All posts by trine
Flytende kropper – starten på et nytt bilde
Da nærmer det seg en ny utstilling, denne gang i Gamlebyen i Fredrikstad – et aldeles vakkert sted å få stille ut sine verk. Det blir nærmest en juleutstilling, da den arrangeres rett oppunder julen. De siste månedene har desverre gitt lite rom for nye bilder å komme til, men jeg merker nå at et nytt bilde snart skal opp og frem. Det har lenge sittet og ventet på sin oppstart, streker har tatt sin plass, men arbeidet har latt seg vente. Kanskje det manglet noe… Nå har det igjen havnet på stafeliet, og nye strømninger har kommet til, en helt ny ide har fått tatt del i bildet, og jeg ser det nå helt klart for meg. Kanskje trengte det litt modning før utføringen kunne skje? Det er viktig at et bilde ikke tvinges frem, men at det føles helt riktig. Nå føles det riktig! Det blir et både flytende og svevende bilde inn i kjærligheten og inn i erotikken. Reisen gjennom drømmene og reisen ut i det uvisse. Med klart blått vann og drapert i tunge stoffer glir et elskende par, sammen. Kanskje livets viktigste reise tar plass, totalt fri for materialistiske formål, nakent og ekte som kun kjærlighet kan være. Fordi himmelen er blå, fordi havet er grønt, fordi du og jeg blir en kropp og våre kropper sammen er to sjeler. Jeg lukker øynene og tar selv del i mitt bilde. En skummel affære dette, å se bilde, føle bilde, men ennå ikke ha startet på bildet. Likevel klør mine hender etter det første penselstrøk, det er kun frykten som sinker meg…
(jeg lar meg innspirere av det jeg ser, det jeg hører og det jeg føler – må malingen ta meg til målet)
Vær min venn
Ikke gå foran meg,
kanskje følger jeg deg ikke.
Ikke gå bak meg,
for kanskje jeg ikke viser vei.
Gå ved siden av meg og bare vær min venn.
Albert Camus
Tines kuer
Som frokosten inntas, radioen plaprer og høsten stikker nesen frem, kan Tine glimte med en aldeles så skjønn liten tekst på den obligatoriske melkekartongen:
“Har åtte uker med morgengry noe å si for hvordan melka smaker?
Visste du at kuene som melker for tine får åtte ukers sommerferie? I fjell, skog og eng går de rundt og gjør omtrent som de vil, i verdens kanskje friskeste luft og grønneste gress. Etter sommerbeitet venter fjøset med madrasser som er gode å sove på. Faktisk melker kuer som sover på madrasser mer. Kuer er nemlig litt sånn som oss mennesker. Behandler man dem med omsorg og kjærlighet, blir de friske og lykkelige. Og ikke minst: Sånt blir det god melk av”
Etter lesningen følger en ekstra stor slurk av den kalde melka, og jeg kjenner teksten har fylt meg av en glede. Jeg ser for meg idyll og idealisme i norsk jordbruk og det gleder meg at Tine har et fokus på kuene som mer enn bare noe som genererer penger. Og melk er jo nettopp litt idyll og litt nostalgi, noe som har komplitert frokostbordet siden den første melketanna dukket opp i munnen vår. Og kuene, de store, flotte dyrene med uendelige dype øyne. Den kalde, runde melken man aldri går lei. Jeg ser kua ligge der å purke på en madrass, mens den behagelig melkes for en skvett mjølk….hmmm, vent nå litt. Dette er faktisk litt for bra til å kunne stemme. Jeg flirer av at jeg nesten gikk på den søte lite teksten. For når kartongen går tom, bringes en ny frem. Denne har også en tekst, men denne lyder slik:
Norge er et langstrakt land med velstelt kulturlandskap. Tusenvis av gårder holder fjorder, fjell, kriker og kroker levende. Vi i Ti
ne er de eneste som henter melk over hele landet, både fra de store og de små gårdene. De som klorer seg fast i steinrøyser og skråninger, der gresset faktisk er litt grønnere og lufta litt friskere. Slik utnyttes og fordeles naturen der den er på sitt beste, fordelt på over 15.000 Tine-gårder Norge rundt. Og ikke minst: Sånt blir det god melk av.
Det er tydelig at Tine har leid inn en ypperlig skribent, for her er det malt på med mange flotte og nasjonalistiske ord – jeg ser kuer klore fast i skråninger – på madrasser… Jeg ser 15.000 gårder med x antall kuer slippe kuene løs på en beskjeden åtte ukers ku-ferie….rart jeg aldri har sett noen kuer på stranda eller harrytur til Svinesund? Passer de på at kuene har solkrem og nok feriepenger?
Jeg syns Tine har gjort en god reklame for sin melk, og jeg håper de selv tar det de skriver noe på alvor, men personlig har jeg svært vanskelig for å tro at Tine med sine 15.000 gårder klarer å følge opp disse store lovnadene om kuer i ku-vennlige forhold – ja, de behandles faktisk som mennesker skal vi tro Tine rett. Jeg venter en bedre dokumentasjon på dette! Inntil videre tar jeg nok et stort duggfriskt glass melk!
Forglem-meg-ei
Søndag formiddag 25 juli forlater en 82 år gammel mann vår klode, det siste åndedraget trekkes. Han etterlater seg tre barn, fem barnebarn og to olderbarn, samt en kone. Jeg er ett av barnebarna. Og det jeg trodde skulle føles som en helt naturlig del av livet, føles som alt annet. Faktumet er at det nærmest treffer meg som et sjokk. Et menneske som alltid har vært min gamle bestefar, som alltid har eksistert for meg, er nå ikke mer her. Og først nå begynner jeg virkelig å fundere på hvem denne personen egentlig var, mer enn bare min morfar. En ung gutt som kaster seg ut i livet, og seiler mot nye horisonter. Gamle historier fra sør Amerika dukker opp i mitt minne. Barndom legger han bak seg, og foran ligger fremtiden. Man er udødelig på dette tidspunkt, og livet trekkes inn i lungene. En mann vakker som få. Jeg har sett bildene, men aldri helt forstått at den unge mannen også var min bestefar. Deretter kommer kjærlighet og røttene settes, nå tilbake i Norge. Arbeidsdager lange, kroppen tæres. Barn kommer til verden og slekten føres slik videre. Stolt murer han hus til sin familie. Her bor han til sine siste dager. Slekten vokser og nye familier stiftes. Huset ser barenbarn og olderbarn, og gamle far har alltid et fokus på å samle oss alle. Mat og desserter og kaker, ingen får lov til å reise hjem uten full mage. En rosehage tar og form på et tidspunkt og snart er det dette som opptar tiden til en nå pensjonert mann. Min bestefar kunne alle rosenavnene på latin, og det som da var en lang og kjedelig affære, er nå gode minner om en engasjert gammel mann. Duften av roser gir nå gode minner. Duften av grillmat og minnet om sommere på Våkemark. Med årene ser vi en mann stadig bli eldre, og man innser hva som venter. Det uungåelig, snart er han borte. Man tror man er forberedt. Men døden er ikke noe man kan forberede seg på, smertene er stadig like overveldende. Døden slår til som det mest meningsløse på jord. En følelse av tomhet fyller rommet, men hodet er fullt av uvante tanker. Tanker om livet, om døden og alt der i mellom. En familie i sorg sitter tilbake, en begravelse i vente. En gammel mann på 82 år har gått bort – alt for tidlig. For livet går brutalt fort, og tiden kan aldri stilles tilbake. Det siste året snakker bestefar stadig om barndom og ungdom. Noe han aldri tidligere har gjort. Han ønsker å starte på nytt, han er ikke klar for alderdom og død. Er man noen gang klar for det? Oppleves det av noen som en naturlig del av livets gang? Jeg tror sjeldent det er tilfellet. Mennesket skal leve, det skal ikke dø. For hva skjer da? Hva var meningen med dette liv. En familie som føres videre, de små barna? Jeg tenker stadig på hvem min bestefar egentlig var. Hva hans tanker var og hans følelser. Som en av den eldre generasjonen, var følelser noe han sjeldent uttrykte, med untak av nettopp de siste årene. Da kunne han bli lett berørlig og vemodig. Han viste glede ved å ha mennesker rundt seg på en helt ny måte. Mitt siste minne av bestefar var fra hans bursdag i sommer. Våte øyne da vi sang bursdagssangen for ham, og et inderlig ønske om at ingen måtte dra hjem før sent på kveld. Beina slengt på bordet som en ungdom nærmest. Han virket faktisk lykkelig. Jeg er glad dette ble mitt siste minne. Likevel føles det som en inderlig sorg at et menneske har forlatt oss. Tårer og latter treffer meg, jeg veksler mellom anger for alt jeg ikke fikk sagt og gjort og glede ved de fine øyeblikkene som var. Noen stunder føles jeg utrøstelig og andre stunder glemmer jeg helt tid og sted og hva som har hendt. Livet virker totalt meningsløst, samtidig som jeg får en ny glød for livet og tenker at jeg må leve det fult og helt ut. Døden bringer mange motsettende tanker og følelser. Og på en måte tenker jeg at jeg innerst inne har et lite håp og at han sitter der et sted og ser ned på oss, kanskje litt trist over å se vår sorg, men kanskje og litt lettet over å se vårt savn og vår kjærlighet. Den gamle mannen, den unge gutten, den flittige ektemann og far og den store personligheten han faktisk var, min bestefar, Hans Ahlsen. Vi glemmer-deg-ei…
“Forglem-meg-ei” (til minne om min bestefar), kull på akvarell ark, A3, Trine Svendberg 2010
Mitt mareritt
Har en tilbakevendende drøm. Har hatt den siden jeg ikke kan huske, det vil si lenge. Det er rett og slett mitt mareritt. Og jeg lurer på hva det kommer av at nettopp dette scenarioet ser ut til å forfølge meg i drømmene gjennom livet mitt. Drømmen er like enkel som den er grusom, og jeg er redd den en dag skal gjøre meg gal eller gi meg hjertestans. Jeg vet jeg er våken, jeg vet jeg kan stå opp, men kroppen vil ikke, lemmene er døde. Hjernen skriker at jeg skal bevege meg, reise meg og være våken igjen, men noe har skjedd, det går rett og slett ikke. Så av alle mine tankers krefter prøver jeg å flytte en finger, slå en arm, snu min kropp, sette i et rop om hjelp. Men kroppen er og blir død. Slik føler jeg at jeg ligger i timesvis, før jeg til slutt innser at noe er galt, noe har hendt med meg og jeg vil aldri mer være som før. Likevel er det noe i meg som gjør at jeg ikke stopper, så jeg fortsetter og fortsetter og fortsette, en slags evig kamp om å sende signaler fra hjernen til kroppen om at nå må du våkne, nå vi komme oss av sted. Noen ganger hører jeg kjente mennesker i rommet, og jeg gråter etter at de skal se meg og hjelpe meg. Jeg prøver å gripe etter de, presse ut et pip om nåde. Men de hverken ser eller hører annet enn at jeg ligger og sover. De ser ikke min fotvilelse og desperasjon. Time etter time føles det som kampen holder på. Håp blir til sorg og sorg blir til sinne og slik fortsetter. Varmen sprer seg i kroppen og hodet mitt arbeider nå helt på de siste kreftene for å sende det ene signalet som får et ben til å sparke. Noen ganger kan jeg og se det som er rundt meg, dette gjør nesten desperasjonen sterkere.Det som før var en selvfølge, den levende kropp, er nå borte.
Også lurer jeg, hva betyr dette… For denne drøm, så enkel som den enn høres ut, har blitt min forbannelse. Jeg virkelig hater å falle inn i denne søvnen og oppleve dette mareritt, men stadig dukker det opp, mitt mareritt. Er det et tegn på at man bør begynne å 
verdsette de små ting, og ikke klage over det ubetydelige pisset man ellers brokker seg over? At vi har en kropp, et hode, en motorikk, en egen vilje, en frihet, en tanke, en følelse. At man har evnen til å se vakre ting, høre en vakker tone, smake det søte livet på tungen, kjenne det myke under fingertuppene. Det er så mye der, så mange inntrykk, så mye levende som omgir oss. Det å skulle miste alt dette, er en utenkelighet, men det er ikke en menneskerett, det er et privileium vi har glemt bort. Kanskje har drømmen min nettopp dette budskapet, ta deg sammen, for som Lennon sa: Life is what happens to you while you’re busy making other plans. Vi må se og føle, smake og hyle, danse for de gavene livet har gitt oss, vår kropp, våre sanser, alt det vakre, alt det gode. Jeg våkner med et gjisp etter livet ut av mitt mareritt, hendene skjelver nærmest i kramper etter å få røre på seg, og det tar en liten stund før jeg forstår at det bare var en drøm, denne gang også, men det setter alltid litt spor i meg, og jeg undres…
Bilde øverst til venstre: Befrielsen av Trine Svendberg. Bilde nederst til høyre Le Sommeil (sleep) av Salvador Dali
Knausgård Min kamp 2 avsluttes
I mangel på noe å skrive ut av meg selv i denne sommervarmen, deler jeg med dereet sitat fra side 534 av Min kamp 2. Om det å være menneske av denne verden og vår individualitet, eller ikke.. :
“Vi har ikke bare tilgang på våre egne liv, men på nesten alle andres liv som lever i vår kulturkrets, ikke bare tilgang på våre egne minner, men på hele den jævla kulturens minner, for jeg er deg og du er alle, vi kommer fra det samme og skal til det samme, og underveis hører vi på det samme på radioen, ser det samme på tv, leser det samme i avisen, og i oss står den samme faunaen av kjente menneskers ansikter og smiler. Selv om du setter deg ned på et bitte lite rom i en bitte liten by hundrevis av mil unna verdens sentra og der ikke møter ett menneske, er deres helvete ditt helvete, deres himmel din himmel, […]”
Her siterer han for så vidt en Lawrence Durrell som sikkert er kjent og jeg muligens burde ha hørt om før. Synes uansett budskapet i dette var interessant og tankevekkende, som så mye annet i disse fantastiske bøkene fra og om Knausgårds tanker og tilværelse. Er varmt å anbefale alle som verdsetter god litteratur med innslag av mye filosofi og hverdagslige reflekjoner. Og det skal sies at jeg i utgangspunktet sjeldent orker lese ferdig en roman grunnet synkende interesse etter side femti, men disse er jordnære, treffende og sårbare på en fantastisk måte!
DU SKA ITTE TRØ I GRASET
Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og ei mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjølv et lite strå.
�
Du ska itte røre reiret,
Reiret er e lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin vâre varme veng.
Pipet i den minste strupe
ska bli kvitring over eng.
�
Du ska itte sette snuru
når du ser et hara-spor.
Du ska sjå deg for og akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en,
du treng sjøl en storebror.
�
Einar Skjæråsen
Barndommens TV-minner
Man klager idag over barns TV vaner. Selv vokste jeg opp akkurat i det den sorte boksen ble fylt opp av kanaler og inntrykk fra andre kontinenter. Jeg husker når kabel-tv kom, og NRK ikke lenger var eneste alternativ. Jeg husker og alle de gode minnene TV brakte med seg. Som barn var jeg mye ute og lekte i skog og hage, men tiden tilbragt foran TV er ikke utelukkene “død” tid som man sier. Den var og med på å utvide fantasien, lære om moral, opplyse om andre mennesker i andre situasjoner. Jeg fant for litt siden filmen Mary Poppins i butikken, og den tok meg 20 år tilbake i tid. Jeg kjøpte den og satte meg ned med den. En opplevelse av at det barnet jeg den gang var fortsatt bor i meg var det jeg følte. De vakre fargene, sangene, en skinnende Julie Andrews og en kjekk Dick Van Dyke, filmen representerer det samme nå, som den gjorde den gang da. Jeg er eldre, men fascinasjonen våkner til liv. Det var da Disney fortsatt var Disney, briljant og uten sidestykke. Så selv om tiden er gått, og Tv inttrykkene bare blir flere og flere, gir enkelte film og Tv opplevelser fra seg en helt egen aura, gode vibrasjoner. Tv bør ikke utelukkende representere noe negativt hva kommer til barns tidsforbruk, den bør integreres som en viktig del av det å vokse opp og utvikle fantasi, empati, eventyrlyst, estetikk og så mye mer. Vi bør guide de i hva som er bra og dårlig, og begrense tidsforbruket, men ikke utelukke. Så mange flotte stunder kan skje som familie foran en vakker film. Legger til sist ved linken til den vakre Feed the Birds i filmen Mary Poppins.
Hvaler utstilling!
Tiden løper av gårde og brått er dagen kommet. Idag hentet jeg det siste bidraget mitt hos rammemannen. Det er på tide å sette utstillingen i sving. I morgen skal alle mine barn pakkes og fraktes til Hvaler. Akkurat som før sist utstilling har jeg en rar og sørgmodig følelse i magen. Det er nok noe med den sårbarheten det innebærer å stille ut for andre mennesker. Jeg elsker mine bilder, men hva vil vel andre mene og tenke? Og jeg er alltid engstelig rundt det praktiske, opphengingen og organiseringen. Denne gangen er vi bare to, så det bør vel forenkle. Føler at jeg har valgt ut de rette bildene for utstillingen, og håper at flest mulig vil ta turen innom vår utstilling, som altså er på Hvalerhallen Cafe. Imorgen ordnes alt på plass og på lørdag braker det løs, for deretter å vare helt til søndag 4 juli, 9-15. Over er det siste bildet som akkurat så vidt rakk være med på vår sommerutstilling 🙂
Min følgesvenn, olje på lerret, 100x120cm, 2010, 9 500,- ,Trine Svendberg