Jeg lukker øynene, stenger snølandskapet ute en liten stund. Ser en sommerdag, ligger i gresset og driter i om en maur skulle ta turen inn i øret mitt…jeg liker å ligge i gresset, nær bakken, nær naturen. Himmelen føles overveldende når man ligger i gresset. Den omringer deg på alle kanter og fyller dine lunger. Skyer som fort omdannes og former nye fantasier for ditt indres latter eller skremsel. Nær bakken kan ikke vinden ta deg, den kan bare ømt kile kroppen din. Bakken, gresset og hagen fjerner tankene om hverdagen. Den tillater deg å slippe taket, for en stund. I et øyeblikk deler du og jorden legeme. Gresset strekker seg opp over dine ankler og stryker varsomt baksiden av dine armer og lår. Stemmer i gresset, sa en gang en kjent haldenser. Han har rett. Det finnes stemmer i gresset, for den som lytter. Lyder beveger seg flyktig forbi. Det er mennesker på vei til steder eller på flukt fra fortiden. De er forvirrede og mangler mening. Du slipper å tenke på det. Vri hodet mot høyre og tell alle gule hoder som stikker opp fra plenen – ugress sies det – vakkert ugress! Snu hodet mot venstre – lille pus på vei bort. Lukte litt og gå bort i skyggen igjen. Jeg vil ikke ligge i skyggen. Jeg vil bade i solen. Jeg vil ha den over hele meg, kjenne varmen, lade batteriene. Bakken er kjølig og fuktig. Det er deilig. Jo lengre man ligger på bakken, jo vanskeligere er det å stå opp. Det er som om bakken suger meg nedover, inn mot kjernen. Den vil at jeg skal bli del av den, men jeg vil være fri. Reiser meg opp og rundt meg ser jeg snølandskapet! Kulden river tak i meg og jeg er blitt våt av snø. Håret er frossent og stivt. De gule hodene har trekt seg ned i bakken og gresset gjemmer seg. Alt er hvitt og kjølig. Luften preges av hvite krystaller, de setter seg på nesen min og forsvinner like raskt. Jeg må gå inn. Jeg kan bli syk! Hvem sa at vinteren var lykkelig? Lukker øynene og venter på at den skal forsvinne – må knipe virkelig lenge…