Og så kom regnet! Og det regnet ned på jorden…

Det hadde vart både vel og lenge, både i fete og magre år – mest magre. Tørketiden ble et faktum. Selvforsynt, selvplanlagt og ytterst slitsomt, samt en lettelse…alt og ingenting på en og samme gang. Himmelen er blå, gresset grønt, marken åler seg frem og gjør plenen vakrere. Det er tørketid. Kroppen vrir seg og hjernen skriker. Når skal det ende og hva skjer da… Trærne strekker seg nakent mot skyene, slitne stammer og uttørkede røtter. Ventetiden strekker det ut og klokken går bakover, den erter og tøyser og tyner kvelden til å aldrita  slutt. Solen står på, den steker og piner – tørketid. Den påstartede tørken – den magre tiden. Snart kommer regnet og fyller deg opp, men vær varsom, vær beredt, kan hende den narrer deg på ny!

Vårvind suser over bygda, det river i løv, det uler i pipe. Bjørka har tatt på seg grønndrakt – klar for å feire nasjonaldagen. I land og strand syes bunader – ut. Juleribbe har tatt plassen og nasjonaldrakten passer ei lengre. Finanskrise ruller stadig gjennom gatene og sparekniven gjør stygge kutt, kanskje helt unødvendig. De fleste har da bedre råd enn noen sinne. Men luften er forurenset av medias trange skremsler om KRISETIDER! Vi skuler rundt oss og spekulerer i hvem som er hardest rammet, og vi gosser oss over vår egen konto, vår egen trygghet. Sturla Berg Johansen går i homotog, mens Anne Kat jubler over en nyvunnet kroppsfigur – la oss tippe den varer frem til 2010. Mennesker samles for felles hemligheter, de usagte ord, de lure blikk. Virkelighetsflukten, den gode medisin. Sammen mot konvensjonene, sammen i protesten mot A4. Jorden går rundt og rundt, vi henger alle med. Eldringen kan ikke stanses, men vi motkjemper den med nebb og klør forde. Dager legges bak, de fosvinner fra eksistensen og fremtiden er uviss, selv for de klarsynte. Jeg lukker øynene og lytter til en god låt, og lar det hele gli forbi.

Det finns to typer folk: Den ene er alle andre – den andre er meg.

Ikke mine ord, men likevel en riktig finurlig setning som har satt seg på hjernen. For veldig ofte i livet føles det jo akkurat slik, at man er alene, litt sær og egentlig ikke helt normal. Men hvis alle føler det slik, så er vi vel egentlig alle bare forskjellige? Så hvorfor føler da så mange at de ikke hører hjemme noe sted? Er vi egentlig 6,77 billioner typer mennesker, eller er vi bare en til syvende og sist? Men etter denne pedagogisk korrekte lille seanse, føler jeg likevel at det finns to typer folk! Den ene er alle andre – den andre er meg! Men kanskje ikke det er så dumt…

Kongeblå står slottsparken i blomst, det popper opp i en og to og ti varianter av fauna, alle farger og nyanser slår mot deg.  Solen har toget inn over byen og menneskene samler seg i gater og parker. Lille Oslo, en egen planet… Med slottet på topp, en sløyfe på Karl Johan, Stortinget. De viktige herremenn, narkomaner som sover, gatemusikanter og meg. Vi har alle vår agenda denne vårdag i byen. Vi sikter inn målet og går inn for landing. Glemmer vi å se hvor vakker en dag? Såre føtter traver deg forbi hjørnene, neser stresser og glemmer å puste det hele inn. Trist å la det hele gli forbi, kun et øyeblikk, nei.