Feriens første dag vekker med sol og stillhet. Sommerkjolen dras frem, stoppes og ristes, før den igjen får bekle kroppen – klar for sommer! Ut i solen. Svetteperler dukker frem og varmen er intens, men så fantastisk! Det er ferie, det er frihet. Gårsdagens feiring gjør seg bekjent og det føles mest riktig å legge seg ned, slappe helt av og trekke sommerluften inn med lange trekk. Kroppen er forgiftet av gammel latter, gammel drikke, gammel glede. Glede som idag er glemt i gårsdagen. Vage fornemmelser dukker opp av sanger, av diskusjoner og kanskje en krangel. Det hele hogger i, en slags lærepenge man aldri lærer av. Men det gjør ingenting. Ignoerer det rett og slett. Ingenting skal få ta fra denne dagen, dette liv. Danser i sommerkjolen, strekker lemmer mot himmelen og omfavner solen. Idag skal nytes. Det skal grilles. Muligens det også skal forekomme et glass vin eller en kjølig øl. Glem gårsdagen, idag er idag. Det er sommer, det er ferie, det er fri. Etter den lange vinter er vi endelig kommet hit og huden skal igjen få dekkes av en ny farge – en farge av sol! Gå ut i den, bad i den, nyt den!
Monthly Archives: June 2009
Kjærlighet
Hva er kjærlighet og hva fyller et liv uten kjærlighet? Hvordan vet man at det er kjærlighet? Kan man gi kjærlighet uten å eie den…
Fortidens toner – en drøm om frihet – et rop om fred
Natten snek seg på, som dagen ble mørk, og mørke sakte igjen ble til lys og det hele tok en ny vending. Toner som flyter gjennom luften og varmer kroppen. Noter fra en glemt tid, fra gamle generasjoner. Tiden før meg, det som ga grunnlag for idag. Revolusjoner og sterke mennesker. Fortvilelse og sorg. Elskov! Natten ble dag og solen bryter opp regntunge skyer. Dagen ligger brakk og venter på handling. Men her er det stille. Melankolien og vandring i tid, i toner og folkeånd ber dagen stå på vent. Farger i brunt og oransje, terracotta, gult og andre skitne farger. Vakre farger. Store trykk og lange kinnskjegg. Det er våre foreldre, en ungdom som idag er glemt. Luften står helt stille, nesten litt ekkelt. 40 år, et lite pust, en drøm. Avstander som føles enorme, men ikke fremmede. Lukk øynene og dra til San Fransisco. Plukk blomster, la håret gro, dans for frihet, rop for fred. Lev som ment, vær naken og uten lenker. Var det hele blott en bløff? Poff, en sky av hasj, av visjoner om et nytt og uavhengig liv. Sleng i bukser, tankesett i endring. Tårer av glede, kjærlighetens strømninger. Like brått kommer regnet tilbake, og det hele løses opp. En stakkar med slitte bukser og vridd hode leser opp mantra om gårsedagens budskap – men ingen lytter. Kjærligheten er ikke lenger viktig, og troen på fred virker naiv og usannsynlig. Vi tråkker forbi mannen med det lange, fete håret. Nye tider med teknologi og finansielle verdier lakkerer folket og hasj forbys. Hippiene stues bort i avsidesliggende nudistcampinger, de feies over og glemmes. Men et minne lever videre: musikken! Tonene fra gårsdagens fremadstormende og godtroende pionerer. De er kanskje glemt, men de er ikke borte for alltid. Dagen vokste frem og nattens toner spilles videre, helt til den stoppes. Nåtiden toger på plass, det er på tide og ta handling. Jeg stopper likevel tidevis opp og lukker øynene, lar tonene i det fjerne danse gjennom minnet, jeg smiler. Det er godt, det er ikke naivt, det er genialt!
Tredje økt – grønn hatt
Håpet var å få satt i gang med tredje økt av bildet til helgen, men på tross av såre føtter og slitent hode bestemte jeg meg for å ta det ikveld. Når man er sliten etter jobb er det kanskje det beste å gjøre; hoppe i “kunstner-klærne” og sette igang. Setter på musikk for å komme i stemningen, åpner en tube i fargen som skal anvendes og blander den ut med tynning. Kjenner litt på følelsen pensel mot treplate med glatt maling som glidning. Det føltes riktig i kveld, og jeg satte igang. Først malte jeg over økt en, nemlig hovedpersonen, den hodeløse. Jeg glattet ut og rensket opp, og selv om det ikke kommer spesielt frem på bildene her, ser jeg det veldig godt. Jeg er perfeksjonist. Det er ofte vel så mye en hindring som en god egenskap. Jeg sliter når jeg ser møkete partier, elementer som vil gnage i meg. Jeg må endre. Jeg ble fornøyd. Deretter kom hatten til liv. Hovedfokus her var å lage en levende hatt. Hatten er også viktig. Bildet mitt har ikke mange elementer, og da er det ekstra viktig at elementene føles riktige og meningsbærende for bildet. Jeg likte hatten jeg skapte idag. Den ga med ikke de store høyder av berusende følelse rundt det å male. Men ikveld oppstod vel mer en slags ro og tilfredshet. Jeg oppdaget også ikveld elementer ved treet som skal korrigeres. Men inntil videre lar vi det tørke og godgjøre seg.
Om dagen jobber jeg med farger. Jeg er så priviligert at jeg får jobbe med farger, dog på et litt annet plan. Jeg setter de sammen og frydes over hvor vakre fargene er. Alt fra rosa malva til støvgrønn og gråbrunn, himmelgrå, sart syren og lingrå. Jeg får sette opp hele skalaen meter på meter med farge. Jeg ser potensiale i alle fargene. Det er mitt problem. De er alle så vakre, men ikke alle kan være vinnere. Jeg ser fargene og jeg analyserer hva de inneholder, de stammer jo alle fra grunnfargene. Jeg ser hva som skiller de mest like nyansene fra hverandre. Likevel må jeg undres over min fascinasjon for kulltegninger; sort hvitt. Men svaret er enkelt: Formenes under! Hvor vakre former kan spille med hverandre, buede linjer, rette linjer, snirkler. De ulike kroppsdeler.
Jeg fortsetter mitt arbeid med fargeskalaen, og når helgen omsider dukker opp imorgen satser jeg på en bakgrunn på mitt bilde. Vurderer fortløpende en tittel på bildet og har flere ord flytende i hodet, men ingen konkreter foreløpig.
Veien til målet
I går skrev jeg om andre økt av mitt arbeid. Og så slo det meg at jeg kanskje også skulle vise prossessen underveis, på veien til det fullførte bildet. Jeg har alltid vært svært nøye med å ikke la andre se bildene mine uferdige, i sin prøvende drakt. Jeg tenker at et bilde aldri er ferdig før det er ferdig, og frem til det er det kun jeg som skal få bedømme. Men dette handler ikke om å bedømme. Det handler om å dele sine erfaringer og tanker. Jeg ønsker ikke kommentarer på hva som bør bli neste trekk i bildet, det må jeg finne ut av selv. Men tenker at det kan være artig å vise hvilke faser et bilde går igjennom, før det ferdige produktet er et faktum. Enkelte bilder kan males i en økt, en intens kveld. Mens andre bilder trenger modning og bearbeidning. Det må males, og deretter må det taes pause. Det må vurderes og revurderes. Men likevel har jeg troen på å ha en klar visjon av hvordan det skal ende. Jeg har nå et helt klokkeklart inntrykk i hodet mitt av hvordan bildet skal se ut når det er ferdig. Jeg må bare fullføre det, og helst overraske meg selv. De ulike delene av prossessen opererer ulikt. Andre økt handlet om å få opp de bærende punktene i bildet, det som skal fascinere. Neste økt blir en oppretting, pinpuss. Og deretter skal rammen settes, bakgrunnen. Her skal alt finjusteres og bildet blir mer definert. Det er utrolig hvor viktig bakgrunnen er, selv om det bare er en bakgrun. Blir den feil, blir alt feil. Forhåpentligvis blir neste økt om kort tid. Hadde håpet på idag, men stemningen fungerte bare ikke, og da er det bedre å gi det tid. Bildet går ikke fra meg, men det hungrer dog etter å ferdigstilles og signeres.
Andre økt
Har avsluttet andre økt av mitt påstartede maleri. Andre økt gikk betydelig bedre enn første og jeg tenker at første økt skal males over med tiden. Jeg malte nå treet med snirklende Trine grener i blodig rødt. En slik rødfarge som både er grotesk og erotisk på en og samme gang. Det røde treet fikk en glidende effekt ned i bakkens sorte intet. Det var en riktig fin stund mellom meg og pensel, pensel og lerett, lerett og maling. Med kraftige toner av opera i bakgrunn fikk bølgene ta over og bildet vokste frem. Jeg fortsetter på en serie, en signatur karakter av meg på et vis. Første bilde henger i stua, og andre bilde er det jeg jobber med nå. Det er samme skikkelse som går igjen på bildene, men ulike omgivelser og positur. Det føles riktig å lage en serie. Parallelt lager jeg min serie av kull tegninger. Jeg tror ikke man skal være redd for å lage serier på seg selv. På det viset kan man spesialisere seg. Lage noe unikt på en bedre og bedre måte. Man skaper seg selv som kunstner og lager noe gjenkjenbart. Slik har man alltid tillatt seg. De flytene urene til Dali feks eller Monets vannliljer. Man finner sine nisjer og interesser. Jeg oppdaget noe nytt i malingen i dag. I heten fant jeg det for godt å bruke fingrene direkte på lerettet. Penselen kom liksom til kort og overgangen mellom fargene ble bare ikke myke nok, så jeg tok det nærmeste jeg hadde, nemlig fingrene og gne fargene utover. Jeg liker denne direkte kontakten. Jeg får et nærmere og mer personlig forhold til mine bilder. På samme vis gnir jeg og kullet ut med fingertuppene på arket. Jeg lar hele meg henge med i prosessen, det blir en dans nærmest og resultatet blir en bit av meg. Å lage bilder er terapi, men det er og så mye mer. Skaperfølelsen kjennes enormt befriende. Vissheten om å ha laget noe som er unikt, noe ingen andre har gjort før deg. Andre økt ble en stor opptur. Fortsettelse følger!
Relasjonenes innsjø
Det så ut til å at stormen hadde lagt seg bak en sten. Det var fredfult nok en gang. Bølgene stilnet av, og de små lydene kom frem igjen. Tyngden av et menneskes åndedrag. Sval vind i åkeren og lukten av et eller annet. Stillheten innholder en rastløs fot. Det er nok en gang stilt, og en ny side trer frem. Planer ble lagt og meninger sagt. Det er stille, det føles godt, men usikkert, uvisst. Stormen ruller videre, til et annet sted. Og vi sitter her og koser oss i solen. Ignorer gårsdagen og planlegger morgendagen. Alt vel, alt under teppet. Solen skinner, men det blåser litt idag. Vi så frem, vi var ambisiøse. Bitterheten svir i munnen. Den gjør deg gal, den får deg til å skrike, til å ville dra deg i håret. Blodet kribler fra vest til øst, fra hode til føtter. Gårsdagen er ikke glemt, den ligger fortsatt under teppet. De valg som taes. Slå et slag og se deg ikke tilbake, hemninger løsner, de river seg fri og drar av gårde. Alt endres og det blir for sent å snu. Grener ble plukket. Stranden lå stilt med en billion sandkorn – varme. Fremmede mennsker glir forbi. De ser deg – i øyekroken. Ingen hilser. Noen har en dårlig dag. La dem ha det. Det er ikke ditt problem. Innsjøen speiler solen. Du ser dem alle speile seg i den, menneskene. De ønsker et glimt av seg selv. Ingen ser deg. Åpner en flaske rød leskedrikke. Varmen spres ned i kroppen og menneskene rundt innsjøen blir fjernere. Men du ser dem tydligere. De er skygger av mennekser. Etterlikninger. Slå hodet bakover og slå en skål for virkeligheten. Og så kan man undres, hva er virkelig og hva er etterlikning. Menneskene fortsetter å speile seg i vannet. Hva ser de? Stormen er over for denne gang. Rød varme fyller meg. Jeg slapper av, men passer på.
Ettertanker
Jeg oppdager stadig nye sider ved farger. De slutter aldri å fascinere deg, hvis du tillater dem det! Flere av mine blogginnlegg har dreid seg delvis og helt om farger. Ut i det kjedsommelige håper jeg likvel det vil vedvare, så finnes det fremdeles en gnist.
Der fargene møtes og opptrer i din virkelighet
Det bobler i magen, det bruser i sinnet. Former har slåss seg inn i mitt hode. Høye tårn og grønne sletter. De fiktive landskap kaller deg til nye eventyr og nye mareritt! Det røde lever ut dine fantasier, dine “hysjhysj”. Den farger tulipanene, blodet og leppene i en intens tone av det røde. Du blir sterk og stadig mer dristig, du marsjerer ut i livet og jakter på din rett til spennening. Blodet ditt pumper dobbelt og varmen sprer seg. Det grønne tar over, med blader, gress og livets natur. Harmonien brer seg over deg og gir deg den tryggheten du ubevisst søker. Du kan lukte fargen grønn, innhalere den i dine lunger, din kropp og ditt sinn. Du føler deg rolig og dine lemmer treffer bakken. Den er en bestandig farge, fra solens lege. Solen skinner for deg idag. Den gule venn, motiv for mangt en bønn og mangt en sorg. Klovner løper gjennom, de smutser og skriker, skaper kaos og uro. Du får ikke sove. De har frarøvet deg harmonien. Gult lurer deg, en kortvarig gledesfølelse som like rasket vekker angsten i ditt dyp. Kaos i tilværelsen. Havet slår inn over deg, bølgene rir din kropp og pusten klarer seg bare så vidt i det brusende vann som drar seg tilbake, hjem til havet, før det nok en gang på ny slår inn over deg og det hele starter om igjen. Gjør deg ren, gjør deg klartenkt. Du kan kjenne at du lever. Det blå dominerer vår verden med de voldsomme hav, dekket av himmelens mystiske velde. Du føler deg vektløs med nesen vendt opp i det blå. Hvite skyer av hester, løver, små kaniner og en bisarr blanding av dem alle. Fabeldyrenes verden er om mulig mer fantastisk enn dyrenes verden, det er opp til deg, om du våger! Du ser og ser og ser, helt til øynene går seg ville i en helt ny verden. Sommerfugler flyr forbi og alle fargene raser over deg, men det føles så godt. I naturen får alle farger si sin mening, de har fått sin plass tildelt og alt er likevel i vakreste orden. Fargene får liv, de får mening og misjon. De påvirker våre sinn på sin finurlige måte, og kanskje ulikt hos oss alle. Hva er din opplevelse? De bobler i meg. De vil frigjøres. Jeg kaller på dem og gir dem navn. Fargene bare er der, de har kanskje faste former, men i mitt sinn brytes de ned til det elementære, til nyanser av en familie. Det er dette som er nøkkelen til den gode komposisjon. Å kunne se gruppene av farger, deres samspill og deres plassering mot hverandre. Se at fargene har sin oppgave, sin påvirkning. Prøve og feile, men likevel forsøke å innse hva en farge egentlig er. Det er en gave å se farger, en meget takknemmelig presang. Rosa skyer dukker opp. På toppen av bakketoppen står en blå hjort. Mine hender er røde og gresset har blitt purpurlilla. Hva skjer med moderjord. Jeg snur meg rundt og ser at ingenting er som jeg trodde. Jeg løper, jeg ler. Drømmer eller virkelighet, de er alle en del av våre liv, i maleriene kan de endelig forenes og foreviges. En bit av en skjebnes erindringer. Av virkelighet, av drøm, av fargenes puss.
Da håret gikk og sommeren kom
Regntiden ble kortvarig, men tørken har heller ikke vist seg. En slags stabilitet har oppstått på vår lille klode. Nye tider med nye svar. Spaden har tatt sine tak i min hage, mitt lerett, og mine visjoner om små kriker og kroker med harmonisk atmosfære begynner å ta form. Det begynner å føles riktig og hjemme. Gresset vokser, men etter min pipe. Noe fjernes og busker i ulike fassonger kommer til i samspill med vakre stuader i regnbuens farger. Solen får det hele til å fungere, mitt lille økosystem nærmest. Hekken omkranser mitt prosjekt og innsekter og små dyr rydder opp. Siste besøk hadde pigger over hele ryggen og beveget seg hurtig med små føtter – hvem ønsker vel ikke det lille pinnsvinet velkommen i klubben… Stadig nye ideer dukker opp for planering, men tålmodighet er helt klart et nøkkelord – kjedelig dog. Med sommerens friske åndetak har håret falt. Det måtte faktisk bare gå. En ny tidsepoke lurer rundt neste sving, slik livet jo skal være. Ikke sett deg fast, men vær i bevegelse, vær fri, vær tro! Noen ganger går alt i stå, det regner, det stormer. Og ingenting gir lengre mening. Mening finnes kanskje ikke i de store ting, men i livets små hemligheter, de små personlige gleder. Krype på knær i vått gress, kaste steiner på vannet, sette opp teltet, en vakker dag i frognerparken. Eller kanskje et uventet besøk av herr pinnsvin i hagen 🙂 Pusen brummer og maler, en lykkelig pus – det gir mening. Sommeren er helt klart kommet for å varme våre sinn. Skal det bli noen spennende nye vendinger også denne sommer mon tro?