Vårt land, vår tid, den er nå. Solen har endelig forbarmet seg over oss. Den holder oss igjen med selskap, og det føles fantastisk. Som en tung byrde forsvunnet, en smerte vekk, en vond drøm våknet opp… Jeg spiser av solen og lar den komme over meg. Gledesrusen velter seg og optimismen oppstår. Etter en lang vinter kjennes solen ukjent, men likevel som en gammel venn. De stikkende strålene, farlige strålene, de hypnotiserer og jeg har ingen betenkligheter med å la de nå frem til meg. Den voldsomme gule kulen fyller mitt sinn, pollen kiler i nesen og årets innsekter kryper over, men jeg er glad! Denne vårdag lar jeg og et annet sterkt inntrykk fylle meg. Et litterært verk har inntatt Norges land. Knausgård fyller våre hoder med filosofiske setninger, kontroversielle meninger om hverdagen. Og jeg elsker hver side, hver bokstav. Denne sommeren skal få bli Knasugård og Min Kamp rådende. I dag lot jeg meg spesielt gripe av bok 2 og sidene 66 til 68. Bok 1 avsluttet på en majestetisk måte, men bok 2 bare bringer stafettpinnen videre og graver om mulig enda dypere i materien. Jeg kjenner meg overveldet, fascinert og ikke minst forstått! Så forskjellige vi mennesker, men kanskje vi til dels likevel er helt like? Kanskje opplever vi alle den samme frykten, men har ulike måter å håndtere den på? Knausgård har fått meg til å gjøre noe omtrent ingen før ham har fått til, han har fått meg til å lese!
Tag Archives: vår
Den blomstertid nå kommer
Vakumet er borte og luften føles lettere og snillere. Solen blomstrer og forteller oss om sommerens inntog. Jeg stod opp denne morgenen til påskeferiens første dag. Sov litt lenger enn planlagt, men våknet til gjengjeld opplagt og klar for å innta dagen. Idag ønsket jeg endring. Jeg startet med grovarbeidet, gulvene ble renset for vinterens skitne føtter, benker og bord ble skinnende rene og fikk nye tekstiler i vårens friske nyanser. Lys og små dekorasjoner kom til og pledd og gamle gjenstander kastet ned i kjelleren. Høres kanskje kjedelig ut å bruke feriens første dag med reel opprydning, men for å være ærlig var det mest befriende. Nå kan jeg gå på de neste dagene med det jeg selv ønsker å gjøre, og jeg kan ha pokker så god samvittighet. Stua skal få være stue frem til neste gang, og jeg skal holde meg utenfor vakum og tungrom. Nå vil jeg puste lett, være glad og skape meningsfylte øyeblikk. Ute har det dukket opp lyder som har vært fraværende en hel vinter. Mopeder suser forbi og vitner om ungdommens barn. Mennesker med hunder i bånd traver gatene. Blomstene stikker hodene opp fra bakken og synger de første strofer. Til og med katten, frøken Luna, låter litt anderledes. Vår i Norge er vakrere enn noe annet på jord, likevel får den meg og til å innse hvor lang og trist vinteren er. Tenker at jeg ikke orker tanken på nok en vinter i dette land, men tiden vil nok vise at jeg vil se mangt en vinter til i Norge…det er til syvende og sist her mine røtter henger i.