Category Archives: Ukategorisert

London bridge – still standing

Turen har gått tur retur London. Stedet for sorte taxier som minner om 20-tallet, røde telefonkiosker, hel-brune puber, mennesker i alle utforminger og så enormt mye mer. Får ikke nok av byen…markeder som Covent garden, Portobello Road og Camden, de er alle og hver en opplevelse. Puber trenger ingen oppramsing, de finner du på hvert hjørne. Med pint of ale og pint of lager, alt ment for å glede slitne føtter og tørste ganer. Byen kan pirre den vågale, viske ut grenser og få frem alle dine kjente og ukjente sider. Ta imot en utfordring og en ny verden kan åpne seg, din verden! Del det med andre. Vår verden, lukket for allmennheten. Inntrykk av alle slag siger inn i øyne, ører, nese og kropp, det omringer deg og beveger deg. Kroppen rystes og varmes, tårer komme like lett som smilet dukker frem og ikke alt trenger å kommenteres, noe er innforstått og felles viten. Mennesker i samme atmosfære. Bygg reiser seg for ditt ansikt, Big Ben ringer kvelden inn. Røde dobbeldekkere suser forbi, hopp på eller la den passere. Punkere, gothere, breakere, dressemenn, modeller og den lokale londoner, de passerer deg alle, hver og en. Noen smiler, noen ser skumle ut, de er alle oss, den fellese skjebne, samlet i London. De har bare valgt ulike uttrykk for tilværelsen. Musicaler lokker på deg med glamour og musikk, lys og vakre dansere. West End er ditt sirkus. Besøk Tate modern og pass på å få med deg Marlene Dumas rom. Her vises de lengtende kropper og mystiske ansikt av sydafrikanske kvinner. Hvilken historie bærer de på, hva forteller de? Nyt ekte Picasso og friske pust av moderne kunst. Prøv å forstå, men fortvil ikke om du ikke klarer, det skal være en utfordring! Moderne kunst er ikke hva kunst en gang var, det kommer i tusenvis av farger og utgaver, noe er søppel, noe er vidunderlig, meninger er delte og ingen har rett. Men åpne horisontene, så kommer det til deg – ditt svar! Og det inspirerer til selv å skape…du kan selv ta del.

Tiden i London går så altfor fort og det er så mye man skulle tatt med i bagasjen. Før man har rukket å si wow, er det hele en saga blott og flyet lander i Oslo. Men minnene om den fuktige byen har satt seg på hinnen, og drømmen om å hoppe på neste fly lever, enn så lenge. Covent garden går sin gang, the show must go on, litervis av lagerbeer flyter, Picasso og Dumas henger lydig på sine plasser til glede og opprør. Bussene slutter aldri og gå, og Big Ben fortsetter å slå natten inn! It’s midnight and the moon is up! Themsen synger atter sin klage…

http://www.tate.org.uk/servlet/ArtistWorks?cgroupid=999999961&artistid=2407&page=1

Hønene på Hafslund

picture-007Gikk en sensommer-dag, søndag kanskje, på Hafslund hovedgård. Jeg og mannen, mannen og jeg heter det kanskje på korrekt høflig norsk. Der råder de gamle trær, metervis opp mot himmel strekker de seg og bukter seg ut i noen enorme kroner. De verner om hovedgården, men stenger og solen ute. Parken har stier på kryss og tvers og små holdeplasser, benker, for en sliten vandrer. Noen trær er innhullet, du kan sitte i dem om du vil. Noen trær er inngravert med kjærestenavn: Tobias + Mette = sant. Så idyllisk! Og så urealistisk på samme vis! Buskene visker en historie om elskende par, mange titalls år tilbake, generasjoner bakover i tiden, grepet av begjærets time og skjebne. Flyktige affærer mellom mennesker så feil for hverandre, men så riktig der og da. Gresset er bløtt etter nattens regn. Små barn løper fritt, med foreldre på slep, og en to tre hunder. Vi finner et hønsehus! Høner, det dummeste dyret av dem alle. Skrem en høne og hun risikerer å dø av skrekk. Men formmessig er de genialt komiske. Den runde kroppen, vinger som på ingen måte får den til å fly. Rød, skrukkete hud som omkranser store øyne og lite nebb. Bevegelser i stakato, nervøse rykninger og små klunkende lyder. Videre på veien beveger vi oss ut av hovedgården, på en sti langs jordet. Her finner vi høyballer av innhøstet korn. Tettpakkede, i sirkler, side om side. Nok en innbydende plass for den lekne. Lukten av åker, sammenfattet i komprimerte søyler.

Etter to og en halv time var vi hjemme, og kameraet var fylt opp av uttallige  bilder, øyeblikk fanget på ark. Satte meg ned og valgte ut noen, og komponerte et hønebilde. Tulleruske høner blant høyballer. Blå puter tar opp fargen på himmelen og det hele veier opp for den gule okerfargen som domminere. Hønene fikk nøye seg med å være sorte, men for å være litt grei ga jeg dem noen lekne prikker og sirkler. Bildets høydepunkt, hva farger angår, fikk bli de oransje-røde påhengene toppet av hanekammen. Som et tydelig innslag av meg som person og kunstner, krøllet jeg de bakerste fjærene. De snirkler seg rundt i feminine trekk, en slags antydning av min fascinasjon for art novou, det vakre og detaljerte. I tillegg, som et lite puss i bildets absurditet, ga jeg klarer syn til fremste høne, brand new glasses.

Akrylmaling på akvarellark, A3, Trine Svendberg, 2007

Bunnen av flaska – og opp igjen

picture-0182Den lange fredag er over. Nei, det ikke langfredag helt ennå, kyllinger styr unna! Fredagen er seig, men smaker godt. Klokken slår fri og kald bil bringer deg hjem. Trafikken møter deg i din lengsel etter helg, vi er alle i samme oppdrag denne time. Helgens timer er talte, de skal suges til liv og strøs utover i din tilværelse. Fisk og fulg skal alle fortæres, helt til oksen havner på bordet, blandet med god rødvinsfyll. Sandesundbrua bringer deg trygt over Glomma, et par rundkjøringer må overleves. Parkerer i gården foran garasjeporten, hvem skal skrape is i morgen? Ingen tid og miste, kald øl skriker ut ditt navn, et rop fra den kalde boks. Ta en, ta ti, ta så mange du vil, det kan være din siste?! Morgendagen er bortvisket, det er nuet som regjerer. Pusten synker ned i magens dybde, følelser som dør ut og nye som kommer til liv. Nattens dronning – fyllehuet! Fantasien spiller deg aldri noen puss! Den er det eneste som faktisk eksisterer og kan stoles på. Svikefull, den gang ei. Bunnen av flaska spør broren pent om å komme, dronningen er tørst.

Fingre kryper, bort på arket, en rød strek kommer til syne. Det sorte brytes og baner vei for livet. Hun bøyer seg bort, vender rumpen til, men blikket faller på deg ikveld! En ny kvinne kommer frem. Hun er sort og sedvanlig, men også hun kikker på deg ikveld! Siste ark, der finner du to kvinner. De motsetter hverandre på slik en underlig måte. Den ene. Begjær, lyst, seksuell frihet, hovmod og total kvinnelig makt! Hun eier verden og lar den aldri skremme henne. Hun har knekt koden. Skogen ligger for hennes føtter. Den andre. Underlegen, sjenert og tidevis usynlig. Verden skremmer en stakkars kvinne. Armer holder rundt seg selv som kroppen og bevares i dens ømhet. Skogen truer. Er de begge meg, i samme skog?

Broderflasken akkompagneres av Lenny Kravitz og det er ingen tvil om at helgen er her for å bli – til neste uke atter en gang bryter seg inn i ditt liv. Den kjeltringen! Kjenn dine millimeter med hud i det den samler sammen kroppen, la øynene vandre i virkelighet og den vidunderlige fantasi. Sett musikken opp, det skal svi i ører og verden stenges ute! Kom til bunn av flaska, men stopp ikke der, og la den heller ikke begrense deg. Noe av mine mest dyrebare bilder kommer ut av flasken, de fødes i et hav av alkohol, og jeg, jeg forstår ikke hvor de kom ifra! De er meg et mysterie, men de har mitt navn!

Kull på akvarellark, A3, Trine Svendberg, 2008

Monarkiets Behn og norske furubord

Jeg følger pinlig lite med på nyheter, men har likevel snappet med meg at Behn nok en gang er i vinden med sine stemte s’er og sarkastiske sammenlikninger. Ari Behn, en mann av kongehuset, slå ham i seler, oppdra mannen… Det blåser en sandstorm over Norge. De norske hjem har alt for lenge vært nedstøvet av konvensjoner og samfunnsnormer. Sammenknytte never og mørke miner, skepsisen råder for alt som er ukjent. Jeg syns Ari Behn er et friskt pust i kongehuset! Jeg tror han kommer akkurat i tide til å redde oss fra kjedsomhetens grav. Er det oss han tenkte på da han skrev trist som faen…? La ham ta svigermor Sonja i armene og svinge den skrukkete kongerumpa hennes rundt, det trenger hun sårt! Endelig er det en som tør stå opp og frem, være litt smårusk, men genuint entusiastisk i sitt vokabulær. Ari lar ikke bare en spade være en spade. Har du hørt noe så kjipt, det lærer vi i den norske skolen – fremdeles!! Nei, kall det et hageredskap, hjelpemiddel for jordsmonnet, jern sveiset til treverke, bestemors hjelper i hagen og så videre. Sjelen fryder seg over disse ordformuleringer og artige sammenlikninger. Ari Behn er en storsjarmør, og kanskje nettopp derfor skaper han frykt i Nordens vikinger, han er eksotisk og han smører på både to og tre ganger. Det at han har valgt å forelske seg i en kongelig, vel gratulerer Ari! Det er et modig trekk. Takk Gud at han ikke har falt i samme triste voll som Mette Marit. Damen har mistet tungen totalt, hun er en skygge av hva hun en gang var. Mette Marit som en gang eksperimenterte og utforsket livet, idag er hun en kongelig marionett. Hun har lært sin etikette og de gamle damene forguder henne. Jeg gråter for henne, men fryder meg over Ari! Jeg tror og håper Ari fortsetter som en pioner for oppblåste og pompøse setninger, det er det de norske bokforetninger trenger. Vi nordmenn trenger mer ryggrad og mer tro på oss selv. Prøv å bruke flere enn tre ord i din neste setning, kle deg med adjektivene og flørt med substantivene, bruk verbene og smykk de med adverb. Kast furubordet på dynga og dra inn krystallkronene, kle gulvet med bjørneskinn og sprett champagnen; Lenge leve Ari Behn!

skogsvandringen

Skogen, mørk, fuktig, bløt og mystisk. Som liten, i min absurde virkelighetsfjerne verden, var jeg ofte i skogen. Slik sett var jeg priviligert. Jeg kan nå bare lukke øynene og kjenne lukten av våt mose. Jeg husker det å forlate stien. Utforske, lage mitt eget lille kart av skogen. Finne soppslag, nye maurtuer, gå på nye flokker med rådyr, så rødbrune og ekte, døde mus, nye steiner, så blanke og hvilken farge?! I vår skog hadde vi alt! Blåbær, tyttebær, bringebær og ikke minst rognebær. Ikke spise, men Gud, hvor vakre de var. Skulle gjerne spist – mulig jeg og gjorde… Vi hadde til og med en slik stor grop med sand, en slik en som er farlig for små barn, en slik som starter på toppen, og deretter går metervis nedover. Denne akte vi i, på stumpene av små barnerumper. Vi fikk ikke lov, men Gud hvor fort det gikk. Jeg husker vi fant en gang en stor grønn sofa, midt i skogen! Denne ga grunnlag for mangt en story. Dagevis fant vi frem til den. Grener knekker lett. Et lite barnetrinn.Små føtter. Så uskyldige. De vet ikke bedre! Steiner, blanke fra morgendugget. Jeg blir så ambivalent. Gode minner, ja. Elendige minner, ja. Men skogen, tross sin mørke side, gir og mening. Naturen stiger frem for dine bare tær, luften er ikke ødelagt, trær og planter regjerer, soppen slår feste, store, sorte, ekle, men fascinerende og sensuelle snegler glir forbi. Vi hadde og et tjern. Det var endestasjon i vår skog. Her var der store slimete padder og frosker!! Og froskeegg. Dette husker jeg best. Dette er min barndomsidyll. Froskerogn. Froskebarn – hundrevis – overalt. Fuktigheten i luften, stillheten, ingen biler, ingen snakk, bare tåkelagt tjern og lyder av babyfrosker. Fange en. Fange flere. De små føtter, det dype tjern. En pike døde i det tjernet i vinter. Isen holdt ikke pikens små skøytebein. Hun var så vakker, kan jeg minnes! Men det er glemt nå. Nå er froskebarna her, og triste ting glemmer vi i vår familie. Ingen vits å gruble over fortiden, vi lever jo i nåtiden, dette sekund av et åndedrag. Veien hjem husker jeg så godt, selv om tyve år nå er gått. Gjennom gjengrodde stier. Hundekjeks og vårens nye, ferske løvetann i solgult. Nys i nesen. Forbi skiltet: Pass deg, hunden vokter! Opp en liten bakke, tungt for små barneføtter, en liten sving, forbi veiskille, gjennom de høye trær, forbi engen og inngangen. Her fant jeg en døende kråke engang. Den døde! Vi er i løkkebergveien. Tistærn. Her jeg vokste opp. Her mine røtter er, samtidig som jeg spytter på stedet og vemmes når jeg kjører gjennom. På samme vis elsker jeg stedet og gråter mangt en tåre for stedet! Min første kjærlighet, min første alt! Et lite sted, men likevel…min barndom. Mitt gunnlag for det voksne liv. Løkkebergvn. Skogsturen over for denne gang. Men skulle og bli flere slike. Er i det minste veldig tankknemlig jeg fikk en oppvekst fylt av skrubbsår på knær, trehytte, duften av mose og ekle skogsnegler kombinert med frykten for mørket….alt er mitt grunnlag, den kvinnen, det barnet jeg i dag er!

Om lidenskapen

picture-014Lidenskap. Lidenskapen. Vet ikke om jeg skal sette den som en konkret eller en ukonkret…er den konstant for verdens skjebnen eller kommer den i mange former og mengder. Ikke noe ord er mer misbrukt enn ordet lidenskap. Likevel er det sjeldent man ser lidenskapen i levende personlighet ute blant folket. Men at den er der, tviler jeg ikke på. Et folk uten lidenskap er et folk uten mening. Tar vi lidenskapen fra selv det mest innesluttede, grå menneskelegemet er der intet igjen. Lidenskap kan ofte være synonymt med lengsel. Lidenskap er ofte noe man lengter og higer etter. Noe vi dagdrømmer om, fantaserer om og gjemmer oss bort i, rømningen fra virkeligheten. Jeg tror lidenskap, tross dens smertepåførsel, er en god ting, når alt summeres opp og konkluderes. Lidenskapen holder oss gående gjennom vann og ild (som man så klisjeaktig sier..) Lidenskap kommer i mange former. Lidenskap kan speiles i et vakkert familibilde, barneføtter over kalde parkettgulv, en høstkveld i skogen blant røde trær og rufsete vind, et skinnende blankt glass mørkburgunder rødvin en sen sen kveld, en sang som bringer deg tilbake i tid som får deg til å føle lykkens øyeblikk. Lidenskapen dukker opp på ulike steder hos den enkelte skjebne, og ingen kan ta den fra deg. Lidenskapen er din og opp til deg å nære. Hjertets slag, som brenner sin sti innover, helt inn i din dypeste innsjø. Kun du kjenner din lidenskap, det er en gave. Lidenskapen kommer ofte i enkle former og den er stadig en flyktig affære. Et tiendelssekund i den gamle veteranen av en bil du alltid har drømt om. Et strøk på kinnet, huden kryper inn og hår reiser seg. En vakker blomst i april måned. Danse naken i sommerens regn – vann langs ryggsøylens buede kanaler. Det ferdige produktet. Lukten av terpentin. Bunnen av flaska. Tåre på kinnet, sakte. Det slår meg at lidenskap og smerte går hånd i hånd. Voldsomme følelser som griper en, i enten den ene eller andre retningen. De gangene lidenskapen slår til i deg er veien kort til smerten og gråten. Lidenskapen er overveldende, og kanskje nettopp fordi vi stadig søker den, vil den også gripe deg og velte deg når den først opptrer. Kanskje er mennesker uten lidenskap egentlig personer som også verner seg mot smerten. Tar du imot den ene må du også akseptere den andre. Det er en risikabel affære å ta imot lidenskap. Du utsetter deg selv, blir sårbar og avkledd i din drakt av naken hud. Men likevel, har man først oppdaget lidenskap, vil man alltid søke den frem igjen. Hige etter den, savne den og be for den. Lukke øynene hardt sammen, gå på vandring i sjelen, åpne alle rom, loftet og kjelleren, plutselig, der er den. Fange den og omfavne den. Og miste den like fort som du oppdaget den. Vi ønsker, ikke alle, men det er noen av oss, å dyrke vår lidenskap, men ren lidenskap dukker kun frem når tiden er inne for det. Av alle lidenskaper står kjærligheten størst. Den er ukontrolerbar og mystifisert. Du ser den i et blikk, en bevegelse eller kanskje bare et åndedrag. Den er like vond som den er fantastisk. Sjelen får ikke puste, blodet bruser like fort som det stopper opp i årene mot kroppens senter , fingertupper blir numne, men fulle av liv. Kroppen er ikke lenger din, et kort øyeblikk har kjærligheten og kjærlighetens lidenskap tatt bolig i deg. Det er krig og fred på en gang, og du, du kan ikke annet enn å legge deg ned, la bølgen ri igjenom deg, og vente på neste besøk.

Kull på akvarellark, A3, Trine Svendberg, -08

Mitt samarbeid med Pablo Picasso

picture-0062Kvinnen og kråken, kysser hun den? Kanskje hun elsker kråken…hvem vet, andre enn henne selv? Eller Pablo Picasso, hvorfor dukket dette motivet opp i hans produksjon? Bildet fascinerer meg – på flere nivåer og i flere lag, forskjellig fra dag til dag, fra time til time. Vi mennesker er slik, vi er stadig i endring, går vi kun i sirkler? Jeg skrev i et av mine aller første blogginnslag at jeg arbeidet med bilder av Picasso. Jeg var inne i hans blå periode, jeg lot meg rive med av menneskenes lange lemmer, fordratte ansikter og miserable, men dog lengtende uttrykk. Jeg brukte disse som en læreplan for bruken av kritt. Kritt er mye som kull, det er kraftig og impulsivt. Du pirker ikke med kritt, du lar deg rive med og i løpet av få minutter ligger bildet for dine øyne, et produkt av din vågale strek. Fargene er enkle og rene, de blandes ikke, de er det de er. I min tolkning av Picasso denne dagen brukte jeg kun brunt og sort. Og selv om jeg reproduserte Picasso, føler jeg likevel et slags eierforhold til dette bildet. Jeg har satt mitt preg på det. Kvinnens skarpe kinnbein, den fyldige tross enkle hårsatsen og den slitte, miserable genseren. Hun virker ikke sympatisk, helt til man oppdager hennes pasjon til kråken. Hvordan hun varsomt stryker den, holder den inntil seg og bevarer den mot omverden. Kråken, en heller stygg liten skapning. Bråkete, sort som natten, uformelig og til ingen nytte. Likevel er det så mystisk og tiltrekkende. Sammen er de vakre – kvinnen og kråken. De minner om et kjærestepar som ikke vil gi slipp på hverandre, som har oppdaget hverandre tross hindringer og all fornuft. De har en hemlighet sammen – de har funnet frem til en felles trøst, en flamme nær sagt. Verden rundt er stri og stram, men i små stunder blir den borte, den opphører ikke, den bare blir fjern og tåkete og varmen får tre i kraft, for en liten stund. Hun har oppdaget kråkens kvaliteter, dens indre strøm. Nå sitter de der, ingen kan røre dem, de tilhører hverandre, som verden tilhører dem. 

Jeg er alt tatt i betraktnig fornøyd med mitt samarbeid med den avdøde kunstneren. Jeg vil og anbefale andre å arbeide med ham! Hans uttrykk er like enkelt som det er avansert, og resultatet taler for seg selv – lidenskap sagt med enkle former og kollører.

Kritt på akvarellark, A3, Trine Svendberg, -08

Når kroppene møtes

picture-024Jeg har en katt. Luna – lille frøken Måne. Hun har hvite sokker på. Katter har tre primære behov. De må spise, de må sove ofte og mye og de må ha en viss mengde nærhet, de må direkte koses med på ærlig vis, ikke noe tull. Stryke, klø litt og snakkes med. Hvis din katt henger med hode, prøv med litt fysisk kjærlighet! Vi mennesker er ikke så forskjellige fra katten. Vi har og disse tre behovene tett inntil vår mening for eksistens, for noen i sterkere grad enn for andre. Noen mennesker er bitre og innadvendte. Noen lever for seg selv og hilser sjeldent på noen. Andre mennesker stråler, hver dag, på tross av vind, regn og store tragedier. Er smilet konstruert for å vare, eller er det genuint? Vi er så forskjellige, men samtidig så like. Og vi trenger hverandre. Har tidligere snakket om hvordan kropp varmer kropp, tross kulde og elende. Men kropp til kropp tilfører hverandre mer enn varme. Det er akkurat som om energi utveksles – men ikke alltid, på ingen måte. Noen ganger møtes kropper, de støter på hverandre, de leker med hverandre, men begge kroppene forlater åstedet like tomme som da de møttes. Andre ganger resulterer kroppkollisjonen i energieskplosjoner, hjertebank, svette og øyeblikkets lykkerus.  Noen kropper passer simpelthen bedre sammen enn andre. De glir i hverandre, de utgjør en helhet og ikke bare suger de enrgi fra hverandre, men de skaper sammen ny energi. Det er en magi ingen kan forklare med fysiske lover. Slike øyeblikk gir mening. Det ikke mye i livet som egentlig gir mening. Men gnistrene og varmen mellom to kropper som virkelig passer sammen, det gir fullstendig mening. Noen ganger oppstår fenomenet kun en gang, deretter er magien over for disse to kroppene, og ny kropp må oppsøkes. Andre ganger oppstår magien igjen og igjen og igjen – det blir en slags avhengighet, et narkotikum man ikke klarer å slutte å tenke på. Mennskelig kontakt er ikke bare et privilegium, det er en nødvendighet. Akkurat som katten trenger kos og kontakt, trenger vi mennesker det. Vi må berøres og vi må berøre andre. Er vi riktig heldige finner vi den rette kroppen, og da er det riktig å bite seg fast og aldri slippe taket. Det er ingen selvfølge, litt flaks må man ha i livet. Så sant man ikke tror på skjebnen – i såfall vil den føre deg til en kropp som passer for deg! Bevar disse kontaktpunktene. Har du til gode å oppleve dem – gå ut og finn dem, før livet løper fra deg…ingen tid å miste. La kropp møte kropp, omfavn øyeblikket, ta imot energien som du selv gir energi, lad opp og lev på disse minuttene når hverdagen blir tung å bære.

Bilde: acryl på akvarellark, Svendberg -08

Ørkenvandring

picture-0291Vandringen gjennom livets gang. Livets gang-hva vil det si? Har vi et gitt tidsløp, eller bestemmer vi selv? Idag er jeg halvveis til femti. Jeg er fem-og-tyve. Er jo ingen alder, men likevel tenker jeg at tiden flyr. Så mye jeg ville gjort. Mange av de store kunstnerne hadde allerede nå gjort seg godt bemerket på kunstmarkedet. Jeg sitter her i min kjeller og håper ånden skal dukke opp og gi meg et flott bilde. Burde jeg legge litt hardere press på skjebnen tro? Vel, skjebnen ga ingenting i kveld. Men jeg fikk likevel noen bursdagsgaver. Deriblant en flott dokumentar om Lennon på NR(faens lisens)K. Og et flott måltid i regi av min kjærlighet. Faustino er best i en yngre årgang – så vet dere det! Hvorfor lagre, når yngstebroren duger mer enn lenge? Jeg ønsker å legge ut et bilde til her. Bare fordi jeg ønsker det. Det er nå blitt fem år gammelt. Jeg var tyve da jeg malte det, men likvel meg selv. Så får vi se. Kanskje bildet forestiller en vandring i livet? Det fødtes for noen år tilbake i et lite hull, det ser sjeldent dagens lys, men får nå sin sjanse. Det er enkelt og ikke ekspressivt, men det har mine farger. Jeg liker og tanken på å være på en ensom vandring gjennom den voldsomme ørken. Ørken har alltid vært min fascinasjon. Jeg har permanent vannskrekk (virkelig hater alt vann, til og med dusjen), så ørkenen er min venn av alle onder, og tidevis føler jeg at ørkenen omringer meg og er min hverdag.

Den grønne kvinne…

Har fått spørsmål om hvorfor kvinnen i Befrielsen er grønn. Er hun egentlig grønn? Hun er strengt talt ikke det. Men skyggen hennes har blitt grønnaktig. Dette kan begrunnes på flere måter, eller ikke begrunnes i det hele tatt. For skal egentlig en kunstner begrunne sitt arbeid? Jeg er vel da av den oppfatning at man skal kunne stille kunstnere opp til veggen og være nysgjerrig. Man skal undres , for det er det som gjør kunst interessant – at den får oss til å lure, bemerke, rynke på nese eller bli stum av begeistring. Når vi går i et kunstgalleri skal vi ikke labbe rundt og nikk godkjennende og tenke at dette er kunst. Nei, man skal gripe tak i det man ser, være kritisk på samme måte som man er åpen for nye midler. Jeg synes det er viktig at man prøver å forstå og at man våger spørre etter mening og mål – selv om man ikke er kunstkjenner!

Så tilbake til den grønne skyggen min. Kan først starte med å opplyse litt om hva en skygge er. En skygge er det mørke feltet der lyset ikke når frem. Noen ganger er vi i skyggen uten å være det. Skyggen er kaldt og ensom, noen ganger, men den kan også være en tilflukt for den stekende solen. Skyggen er aldri uregelmessig, den er trofast og den faller alltid der den skal – det er fysikk. Skyggen symboliserer dog noe dystert og trist. Skyggen er ikke sort! Den kan se sort ut, men det er den i realiteten aldri. Skyggen inneholder flere elementer. Underlaget for skyggen, i dette tilfellet kvinnens hud, har en farge, denne vil være representert i skyggen, men i en mørkere tone. Skyggen preges også av komplimentærfargen til det den hviler på. Kvinnen min er farget med en slags oker gul med innslag av rød – det gir komplimentærfarger som blå og grønn. I tillegg inneholder alle skygger et hint av blått. Så teorien for farger gir meg altså en blågrønn skygge. Likevel vil jeg påpeke at skyggen i mitt bilde ikke er naturtro, det er en overdrevet effekt som i seg selv skal virke som blikkfang og meningsbærer. Bildet mitt representerer smerte, angst og ikke minst sinne. Et skikkelig glad-bilde med andre ord. Derfor ønsket jeg å skape kontraster mot den jordnære og harmoniske bagrunnen. Kvinnen skal stikke seg ut som dramatisk og hun skal si deg noe. Hun skal portrettere følelser, derfor trenger hun ikke være naturtro. I likhet med hennes utmagrede kropp minner fargen hennes og om en kropp nesten i oppråtnelse – er hun råtten innvendig? Føler hun seg råtten og død – eller er hennes tilværelse råtten? Vil også ta med at fargen som er brukt i skyggen kalles Preussenblå, en aldeles fantastisk blåtone som så mange kunstnere har latt seg fascinere av, deriblant Picasso med sin blå-periode. Jeg må innrømme å la meg fengsle litt i fargenes symbolske verdi, tror dog dette tidevis jobber mot mitt impulsive valg av tuber. Farger sier mye om så mangt, og det krever mye å male et bilde som både ser bra ut og som forteller en historie. Som jeg har skrevet tidligere i mine bloggskriblerier liker jeg også å jobbe i sortvitt. Det byr på helt andre utfordringer, men gir også et helt annet resultat. Som regel dreies min begeistring mot det materiale og virkemidlet jeg jobber med for øyeblikket. Og som mine motiver og resultater, er og min vei og mitt fremkomstmiddel totalt avhenging av sinnstemning under arbeidets timer.