Jeg bestemmer meg. Ikveld skal det skje. Ikveld må det skje. Det må snart skje noe. Sette seg selv på plass, gripe tak. Tiden er inne. Forberede. Tenke litt og planlegge…forresten, ikke planlegg. Dette skal skje impulsivt. Det skal komme til meg som i en drøm, en visjon, et kunstverk. Men jeg er ikke sint. og faktisk heller ikke trist. Det har vært en god dag, ingen frustrasjoner, ihvertfall ikke nok. Av galskap skapes kunst. Men hva skapes av normalitet – annet enn intet. Lukker øynene, venter på at det skal komme til meg. Bør merke noe snart… Tar noen øl, et glass vin. Det hjelper. Romantikken senker seg. Konverserer med tubene litt. Hei Preussen, alt for lenge siden nå. Skal vi kose litt. Neimen, er det ikke smaragdgrønn, og burnt sienna. Oker hei min gamle venn. Marine, du er alltid på plass, trofaste matros. Men hvor er raw sienna,…der var du, bak titanum hvit. Jepp, dere er alle på plass. Lerett ferdig streket. Kunstner på plass…inspirasjon, vi venter. Skal male en kvinne ikveld. Sjokkerende. Kanskje bli den neste Modigliani. Han og malte kun kvinner, men så var han jo mann. Nakne kvinner så langt man kunne ane, fyldige, slanke, elegante, høye, petite, tidevis morsomme, tidevis alvorlig, men alltid vakre damer. Slynget utover lerretet. Ja, kanskje fortsette hans rekke. Men hvem er man… Man trenger inspirasjon. Følelser, Sinne, Forakt, Kjærlighet, Lengsel, Kåtskap, Hat. Penselen frem. Det skal skapes. Oker blir bra, gul oker, alltid gul oker! Resten er historie. En kvinne fødes på mitt lerret. Jeg sier velkommen til transen, sier farvel til meg selv. Et maleri skal ut. En time går, nok en time. Fargene blandes, både på paletten og på lerretet. Kvinnen vrir seg og skriker, hun fekter og strekker seg. Til slutt omslynger hun seg selv i en endeløst, forvridd og inderlig klem av seg selv. Hun holder simpelthen rundt seg selv. Hun er ikke befridd, hun er fanget i sin egen ensomhet. Hun varmer seg selv samtidig som hun skåner om seg selv. Hun vil gjemme seg, men kan ikke, det kan hun aldri. Fordi hun er. Hun vil skinne, men det gjør hun ikke. Ikke nå. Nå er hun ensom med seg selv. Hun stryker seg selv…så mye at armer avhektes, de beveger seg langs ryggraden og stopper helt øverst. Hun kikker under. Der er hun, et glimt. Kvinnen kom til. Endelig. Hun ble skapt. Men det er ingen selvfølge. Ingenting her i livet er en selvfølge. Noe er basert på fakta, andre ting på intuisjoner. Også har man tilfeldigheter og øyeblikkets muligheter. Som maler må man aldri gi seg. Noen ganger kommer det av seg selv, det åndes ut av porene og transportes til lerretet, til evigheten. Andre ganger gjør det ikke det. Men det trengs, det skapende. Iallfall for meg, og så mange før meg og i min samtid. Noe skal og må ut. Maling skal smøres og klines og temmes. Det skal danse og plutselig kommer strøket som skal få bli – en del av et bilde. Fantastiske verden av farger og uttrykk.