Det man før omtalte som Manisk-depressive, har i dag fått navnet Bipolar lidelse. Før jeg skriver videre vil jeg henvise til en liten video: http://www.youtube.com/watch?v=UDrnSS2pT_4&NR=1
Tidligere trodde jeg at de manisk-depressive først og fremst var svært derprimerte mennesker. Men jeg har i senere år innsett at dette er veldig langt fra sannheten. Kanskje har betegnelsen manisk-depressiv hatt en slik negativ effekt og blitt mye misforståt, kanskje har man derfor endret betegnelsen? Man antar i dag at rundt 5 % av befolkningen har denne lidelsen, i mer eller mindre grad. De fleste er godt fungerende mennesker, som antakelig også skjuler sin tilstand for de rundt dem. Mens veldig mange i det hele tatt ikke er fullstendig klar over akkurat hva de lider av. Alt som berører seg innenfor mental helse er for mange et enormt tabu-emne. Mange kan føle det som en svakhet å innrømme at de i perioder sliter. Selv har jeg og hørt uttalelser om at de deprimerte burde ta seg sammen, og selv skape et positivt syn på livet og så videre og så videre… Dette gjør meg litt trist igrunn. Og jeg innser hvorfor det da blir vanskelig å snakke om slikt i det åpne. Det føles for mange som et stort skam-stempel og si at man sliter psykisk, har en dårlig dag, ikke orker og treffe mennesker en dag og liknende. Mens en med fysiske sykdommer møter all forståelse og sympati, gjør gjerne altså ikke den psykisk syke det! Finnes det for lite informasjon, eller ønsker ikke folk å se psykiske lidelser på lik linje med fysiske? Man vil for eksempel aldri be en i rullestol om “å ta seg sammen og begynne å gå”! Hvorfor er det da greit å be en med en depressjonslidelse om å ta seg sammen…
Mens noen altså ser ut til å se på psykiske lidelser som en svakhet hos den det gjelder, er det på den andre 
siden interessant å lese på blant annet Spør Ekspertene på NRK at de bipolare også gjerne utgjør mange av de mest kreative og produktive i samfunnet! Altså: mange av de fremste kunstnere, forfattere, nobel-vinnere, politikere og topp-ledere gjennom tidene har vært og er bipolare. Her kan listes opp: sir Winston Churchill, Jim Carrey, Robin Williams, Bethoveen, Van Gogh, Buzz Aldrin, Kurt Cobain, Jimi Hendrix, Sting, Mark Twain og så mange flere! (Noen av disse kan være spekulasjoner, mens andre er mer eller mindre konstatert). Van Gogh er muligens den blant disse, der den mentale helsen er mest synlig og kjent. Tar man turen gjennom Van Goghs fantastiske bildeverden, er hans indre innpreget i de flest av bildene. Desverre fikk hans liv, som kjent, den tragiske endingen da han skjøt seg selv i en kornåker. M
en hans genuine verker lever for evigheten og sees av tusener av mennesker hvert år, og har en viktig plassering i kunsthistorien. De fleste kunsthistorikere er nok i enighet om at hans bilder ikke ville vært til, var det ikke for hans lidelse. Derfor ordtaket; av lidelse skapes god kunst og litteratur. Men det er altså ikke bare i det skapende man finner de bipolare kjendisene; det er i de fleste krevende yrkene og kjendistilstandene, alt fra altså politikere til komikere. Dette forklares egentlig veldig logisk! En bipolar person har hovedsakelig to faser; den depressive og den maniske – og selvsagt stadiet som leder fra det ene til det andre. I de depressive periodene er personen nedstemt, energiløs og ofte likegyldig. I den maniske perioden derimot preges personen av masse energi, masse kreativietet og grenseløse ideer – og motet til å gjennomføre. Det varierer fra person til person hvor lenge man er i hver fase og hvordan de svinger. Noen kan oppleve flere maniske perioder på rekke, før en depressiv slår til, og motsatt. Når en person klarer å svinge mellom disse to tilstandene, sier det seg selv at det også oppstår store konflikter innad i denne personen, og for de nærmeste rundt. Det sies også at mange bipolare ikke ønsker medisiner, nettopp fordi de elsker de maniske periodene, periodene i livet hvor de føler seg som super-mennesker, nærmest uovervinnelige. Det sies at mange av de “bipolare geniene” mye sannsynlig har oppnådd sin suksess nettopp på grunn av sin lidelse. I de maniske periodene vil og veldig mange føle seg 100% friske, og derfor ikke se noen grunn til medisinering, naturlig nok. Problemet er selvsagt når ned-periodene kommer, og det gjør de! Da vil livet virke veldig vanskelig å henge tritt med, i og med at de i de maniske periodene har bygd opp en tilværelse og et krav til seg selv som vil være totalt umulig å leve opp til i de depressive periodene. Nederlaget når depressjonen slår til er derfor massivt. På mange måter kan en bipolar person oppleves som to personer i ett. Den ene, som er glad, sosial, suksessrik, og den andre, som helst bare vil stirre i taket og ikke treffe mennesker. Det er viktig å poengtere at dette er en høyst innviklet diagnose, og svært individuell. Mange bipolare vil også gå gjennom livet uten å noen gang få diagnosen! Mange av de historisk personene jeg tidligere nevte, har stort sett fått diagnosen satt etter sin død. I sin tid visste man antaklig svært lite om menneskets psyke. På tross av vår viten idag, føler jeg desverre at psykisk helsevesen i Norge er svært begrenset. Så selv om kunnskapen har kommet langt, er bevilgningen heller fattig. Mange ville kunnet bli hjulpet, hadde de blitt oppfattet på et tidlig tidsspunkt. Men de fleste vandrer i stedet en ensom vandring og opplever antakelig en stor forvirring rundt sin egen person og adferd. I tillegg kan det virke som at mange av de som faktisk får hjelp, får feil hjelp. Norge preges i dag av leger med stramme tidsskjemaer, som heller skriver ut resept på medesiner enn å henvise til andre former for behandling. Forskning i dag peker ut samtaleterapi som det mest effektive mot depressjoner, men dette er også den dyreste behandlingsmetoden. Ergo, mennesker dopes ned, som en rimeligere og midlertidig løsning på et “problem på legens kontor”. Ofte vil en hardt rammet person ha behov for både og, men for mange vil samtaleterapien være den beste, langvarige løsningen. En god beskrivelse på lidelsen er også å lese hos Nettpsykiateren.no.
Denne artikelen er først og fremst ment som opplysende. Jeg mener det er trist at så mange ikke våger å snakke ut, samtidig som jeg ser at så mange heller ikke ønsker å vise forståelse. Kunnskap rundt psykisk helse er derfor første steget! Jeg har her valgt å fokusere på Bipolar lidelse, men det finnes utallig mange diagnoser. Hvis man tenker på alle mulige kroppslige sykdommer som finnes, og 
deretter tenker på hvor utrolig komplisert en menneske-hjerne er, er det og logisk å tenke at det vil kunne finnes vel så mange mentale sykdommer som kroppslige – de er bare litt vanskeligere å gripe tak i. Jeg vil og sette lys på at bipolare mennesker ikke er “taperne” i samfunnet. Mange av dem er derimot de med aller mest fremgang og suksess! Med dette vil jeg derimot ikke påstå at en bipolar lidelse er en velsignelse, det er en kompisert sykdom med mange tunge skyggesider. Det er likevel interessant at enkelte av dem ikke kunne tenke seg et liv uten sin lidelse – nettopp fordi den er en stor del av deres persolighet og genuinitet. En sterk talsmann for lidelsen i dag er den britsike komikeren Stephen Fry. I hans dyptgående tv-dokumentar om sitt liv og lidelse, konkluderer han nettopp med dette, at han stort sett ikke ønsker et liv uten, og at han ikke ønsker å dempe sin person med medikamenter!
Se også: Wikipedia, Bipola Disorder Today, about.com, Manic Depression and creativity.
I denne teksten har jeg lengst mulig prøvd å basere alt jeg har skrevet på fakta fra gode kilder. Noe er selvsagt også mine personlige meninger, håper det har kommet tydlig frem der dette gjelder. Om psykisk lidelse finnes det mange forskninger, og alle svarene er langt fra funnet. Meningene er mange og varierte, men det er likevel viktig at man får et sterkere søkelys på temaet ute i det åpne og offentlige rom, på lik linje med andre lidelser og sykdommer. I min tekst har jeg hatt et høyt fokus på offentlige kjente personer med lidelsen, kanskje nettopp fordi de gjør det lettere å akseptere mental helse som noe annet enn svakheter. Mennesker man beundrer og som har oppnådd mye, er på sett og vis med på å ufarliggjøre temaet. Det er modig og flott at de våger blottlegge noe så sårt og personlig!
Da begynner brikkene å falle på plass for vår sommerutstilling på Hvaler. Denne gangen stiller jeg ut med Anita Skaldebø. Hun maler med akryl og olje, og har funnet sin klart gjenkjenbare stil å male på. Bildene hennes beveger seg fra det abstrakte og nærmer seg tidevis det konkrete. Jeg stiller med kulltegninger, og forhåpentligsvis flere nye oljemalerier! Penselen jobber med andre ord hardt om dagen, på tross av stekende sol og skrikende hage. Bilde nr to stod ikveld klart for signering, to til venter spent på å klargjøres.
