Yearly Archives: 2009

Post nr hundre og årets siste bilder

Ukategorisert, Uncategorized

Det drar seg mot slutten av dette år, og ute har rakettene begynt å salutere det som snart skal komme, 2010. En vemodig feststemning dekker landet og abba synger året ut…eller inn, ettersom hvordan man ser det. Min side her på nett feirer med dette sitt hundrede innlegg. Gratulerer for det! Noen har vært bra, noen har haltet, noen har prydet mine bilder, andre stått nakne, de er alle en del av min verden og innerste tanker, kanskje også dine? Med dette legger jeg og ut de nyeste verkene mine her på siden. Jeg ser at streken stadig endrer seg, og på like måte også temaene. Uten endringer hadde det bitt kjedelig. Jeg er ingen kvinne av naturen, men likevel har den nå fått prege enkelte av bildene mine i utgangen av dette året. Det samme har feminisme og kjærlighet. Melankolien ligger alltid dog til grunn. Produktivetiten har fått stråle, og et par oljemaleier er og på vei, må de bare bli fullført… Enkelte dager lar det seg vente, motivasjonen uteblir. Andre dager strømmer den. Vi trenger alle en drivkraft. For meg er det salget av et bilde, ventetiden før en utstilling, men som regel avhenger det av sinnet og stemningen, enten den er tung og trist eller glad og oppløftende. I tillegg må noe inspirere. Det kan være en person man har møtt, en sang man har hørt, et avisutklipp man har sett eller bare et enkelt inntrykk i løpet av dagen. Må det nye året inneholde mange av disse og så mye mer. Ute er det mørkt, det er sort, og det er bitende kaldt. Men her inne er det varmt. Bretter opp ermene og gjør klar for det nye året, ønsker alle de som har fulgt med på siden min et fantastisk godt nytt år! Håper vi og kan følges inn i det nye året. Ta en kikk på de seneste verkene mine, og kontakt meg gjerne for mer informasjon! Ellers sier jeg bare; SKÅL!

Rødvinens ballade, kull på akvarellark, A3, 2009, Trine Svendberg, -1700,-

Buede kanalers makt, kull på akvarellark, A3, 2009, Trine Svendberg, -1700,-

Virkeligheten og dens rare puss

Ukategorisert, Uncategorized, ,

Picture 275

En reise gjennom hverdagen, mange små øyeblikk knyttet til en helhet. Mange inntrykk glemmes, noen få følger evigheten. Tilfeldige mennesker dukker opp for ditt åsyn, dere møtes, dere kommuniserer og dere går til hvert deres. Sansene danser sin egen dans, og enkelte dufter vekker minner fra tidligere tider – en bestemors nystekte bakst, en tur til en annen by, en krangel du vil glemme. Farger danner former og former skaper ilusjon av kjente elementer. Alt dreier seg om det opplærte og hodet ønsker å se det den alltid har sett. Det underlige går ofte hus forbi – der er ingen gjenkjenningsfaktor. Mønster danner vår hverdag og kun få sekunder gir nye sannheter, de andre føyer inn i rekken av gamle, av tidligere liv. Nye skjebner gir et kortvarig minne. Neste dag er de kun fremmede igjen. En verden full av mennesker, en verden full av fremmede. Noen få, noen kjære – de kjente. Ansikter smiler til deg, de har sett deg før. Et hjem er der smilene føles varme. Palmer og varme vinder er kortvarig glede, der de fremmede fjes råder. Et hjem der livet deles, der tanker får flyte og ta i hverandre. Meninger ytres, gode som dårlige, folk som bryr seg. Hodet har kontakt med kropp, og kropp er festet til jorden. De døde elementer danner et inntrykk av varme og av trygghet, de døde elementer som til enhver tid har gitt et inntrykk, en kjent omgivelse. Verden kan utforskes, den kan pløyes og rønkes. Spenning og glede danner med blandet frykt en helhet av oppdagelse. Men til sist vender reisen hjem, og det hele danner vage minner av et annet sted, et sted der andre hører hjemme. Verdener som stadig drives frem, av mennesker. Skjebner som tilhører verdener. Verdener som ikke er din, og aldri har vært. “Home is where the heart is” – mennesker skaper trygghet, mennesker skaper varme. En varme som overgår fysiske lover. Verden på ditt hode, en snurr av inntrykk. Man går seg lett bort, man glemmer det som viktig er og dveler over meningsløse utsagn og opplevelser. Alt det som fyller dagen. En kunst å dele det inn i mer og mindre betydningsfulle biter av din virkelighet. Ta vare på det som bygger opp og huske at alt annet er forbigående. Til syvende og sist finnes to essensielle faktum: Du er HER! Og DU er det eneste konstante i dette øyeblikk i denne stund. Alt annet rundt deg er fobigående, men du i ditt liv består. Du tar med deg kroppen din videre til neste sekund og neste lokasjon, men du vil alltid være der med deg selv. Og du er faktisk alltid her og nå.  Verden den går rundt og rundt. Noen ganger ligger den og gynger på ditt hodet, skaper hodebry og bekymringer, andre ganger gynger dere i takt og du ser og føler underlige og fantastiske nye biter av helheten. Etter en lang dag, trenger kroppen hvile. Du tar steget fra virkeligheten og inn i drømmenes sfære. Der du blander inn biter fra dagen og biter fra fantasien. Fantasivesener dukker opp og opptrer med kjente omgivelser, dine drømmer virkeliggjøres og din største frykt må overvinnes. Og imens fortsetter verden utenfor ditt rom, og en ny dag gjør seg klar for at du skal stå opp.

 “Verden på hodet 1”, kull på akvarellark, A3, 2009 -pris: 1.700,-

Tid for jul – og nye vendinger

Ukategorisert, Uncategorized,

Julen! Julen! Julen den er her… Jul i hår og jul i lår. I år kom den ikke hardt og brutalt som den pleier – den mer snek seg på, som en skygge, en snik. Fanteri. Det er helt greit på dette viset. Ute råder mørket, men det snur snart igjen, snøen kommer antakelig og dekker bakken med melishvit kulde. Kokain? Nei, det er i Karl Johan det. Det er guffent ute. Det er ikke vinter helt ennå, det er guffent. Heller hvit plen og bitende kulde, enn guff! Men i det hele gufne bildet, dukker små lysglimt opp. Det varmer en kunstners hjerte, og gløden oppstår for nye verk, nye vennskap og nye fremtidsvisjoner. Det brenner i tusen lys og peisen varmer. Det kjennes overraskende godt. En nyvunnet optimisme som ofte er ønsket, men sjeldent opptrer. 4.desember. Julen teller ned, og desember er slik en underlig og bisarr måned – ventetiden på et vis. Hva er det de venter på? En tid med glede og samvær. En tid for pakker, mange pakker. Juletre og nisser, Tv-kavalkaden står på repeat. Det er et slags programert dejavu som ingen ønsker seg ut av – nesten. Julen skjuler sin melankoli under kåpen, og vi feier vekk alle de som sliter. Julen er tiden for glede og latter. Vi trenger en god latter, men bismaken er der! Jeg elsker julen! Nei, jeg gjør nok ikke det. Aksepterer er mer korrekt. Julen trenger ikke være et glansbilde, den er faktisk det for svært få. Bryter man den ned i deler tror jeg den er letter å håndtere: 1.del: folk man er glad i. 2.del: god mat (skal aldri undervurderes)(burde kanskje vært 1.del?). 3.del: vin og øl og alkohol og ikke minst fyll (kan gå galt). 4.del: gaver (er litt delt på denne). 5.del: fri fra jobb (burde jo helt klart vært 1.del). 6.del: pynte seg (noen hater det, andre liker det). 7.del. nisser (?). Har sikkert glemt masse og listen kunne blitt lang. Men noen ganger gir julen noe mer mening om man setter den i fragmenter og ikke tar den overveldende og totalt julerøde helheten.

Men så er det altså desember, og det er kanskje en litt glemt måned. For desember er jo bare jul, og ikke egentlig en selvstendig og stolt måned. Den rammes av fuktige julebord og slik fortsetter visen. Desember består av sine 31 dager og de kan og brukes – til annet enn julen. Men med ny utstilling i april, har jeg nå et mål og en mening, jeg skal male, jeg skal tegne. Så får julen gjerne komme og strø sitt magiske lykkepulver over norge – kokain? Nei, det var i Karl Johan det. Nei, et slikt lykkepulver som i Peter Pan, eller hva det nå er. Jeg skal iallfall jobbe mot et nytt mål, en ny lokasjon for våre barn, våre bilder. Gamle byens Biengård (eller noe slikt) skal prydes og Gamle Byens besøkere skal sette på kunstbrillene og investere, om de vil. Hvis ikke lar de vær. Jeg skal uansett gjøre min del av avtalen. Julen er her og den skal neppe få prege mine bilder, men den skal få ligge i bakgrunnen, som en skygge av røde luer og hvite vinger.

Jeg forstår så lite av det som blir sagt

Ukategorisert, Uncategorized

Picture 272Forstår så lite av det som blir sagt. Individer som kjemper livets kamp – og lille jeg. En stjerne blant millioner, et menneske på jord. Kvelden er mørk og den er ny, gårsdagen gammel, morgendagen ennå ikke opplevd. Åpner munnen og lar pusten sive ut, det kommer ingen lyd – det trengs ikke, for jeg er alene i huset. Ord er ofte svært overflødig, da spesielt om de ropes. En verden full av mennesker – og min egen lille verden midt i det hele. Slik kjenns det gjerne. Man opplever to virkeligheter; den man deler med andre, og den man holder for seg selv. Den indre dialog om du vil kalle. Det kan være vanskelig å vite hvem av de man skal la dominere. Stunder som denne her. Stumme vegger og kaldt gulv. Knitring i ved som brenner og varmer. Eget åndedrag og friheten. Forstår så lite av det som blir sagt. Kan vi mennesker være så ulike, men samtidig så fascinerende like… Ord som veksles, men som og parallelt passerer hverandre. De møtes ikke, og igjen står forvirringen. Stunder som den her. Vi søker alle hverandre, vi hater hverandre og vi elsker hverandre. Søker etter noen som kan følge med, noen som kan si kloke ord. Latter med tårer. Bitterhet varer lenger enn glede, og det kan virke enklere å såre enn å glede. Så kommer de glade stunder. Og igjen føles det enkelt. Dette er ikke en slik stund. Forstår så lite av det som blir sagt. Blir nesten fascinert av det faktum. En ensom vandring kan virke som en god løsning, men en verden uten selskap er ensommere enn det å ikke forstå. Så får man kanskje innse at man kan ikke forstå alt det som blir sagt eller gjort. Oftest forstår jeg ikke engang det jeg selv sier eller gjør – men jeg gjør det likevel. Denne stund, denne kveld, mørke vinduer og det blafrende lys av stearin på bordet. Verden oppleves i de mange hjem og de mange sinn, men her i stuen oppleves kun min egen virkelighet – parallelt med at du opplever din virkelighet, i din stue denne kveld.

Den underlige helhet, kull på akvarellark, A3, 2009, Trine Svendberg

Dasspapir en søndag i oktober

Ukategorisert, Uncategorized

Et par står i kassa på butikken. Det er lørdag efta og kørja er fyllt av bare unødvendigheter. De diskuterer hvorvidt de skal handle femti ruller med dasspapir. Den store plakaten viser en sum, og diskusjonen går ut på om det egentlig er billig eller lureri. Hva faen er meterprisen når du bare skal handle seks ruller? Jeg kikker bort på dagens avisoverskrifter, og tenker at det unge paret er totalt patetiske. Paret er oss. Og vi driter i hele dasspapirinnkjøpet. Idag er vi tomme for dasspapir. Og jeg lurer fortsatt litt på hva meterprisen er for dasspapir. Timene går og går. Bøssene går fra dør til dør denne dag. Og jeg fant frem de to største myntene jeg hadde. Nå vandrer de videre. Til din dør. Jeg vil se en god matine, men den går ikke. Den gode film dukker gjerne opp når du minst aner det. Og du dras inn i en fortelling du ikke var forberedt på. Den gode film dukker aldri opp når du planlegger den. Det er en del av moroa. De små øyeblikk man har behov for uteblir. Men andre tilstander oppstår og livet bærer deg videre. Skygger er alt vi legger bak oss og hvert sekund gir deg nye erfaringer. Vi er ikke lenger paret i kassa, eller de som mangler dasspapir. Natten er like rundt hjørnet, som en ny dag forbereder seg. Gråten som presset på igår, er imorgen helt glemt. Men nået er det som gjelder. Stunden. Pusten. En søndag i oktober…

Oppfølging av Ari Behns utspill

Ukategorisert, Uncategorized

Skrev nylig om Ari Behns sjokkintervju, som igrunn viste seg å være et godt klippestykke fra de store medienes side. For oss som tok tiden til å lese det fulle og hele Massiv intervjuet, vet vi og at det var et åpenhjertet intervju fullt av menneskelige faktorer. Som forventet har vi nå fått bekreftet intevjuets effekt. P4 nyhetene kunne i dag ta opp tematikken rundt dagens manglende fokus på psykisk helse. Det nevnes fastlegenes manglende evne til å bry seg om pasientenes mentale form. I tillegg kritiseres det at depresjoner i dag stort sett møtes med piller og sykemelding. Samtaleterapi, som overlegent regnes som den beste behandlingsform, er derimot sjeldent et tilbud som gis – grunnet kommunenes økonomi. Utfallet er at de som har råd til å selv å betale terapi gjør det – er de tøffe nok, noen heldige dopes ned og tas ut av jobb, resten fortsetter i ensomhet. At depresjonen kan forverres etter avslaget, er nærliggende å tenke. Dagens psykiske helsevesen gir et tilbud til de som enten skriker høyest, har gjort noe kriminelt eller virkelig faller utenfor. De beskjedne som roper i det stille, skyves til side. De klarer seg – enn så lenge. Dette er ikke bra nok! Og sykemeldinger er vel dyrere totalt sett enn opprustingen av mental helse i Norge? Vel, hadde ikke tenkt til å messe rundt dette for lenge. Men syns det er gledelig at Ari Behns utsagn gjør sin nytte, nemlig å sette dagslys på depresjon i samfunnet og mulige løsninger.

Årets høstutstilling – en kikk inn i fremtidens kunst?

Ukategorisert, Uncategorized, , , ,

Det var en gang at jeg drømte om høstutstillingen. Få være del av en utstilling der mange med peiling er involvert. Der mange mennesker kommer og ser, både de særdeles kunstinteresserte og de som bare for moro skyld vil kikke. Her er samlet kremen av norsk nyskapning innen kunst. Noen er godt etablerte, noen er helt ferske – de nyoppdagede. Det er i siste kategori jeg ville skinne. Som jeg innledningsvis sa – kun en drøm, et sikte i det blå. Det er viktig å være ambisiøs og strekke seg langt for det man tror på og brenner for. Av alle rare ting har jeg aldri før besøkt høstutstillingen, har liksom ikke passet slik. Men i år kom dagen og hovedstaden ble satt som mål. Via Karl Johan og Slottet, skarpt til høyre og inn en dør. Kunsnternes hus vrimlet av folk denne lørdag i oktober! For en fryd, så mange mennesker. Første kritikk faller på informasjon. Prislisten kom i form av en bok – til 50kr. Å be folk betale for dette var vel litt overflødig da inngangspenger og var betalt. Vel, pytt pytt et dårlig førsteinntrykk kan alltids rettes opp. Inn i første hall, deretter neste hall og enda en hall og… Hva er det jeg ikke begriper. Med all respekt for deltakerne, dette var utrolig skuffende! Jeg er ingen kunstkritiker, men jeg har et klart syn på hva jeg ser etter i bilder. Jeg fant veldig lite av det i disse rommene. Nerven, som kanskje er det mest sjarmerende et bilde kan ha, var totalt fraværende! Det klassiske talent fant jeg ikke, og tanken bak bildene virket skurrende. Muligens den eneste kunstneren som ga et visst inntrykk for meg ble Pushwagner, en eksentrisk og uttrykksfull person. Det er juryen jeg ikke begriper. Mener de at dette er det beste innenfor kunstnorge 2009. Det virker som om om kunsten har tatt en skarp nedoverbakke. Det skal ikke lenger være vakkert, delikat. Det skal ikke være ekspressivt eller velkomponert. Det skal gjerne være uferdig, rotete og uten mål og mening – eller? Jeg innser og at jeg på et eller annet tidspunkt må ta feil. Juryen består av godt kyndige mennesker med lang erfaring. Dog syns jeg det er trist at kvalitet og estetikk ikke lenger gjelder. Et bildeuttrykk kan fenge på mange vis. Ser vi på Van Gogh er det ikke estetikken, men nettopp nerven og det emosjonelle som er fremtredende. Hva er nåtidens kunstretning, kan den beskrives med få ord? Av temaer syns jeg to skilte seg ut på årets utstilling. Det første var det industrielle. Store maskiner, elektrisitet, byggverk osv. Alt det døde, materielle. I tillegg fant jeg og livet i storbyen. Hvordan mye handler om penger, bevegelse, effektivitet. Status og karriere! Også døde saker! Kanskje fenger disse temaene meg minimalt. Er det der min konfrontasjon oppstår? For mine bilder handler om alt annet. Jeg avbilder enkeltmennesket. Mennesket er deg og det er meg, det er oss. Det er det elementære. Bildene mine får ofte og ta for seg en følelse, gjerne sorg, ensomhet, livets kamp og som det motsatte – kjærligheten. Av 1768 søkere antok juryen 81 kunstnere. Lette juryen i år etter enkelt talenter – eller kunstnere med samme visjon og retning – det døde element! Og hva gjør at treplanker og kubæsj når frem? Drømmen om høstutstillingen falt denne dag. Likevel skal jeg vurdere å søke for neste års utstilling, dog med liten tro. Min visjon og mine verk er tydeligvis ikke dagens satsning, og jeg er usikker på om det er rettferdig for mine bilder å ta del… Vurderer om jeg burde ta en tur til inn og vurdere igjen – kanskje jeg oppdager noe flott som gikk meg hus forbi i årsdagens runde. Det som sikkert er, er at jeg aldri vil endre min måte å være kunstner på for å tilfredsstille dagens krav om å produsere kald, uferdig og intetsigende kunst!

Ubesluttsom

Ukategorisert, Uncategorized

Klarer bare ikke finne ut av det. Vrir og snur og vender. Starter med det som enkelt er først. Deretter en fast utgiftspost. Legger tilbake til der hører hjemme, og tenker litt tilbake på spørsmålet. Det er totalt uklart. Var det nei eller stopp eller go? Lar tiden gå, den går igrunn fort. Retter på et hår som ligger galt. Kiler mot nesen. Hører en sang og tenker den er fin. Det ulmer at jeg bør finne ut av det. Jeg lar det være litt til. Enklere slik. Setter meg ned, men reiser meg like fort. Ubeslutsom! Vandrer hvileløst. En tur opp, og så ned i kjelleren. Frem og tilbake like langt. Kikker i et skap, vasker over benken. Retter litt på det håret igjen. Håper svaret snart skal ramle ned. Men det gjør det aldri. Tenker hardt i noen minutter, for så å fortsette vandringen gjennom tiden, gjennom husets mange åpninger. Leter og leter, men svaret er ikke å finne. Har igrunn etterhvert glemt hele spørsmålet?