Musikk er som kunst og musikk er som poesi, det er poesi, men i en annen form og fassong. Er rart hvordan musikk fester seg. Jeg er et slikt menneske. Jeg festes ved spesifikke inntrykk og sanseinndrag. Jeg hører en låt og reiser tilbake i tid, besøker min barndom, mine tenår eller tidlige voksenliv for den saks skyld. En ferietur dukker opp, og kanskje til og med en matrett, en duft, eller temperaturen den dagen. Kanskje var jeg forelsket og drømte om noen, kanskje var jeg sint og ønsket noen det dit peppern gror. Lydene av britiske Oasis slår mine ører. Beatles influert, ja. De er min store lidenskap side om side med kunstens endeløse verden. Beatles, ja. Penny Lane there is a barber showing photographs of every head he’s had the pleasure to know – and all the people that come and go…. Besøkte nå for noen år tilbake London med min søster, fem år eldre søster. Vi tok en av disse Beatles-walkene. Det var magisk. Vi så Apple building og Abbey Road som endepunkter. Tårene presset og nærværet var der. Black bird singing in the dead of night, take these broken wings and learn to fly – all your life, you were only waiting for this moment to arrise. Var på Paul McCartney konsert. Husker telefonkøen. Jeg gikk på videregående og skulket en time eller tre. Måtte ringe globen i Stockholm. Fikk billett, tusen spenn. Måtte reise alene, finne hotell, finne globen…var livredd og i ekstase – jeg levde! Var atten år og skulle flytte hjemmefra. Noen år senere så jeg ham igjen på Vallehovin. En mindre drastisk affære, og en bedre konsert. Men ikke like minnerik. Oasis brøler ut. Husker dette albumet-Standing on shoulders of giants. Aalborg, stort kjøpesenter, musikk i ørene, veier som flyr forbi, sommer preger sinnet, kanskje noe øl også. Var ikke gammel, var uten erfaringer, uten aning om livet og dets rare stikkveier. Musikk var alt! Det oppslukte virkeligheten og var nok og en rømning fra den… Trommer, vokal, gitar, opp og frem, ned og ut. Toner som beveger seg på tvers gjennom hodet, landskapet farges. Verden går fremover, men du står helt stille og uberørt. Idag hører jeg ofte tysk musikk, Ramstein. Vet ikke helt hvorfor. De er dystre og brutale, men likevel elsker jeg dem. De er livet, de er reele. De vet hva de snakker om, og de gjør det på en ærlig og genuin måte. De får meg til å bli sint, bli redd og trist, de får meg til å elske. Høydepunktene kan nåes og lyden skrus opp. Smerte frigjøres og en merkelig stillhet oppstår i kaosets time. Jeg elsker ramstein, de har fulgt meg i noen år. Det har tatt tid, men vi ble til slutt kompiser. Forgjengeren til de var the rasmus. Finsk musikk, sexy på en bissar måte. Slik bare finsk kan virke sexy. Mørke aner og vodka, blek hud og kjølige hender bak en sort frakk, harde fremstøt, verden er det den er. Rett på sak! Det er verken P4 eller P3 eller A4. Det er meg. Britisk pop, øl-musikk, finn sjelen i musikk, skrik og vær trist, vær glad, vær gal! Finn deg selv, eller la musikken ta deg med av veien, bort til et annet sted. Sarah Brightman bryter inn med operaliknende toner. Roen baner plass i stua. Deretter jodler BoKaspers en kveldsvise. Hon er søt når hon sover! Norsk musikk tar inntoget og Lillos lyse stemme gleder trine en mandagsmorgen på kontoret. Husker Amsterdam, teltet inntill vårt. Gjeng med tysk ungdom. Hver morgen klokken ti, Bob Marley. Og en merkverdig, nesten behagelig på en underlig måte rar lukt av søt, søt, søt hasj duft. Shcipol sender over våre hoder fly mot Malaysia, Usa og Africa, og vi, vi har pusset tennene til Bob Marley og duften av Hasj. De snakket aldri, tyskerne. Snakker aldri tyskere på ferie? Men de satt mye sammen, og de hørte på Bob Marley! Hele dagen. Toner fra sør-amerika! Og en seig luft av dovne følelser. Stay on these roads. Meg og mamma. Vi vår på konsert. Det var fantastisk. Fredrikstad stadioen. Det var sol og varmt, det var øl og det var Aha. Men aller mest var det Apoptygma berserk. Det var Cambodia og resten gikk bort i ølen. De varmet opp for Aha. De var fenomenale! Sunday morning call, det er oasis som mimrer fra Aalborg igjen. Byen som aldri tar ferie. Fantastiske Danmark og Jylland. En miniatyr av Amsterdam og et sidestykke til london. Sunday morning call….synger Oasis denne kveld. Det er flott! Osourne synger om en drøm i bakgrunnen, mens ramstein brøler ut Ohne dich! Muntert bryter the monkeys inn, daydream believer og stepping stone. Og helt bakerst synger Abba om Lay all your love on me. Musikken bringer varme og trygghet. Den gir en grunnmur i en ellers ustabil tid. En port inn mot det vi lengter etter,og en ansvarslør tid. Samtidig kan samme musikk, bare noen år senere bringe frem andre følelser, tårer og smerte. Samme musikk, ulik følelser, men opphavet helt likt! Husker hvordan Bo Kaspers tok meg i Fredriksten Festning (vakre halden) en sommer kveld. Før jeg ble revet bort i natten mot ukjente eventyr, som jeg knapt husker. Husker fantastiske Delillos og på dennne konserten. Så dem og noen år senere, delillos. Samme kveld avsluttet Kaizers Orkestra det hele. Svetten skvettet og folk var i ekstase.Det var klimakonsert faktisk, og jeg var fantastisk full og åndet inn musikken, slukte det sørlandske språket og pugget denne stund som en del av mitt virkelige liv. Jeg levde og danset og sang, men jeg husker ikke stort. Likevel vet jeg at og dette er et øyeblikk jeg vil minnes, det må bare gå litt tid. Musikk er som kunsten. Den setter spor, den fascinerer. Men desverre for kunsten setter musikken mer inntrykk og raskere. Selv har jeg opplevd vel så store opplevelser med bilder som med musikk. Det gjelder bare å være mottakelig for inntrykkene og oppdage de!
Kull på Akvarellark, A3. Trine Svendberg 2008
Gikk en sensommer-dag, søndag kanskje, på Hafslund hovedgård. Jeg og mannen, mannen og jeg heter det kanskje på korrekt høflig norsk. Der råder de gamle trær, metervis opp mot himmel strekker de seg og bukter seg ut i noen enorme kroner. De verner om hovedgården, men stenger og solen ute. Parken har stier på kryss og tvers og små holdeplasser, benker, for en sliten vandrer. Noen trær er innhullet, du kan sitte i dem om du vil. Noen trær er inngravert med kjærestenavn: Tobias + Mette = sant. Så idyllisk! Og så urealistisk på samme vis! Buskene visker en historie om elskende par, mange titalls år tilbake, generasjoner bakover i tiden, grepet av begjærets time og skjebne. Flyktige affærer mellom mennesker så feil for hverandre, men så riktig der og da. Gresset er bløtt etter nattens regn. Små barn løper fritt, med foreldre på slep, og en to tre hunder. Vi finner et hønsehus! Høner, det dummeste dyret av dem alle. Skrem en høne og hun risikerer å dø av skrekk. Men formmessig er de genialt komiske. Den runde kroppen, vinger som på ingen måte får den til å fly. Rød, skrukkete hud som omkranser store øyne og lite nebb. Bevegelser i stakato, nervøse rykninger og små klunkende lyder. Videre på veien beveger vi oss ut av hovedgården, på en sti langs jordet. Her finner vi høyballer av innhøstet korn. Tettpakkede, i sirkler, side om side. Nok en innbydende plass for den lekne. Lukten av åker, sammenfattet i komprimerte søyler.
Den lange fredag er over. Nei, det ikke langfredag helt ennå, kyllinger styr unna! Fredagen er seig, men smaker godt. Klokken slår fri og kald bil bringer deg hjem. Trafikken møter deg i din lengsel etter helg, vi er alle i samme oppdrag denne time. Helgens timer er talte, de skal suges til liv og strøs utover i din tilværelse. Fisk og fulg skal alle fortæres, helt til oksen havner på bordet, blandet med god rødvinsfyll. Sandesundbrua bringer deg trygt over Glomma, et par rundkjøringer må overleves. Parkerer i gården foran garasjeporten, hvem skal skrape is i morgen? Ingen tid og miste, kald øl skriker ut ditt navn, et rop fra den kalde boks. Ta en, ta ti, ta så mange du vil, det kan være din siste?! Morgendagen er bortvisket, det er nuet som regjerer. Pusten synker ned i magens dybde, følelser som dør ut og nye som kommer til liv. Nattens dronning – fyllehuet! Fantasien spiller deg aldri noen puss! Den er det eneste som faktisk eksisterer og kan stoles på. Svikefull, den gang ei. Bunnen av flaska spør broren pent om å komme, dronningen er tørst.
Lidenskap. Lidenskapen. Vet ikke om jeg skal sette den som en konkret eller en ukonkret…er den konstant for verdens skjebnen eller kommer den i mange former og mengder. Ikke noe ord er mer misbrukt enn ordet lidenskap. Likevel er det sjeldent man ser lidenskapen i levende personlighet ute blant folket. Men at den er der, tviler jeg ikke på. Et folk uten lidenskap er et folk uten mening. Tar vi lidenskapen fra selv det mest innesluttede, grå menneskelegemet er der intet igjen. Lidenskap kan ofte være synonymt med lengsel. Lidenskap er ofte noe man lengter og higer etter. Noe vi dagdrømmer om, fantaserer om og gjemmer oss bort i, rømningen fra virkeligheten. Jeg tror lidenskap, tross dens smertepåførsel, er en god ting, når alt summeres opp og konkluderes. Lidenskapen holder oss gående gjennom vann og ild (som man så klisjeaktig sier..) Lidenskap kommer i mange former. Lidenskap kan speiles i et vakkert familibilde, barneføtter over kalde parkettgulv, en høstkveld i skogen blant røde trær og rufsete vind, et skinnende blankt glass mørkburgunder rødvin en sen sen kveld, en sang som bringer deg tilbake i tid som får deg til å føle lykkens øyeblikk. Lidenskapen dukker opp på ulike steder hos den enkelte skjebne, og ingen kan ta den fra deg. Lidenskapen er din og opp til deg å nære. Hjertets slag, som brenner sin sti innover, helt inn i din dypeste innsjø. Kun du kjenner din lidenskap, det er en gave. Lidenskapen kommer ofte i enkle former og den er stadig en flyktig affære. Et tiendelssekund i den gamle veteranen av en bil du alltid har drømt om. Et strøk på kinnet, huden kryper inn og hår reiser seg. En vakker blomst i april måned. Danse naken i sommerens regn – vann langs ryggsøylens buede kanaler. Det ferdige produktet. Lukten av terpentin. Bunnen av flaska. Tåre på kinnet, sakte. Det slår meg at lidenskap og smerte går hånd i hånd. Voldsomme følelser som griper en, i enten den ene eller andre retningen. De gangene lidenskapen slår til i deg er veien kort til smerten og gråten. Lidenskapen er overveldende, og kanskje nettopp fordi vi stadig søker den, vil den også gripe deg og velte deg når den først opptrer. Kanskje er mennesker uten lidenskap egentlig personer som også verner seg mot smerten. Tar du imot den ene må du også akseptere den andre. Det er en risikabel affære å ta imot lidenskap. Du utsetter deg selv, blir sårbar og avkledd i din drakt av naken hud. Men likevel, har man først oppdaget lidenskap, vil man alltid søke den frem igjen. Hige etter den, savne den og be for den. Lukke øynene hardt sammen, gå på vandring i sjelen, åpne alle rom, loftet og kjelleren, plutselig, der er den. Fange den og omfavne den. Og miste den like fort som du oppdaget den. Vi ønsker, ikke alle, men det er noen av oss, å dyrke vår lidenskap, men ren lidenskap dukker kun frem når tiden er inne for det. Av alle lidenskaper står kjærligheten størst. Den er ukontrolerbar og mystifisert. Du ser den i et blikk, en bevegelse eller kanskje bare et åndedrag. Den er like vond som den er fantastisk. Sjelen får ikke puste, blodet bruser like fort som det stopper opp i årene mot kroppens senter , fingertupper blir numne, men fulle av liv. Kroppen er ikke lenger din, et kort øyeblikk har kjærligheten og kjærlighetens lidenskap tatt bolig i deg. Det er krig og fred på en gang, og du, du kan ikke annet enn å legge deg ned, la bølgen ri igjenom deg, og vente på neste besøk.
Kvinnen og kråken, kysser hun den? Kanskje hun elsker kråken…hvem vet, andre enn henne selv? Eller Pablo Picasso, hvorfor dukket dette motivet opp i hans produksjon? Bildet fascinerer meg – på flere nivåer og i flere lag, forskjellig fra dag til dag, fra time til time. Vi mennesker er slik, vi er stadig i endring, går vi kun i sirkler? Jeg skrev i et av mine aller første blogginnslag at jeg arbeidet med bilder av Picasso. Jeg var inne i hans blå periode, jeg lot meg rive med av menneskenes lange lemmer, fordratte ansikter og miserable, men dog lengtende uttrykk. Jeg brukte disse som en læreplan for bruken av kritt. Kritt er mye som kull, det er kraftig og impulsivt. Du pirker ikke med kritt, du lar deg rive med og i løpet av få minutter ligger bildet for dine øyne, et produkt av din vågale strek. Fargene er enkle og rene, de blandes ikke, de er det de er. I min tolkning av Picasso denne dagen brukte jeg kun brunt og sort. Og selv om jeg reproduserte Picasso, føler jeg likevel et slags eierforhold til dette bildet. Jeg har satt mitt preg på det. Kvinnens skarpe kinnbein, den fyldige tross enkle hårsatsen og den slitte, miserable genseren. Hun virker ikke sympatisk, helt til man oppdager hennes pasjon til kråken. Hvordan hun varsomt stryker den, holder den inntil seg og bevarer den mot omverden. Kråken, en heller stygg liten skapning. Bråkete, sort som natten, uformelig og til ingen nytte. Likevel er det så mystisk og tiltrekkende. Sammen er de vakre – kvinnen og kråken. De minner om et kjærestepar som ikke vil gi slipp på hverandre, som har oppdaget hverandre tross hindringer og all fornuft. De har en hemlighet sammen – de har funnet frem til en felles trøst, en flamme nær sagt. Verden rundt er stri og stram, men i små stunder blir den borte, den opphører ikke, den bare blir fjern og tåkete og varmen får tre i kraft, for en liten stund. Hun har oppdaget kråkens kvaliteter, dens indre strøm. Nå sitter de der, ingen kan røre dem, de tilhører hverandre, som verden tilhører dem.