Bobler i mitt hode.
Det var en, det var ti, det var tusen.
Bader omkring i mine egne tanker.
Minner om minner om minner…
Det hele smelter sammen.
Gårsdagen, barndommen, fremtiden.
Historien om mitt liv?
Legger store planer…
Så åpenbarende! tenker jeg.
De skal selvsagt aldri gjennomføres.
Mitt sinn er blitt boblenes lekeplass…
“Champagne-søndag” Kull, 2013, Trine Svendberg
Inn i en flytende verden
de to
Drømmeland
realiserer fantasiens hemligheter
Intens varme og forbudt nærhet
og lyden av pulserende stillhet
Tung pust roes ned av øyeblikkets magi
– Sammenflyt!
her inatt
Sammenflyt, Trine Svendberg 2012
I vinden fra palmene kjennes varmen fra underlaget. De greske steinene stiger sakte opp i grader og solen er stor. Den er het. Sortkleddemenn og bittesmåkoner. Øyne store og brune som nøtter stirrer i det du passer. Lette klær og svetteperler som lett tørkes bort, for så å gjennoppstå. Kirkeklokker ringer, klokken går. Toner fra munnspill nærmer din hørsel. En gjenkjennelig melodi du bare ikke kan finne på tungen. Tramper i takt og knipser en finger. Smilet strekkes ut, du blir glad, men vet ikke hvorfor. Kan ikke sette fingeren på det. Melodi blir sang og musikk. Små barn danser i skyggen. Krusifikser og hvite kalkbygg er det øyet registrer. Håret strykes bort fra pannen, den er våt. Klær fester seg til kroppen. Det er deilig. Du ønsker å være i solen, bli som solen. Du stråler i dens varme. Sanden fyker langs bakken. En hindring ber deg gå rundt. En mann med bøyd hatt kikker opp. Men du passerer, uten å se. Toner fra munnspill endrer melodi. Denne kjenner du…hva var det den het. Melankolien strømmer i deg – “BangBang”. Hjertet river i deg og du vet ikke hvorfor, men i dagens glede ønsker du brått å gråte. Puster dypt, snur deg om. Et lite øyeblikk fester seg i deg, og du glemmer det aldri. Men hva var det som skjedde? Menneskene forsvinner inn i de hvite veggene og din vandring tar snart slutt. Toner fra munnspill blir alt svakere, og til slutt er de brått helt vekk. Svetten tørkes vekk, sommerklær blir vinterklær. Den greske tur er blott historie, men øyeblikket forsvinner aldri. Og en fornemmelse av å ha gått glipp av noe banker.
Den bøyde hatten trer igjen ut av veggen og lar tonene strømme gjennom gatene. Den dag som forrige dag, og sikkert dagen etter dagen. Svetten renner ned langs øynene. Mennesker går forbi. De er lettkledd. Vinden griper tak i deres hår. De smiler. De går rundt ham i sirkel. Men de lytter. Og igjen lar gatemusikkanten melankolien fylle luften og fylle menneskene – “BangBang“. Griper etter dem og river deres indre. Og menneskene stopper opp, for så å gå videre – igjen.
“Greske stemninger”, kull på akvarellark, A3, 2008, Trine Svendberg
Våknet opp, kjempet på de alt for trange buksene. Hvorfor kjøpe for små klær og for små sko? Er det en kvinneforstyrrelse man sjeldent snakker om… Med stive bein og rotete hår ned trappen og enda en trapp – helt ned til dit det alt skjer. Der jeg i timer jobber meg gjennom ideene, gjennom transen. Gårsdagens magi står for meg og kroppen faller ned på en stol. Får se den i dagens lys. Det er som å åpne en gave. Hva venter. Gårsdagens økt varte i fem timer og hodet husker knapt utfallet. Men her står hun, klar for signering og klar for ramme. Nok et barn, nok en underlig glede. Rommet er fylt av den kjente lukten – oljen. Penselen gjennom mange år er offisielt slitt ut. Hva skjedde i går? Hva har jeg gjort med min stakkar pensel. Den ser gammel og sliten ut, den har gjort sin nytte. Siste økt fikk vente lenge på seg. Frem og tilbake har jeg tenkt på farge for bakgrunnen. Det som binder det hele sammen og forsterker det som forsterkes skal. Bakgrunnen, kanskje det aller viktigste med hele bildet. Valget falt på den mørke nattehimmelen. Blått i magi som deretter ebber ut i tomt intet, det sorte og mystiske. Visjonen for bildet ble oppfylt. Skikkelsen får stikke seg frem og skinne. Den grønne hatten får dominere, mens det røde treet skaper en kuriositet. Jeg er fornøyd. Det er slik jeg ønsket det. Enkelt, men likevel en del av fantasien. Bildet forlates i kjellerens atelier og håret ryddes, kroppen fores, bildet tørker. Timer går og sinnet slår seg til ro med det ferdige resultat. En indre ro stiger. Det er en lettelse på et vis. Og et godt minne av prossessen. Fødselen ble denne gang akompagnert av mange, Sting, Roy Orbinson, Dire Straits, Sarah Brightman, Lenny Kravitz og ikke minst noen dråper av den klemte drue. En siste fotoseanse og bildet havner her. Snart skal det taes ned og nytt blankt lerett skal få meg til å svette, til å dra i hår, til å fylles av en galskapens glede.
Tittel ikke satt, olje på lerret, 90*70cm, 2009, Trine Svendberg