Jeg sitter her, har sittet her lenge nå. Ganske stille og rolig, ganske sliten og ganske tankeløs denne kveld. Og det fantastiske er at mot alle rare odds og logikk så glir den ned, kald og merkverdig frisk. Etter mer enn tolvtimer i dens selskap, ønsker jeg den fortsatt velkommen i disse gryende timer av året 2009. Burde jeg revurdere mitt vennskap med den, jeg burde avsky den idag, men ølen smaker faktsik ikke så verst i dag heller. Håret er glorete og glitrende, sminken er altfor mektig, og alt vitner om en storslått nyttårsfeireing. Dummeste som finnes er å la sminke og hår være dagen der på, tror bekvemligheten hadde vært flere hakk bedre dersom jeg tok en riktig hestevask til morgenen idag, men den gang ei. I seng til frokost, rakk så vidt før de stengte. Alle menneskene, så freshe, kvalmt freshe…var det kun jeg som feiret igår? Hva har skjedd med folks festånd? Godt er det at jeg husker mesteparten av gårsdagens gledeligheter, det som synd er, er at angsten likevel er et faktum. Kanskje derfor ølen smaker så merkverdig godt denne første dagen? Har alle og ingen forventninger for det nye året. Året som var ble et absoluttens år med nye vendinger og uventede besøk. Lurer på om det blir gjeldende for også dette år…eller blir det kun et oppbevaringsår? Et slikt år der man bare er, en langsom vandring mot noe annet, fortsettelsen på livet. Og hva er ønskelig? Vil man nå nye høyder, eller vil man bare være – lykkelig? Lykke er et begrep man kan slette fra vokabularet. Ikke meningen å være dyster eller noe, men beklager, finnes ingen ting som lykke. Og de som påstår å være lykkelig burde skamme seg, kikk dere rundt i verden og si at lykken finnes folkens… Vi kan og bør alle strebe mot å ha det godt og meningsfylt, men lykkens søken er som å tro at man er udødelig eller verdens beste eller har magiske evner, lukk øynene og prøv å trylle frem gull eller lykke…blir omtrent sammen sak. For det nye året ønsker jeg derfor ikke lykke, nettopp fordi jeg er realistisk på det punktet, men jeg ønsker dog mening og de flotte små øyeblikkene som gir mening, og jeg ønsker å vaske bort gårsdagens festlige glitter og sminken som tydeligvis har vokst under kvelden. Men frem til det skal jeg drikke ølen min, som smaker nydelig, selv på denne dag med eller uten glitter i året – håret?!
Vi mennesker søker stadig dette ene, lykken. Lykken kan ikke sees, men vi kan ane den. Og når vi endelig tror vi har funnet den, forsvinner den like brått igjen. Jeg tror også det finnes et lite likhetstegn mellom begrepene lykke og meningen med livet. Lykken er nok sjeldent en varig tilstand, den er stort sett bare på besøk, men utgjør en viktig del av livets gang. Og kanskje må man også ha opplevd sorgen for å kunne kjenne igjen lykken. Livet bør ikke være en kamp om å finne lykken, men man skal være takknemlig i de øyeblikk den oppstår, som en slags hverdagsmagi.