Hun fikk til slutt navnet “Omfavnelsen” Hun klemmer seg seg selv fordi hun trenger en klem. Å klemme seg selv er ikke det dummeste man kan gjøre, men likevel en fattig trøst mot ekte vare. Hun er alene i kveld og igrunn litt alene generelt. Derfor ender hun tidevis opp med å en slik selv-klem. Det er noe rolig over henne. Vet ikke om det er den harmoniske grønn-fargen, fassongen på hennes kurvete kropp eller mangelen på et ansikt. Hun er akkurat så dramatisk og så stilferdig som hun selv ønsker å være. Kroppen er usminket og den bukter seg frem i rommet. Den holder ikke tilbake, men lar seg folde ut. Hennes høye klem er sjarmerende krampeaktig og man må nesten le, der hun står og holder om seg selv. Som en kontrast mot den grønne bakgrunnen kommer det lange røde håret. En rødfarge som minner om Munchs røde toner. Rødt symboliserer lidenskap, men kan og la tankene vende mot blod og døden. Rødt bringer inn balanse og sørger for at det hele ikke blir platt. Jeg får lyst til å klemme henne, kanskje varme henne og verne om henne – er det da en slik “selv-klem”, eller blir det hele en luftig handling uten resultat? Hun fryser ikke, hun er heller varm. Hun har funnet varmen med seg selv på et vis. Eller er det en lykketenkning, kan man noen gang finne varmen med seg selv, eller trenger man det andre mennesket? Å leve med seg selv er urisikabelt, kan ikke gå helt galt. Det er ukomplisert, det er en egotrip nærmest. Man går glipp av den store klemmen. Hun klemmer seg selv i kveld, men hun venter på at noen skal komme og vise henne ekte varme.

Mitt neste prosjekt skal la seg influere av art nouveau. Det er en fantastisk retning innenfor kunsten som hyller det vakre, myke, feminine og estetiske. Den er ikke minimalistisk, men tillater seg å fylle sin plass, slippe seg helt fri i en vandrende strek som bølger seg over arket som en slags rullende orgasme. Den er sensuell og en fryd for beskueren. Den har tidligere og vært en del av mange av mine kull og blyant tegninger, nå skal den og få prøve seg i det oljete ellement.

Omfavnelsen, olje på lerret 60*90 cm, 2009, Trine Svendberg