnelse og kvinnen på maleriet er fiktiv, hun eksisterer kun ved min hånd. Og rommet lukter av fantastisk oljemaling. Maling som skal få tørke i dager og uker. Maling som skal endre karakter med sin tørketid. Deretter, en signatur – Trine Svendberg. En spirende kunstner. Endelig får smertene ta form, bli et produkt, et kunstverk. Jeg er en stolt mor av mitt verk, lille barnet mitt. Og når det blir stort, skal det få ramme på seg. En flott, tykk ramme. En slik ramme som gjør bildet godt, som kompleterer det. Og med tiden skal det også få et navn. Men det må jeg smake litt på, det er for tidlig med navngivning allerede. Det hele gikk så fort! Men det skal få et navn. Smertene og lengselen, de voldsomme og overveldende følelsene mine er nå borte. Borte fra mitt sinn, de ligger nå igjen i lerettet. Malingen ble et bindeledd mellom mitt indre og det nyskapte bildet. Og jeg…jeg er tom, fornøyd, men tom!