Ettertanker etter gårsdagens besøk på Jeløya. En vakker søndag går turen ut for å finne inspirasjon. Gårsdagens maleøkt står til tørk og nye impulser skal ut og sankes. Galleri F-15 har nå utstillingen “Endring og Stillstand – hagen som materiale og motiv i kunsten” på plakaten. Vel, de mener det sikkert ikke helt bokstavelig tenker nå jeg. Men det som venter oss er heller tragisk. Fotografi på fotografi med hageutsnitt, film av en mann som spyler verandaen, gamle skisser av botanisk hage Oslo osv. Et vakkert maleri fenger meg dog, men viser seg å være et forstørret foto som deretter har blitt malt oppe på. Slikt husker jeg da vi gjorde på barneskolen. Har dagens kunstnere blitt så late, at de ikke en gang gidder å streke opp sine egne malerier? Forbanna tull tenker jeg, og vi drar videre til nabogården med sine mer jordnære gallerier (hvorpå hovedbygningen desverre nylig brant ned). Om Galleri F-15 velger å kalle dritt for kunst, så pleier i alle fall disse å vise noen gode kunst-håndtverk. Monotypi var det som møtte oss her – MONOTYPI? Og det meste var solgt, smørjete, glorete bilder som altså gikk undere sjangeren monotypi. Vet folk hva de legger pengene sine i undrer jeg. Og svaret tror jeg er enkelt. De handler fordi bildene er dyre orginaler. På det viset kan de velte seg i sin egen pompøse følelse av rikdom og luksus, men bildet de nettopp har handlet er likevel bare bedrageri, et monotypi. De vet ikke engang hva det er! De kjøper ikke fordi bildet sier dem noe, har en kvalitet. De handler fordi det er “kunst”. Men det er likevel bare et monotypi. Monotypi beskrives enkelt på denne linken: monotypi. Monotypi er et slags trykk, og virker ganske enkelt og ganske tilfeldig. Resultatet kan bli relativt stilig, men mangler det meste ellers. Men mitt problem er når dette selges som fin kunst, og ikke billige trykk på skeidar, der de hadde hørt mer hjemme. Hvor ble det av den lidenskapelige kunstneren, den flyktige sjelen, sprutende visjoner. Dagens kunstnere ser ut til å være dominert av velutstyrte menn i femtiårene med stor mage og større ego. Menn som klør seg i øret, kaster noe maling på en overflate, ruller over et ark og selger det til mange tusen. Er lidenskapen generelt gått tapt i den 21. århundret? Jeg savner å se bilder som taler til meg, bilder som sier noe, forteller en stemning, gir et innblikk. Jeg savner å se bilder malt for hånd med pensel og lerett, maling og en brennende sjel til en kunstner. Deprimert etter dagens besøk på Jeløya synker jeg tilbake i bøkenes verden. Jeg drar frem Picasso, Schiele, Modigliani, Van Gogh. Også undres jeg, kanskje fikk de den samme kritikken i sin samtid, som jeg nå gir dagens kunstnere? Er det jeg som tenker snevert? Men jeg kan likevel ikke gi slipp på min visjon om en kunstner med et uttrykk, en visjon, en lidenskap. Og jeg synes det er sørgelig at vi idag skal gi slipp på dette. Jeg undres om de virkelig gode kunstnere er der ute, men at de ikke slipper til. Er de ikke spennende nok for dagens marked? Kanskje vil det komme en motvekt til dagens masseproduserte og spekulative kunst. Fra at kunst skal være enkel og gjerne med noe innslag av krig og midtøsten, til at kunsten igjen kan være vakker, mytisk, drømmende, flytende og gripende. Odd Nerdrum og Marlene Dumas er kanskje de nærmeste jeg kommer en slik kunstner i dagens samfunn.

Selv maler jeg mennesker. De er den reneste kilden til lidenskap, de er lidenskap. Jeg maler ikke hagefragmenter eller helikoptre eller monotypier. Jeg skaper med penselen. Jeg henter noe fra meg selv og fører det videre til lerettet, for evigheten. Jeg har troen på god kunst. Om jeg vil bli en del av den eller ikke, får tiden vise. Men jeg søker stadig etter glimt av god samtidskunst, noe dypt inne i bildene som visker ut til beskueren. Et glimt av lidenskap, et glimt av en malerarv som føres videre, det gode håndtverk, den briljante kunst. Så får monotypistene trykke farger til de blir såre om fingerne, men de vil ikke bli husket. De vil aldri bli viktige, de vil bli kategorisert der de hører hjemme, under de late, de fake. Sammen med de som maler over fotografier, som filmer bikkja drite, og kaller vaskekluten for kunst.

 Lenge leve kunsten, og kunstneren. Lenge leve de som våger å la seg inspirere av fortidens store, og som våger å videreføre det de startet. Lenge leve den ensomme kunstneren på sitt atelier, brennende av lidenskap.

Bilde 0: Galleri F-15 i Moss. Bilde 1: eksempel på monotypi. Bilde 2 til venstre: Egon Schiele, sittende akt fra 1914. Bilde 3 til høyre: Gustav Klimt, detalje fra Kysset. Bilde 4: Pablo Picasso