Er fortsatt litt på temaet om jeg som person, individ i den store sammenheng. For sett at vi har en fast sum energi i verden, som til enhver tid fordeles på eks antall mennensker. Ethvert menneske har en kropp som disposisjon, og altså denne energien som benyttes som handlingskraft. Når kroppen/individet dør, sendes energien til neste menneske… Dette er kun en teori, om jeg egentlig tror det er slik det henger sammen, vel, det vet jeg ikke. Men det er en god måte og se det på, dersom man ikke ønsker å se det i et religiøst aspekt. Men altså, denne energien som da muligens er rimelig konstant og som aldri opphører, men kun beveger seg fra person til person, en slags lånt energi kan man kanskje si. Får tankene til å vandre mot Lennon sin sang, living on borrowed time…(forøvrig en riktig god gladsang). Dette er vel litt tankene man finner innenfor buddhismen, den kanskje største ikke-gude religionen. Og Lennon beveget seg mye innenfor buddhismen, så kanskje var det også fra dette han tok sangen.. Men greit nok, rimelig logisk, men unntak av en viktig ting, noe ganske vesentlig har vi nemlig ikke tatt med i betraktning; Sjelen. Slik jeg ser det har alle mennesker i tillegg til handlekraften en sjel. For vi er jo ikke mekaniske vesner, vi har også et følelsesliv, tanker, glede, smerte, sorg, kjærlighet, omtanke, redsel, angst og så videre. Dette er gåten menneske, og kan ikke forklares som en energi og valgene mennesker tar, dette går dypere i materien. Så hvordan forklarer man sjelen, og hva skjer med sjelen når mennesket dør? Beveger den seg videre? Neppe sier jeg. Her har feks kristne en god forklaring, den går til himmels, men velger man ikke å være religiøs, treffer man her en blindevei uten løsning…