Skrev igår om min sterke opplevelse med oljemaling, lerret og utløp for indre impulser. Om hvordan oljemalingen kan bli et bindeledd mellom indre kaos og indre ro. Mennesker har i alle tider hatt et yrende behov for å uttrykke noe, det være tristhet eller full glede. Det er en kjent sak at mange av 1900-tallets kunstnere lot seg drive av blandingen mellom galskap og genuinitet. De var mange av dem fanget av sorg, indre smerter, sinne, og de var eksentriske i sin ytring via malingen sin. De malte ikke for å male, de malte for å si noe, eller for å selv få fred fra sin indre kamp. Om de oppnådde det…? De fikk uten tvil sagt noe via sin kunst, men nådde de freden? Neppe. For kort tid siden stod jeg foran og åndet inn van Goghs mørke kornåker, et av hans siste bilder – før han deretter tok selvmord i samme åker! Bildet fikk meg til å skjelve. Det er tungt og dystert, men samtidig griper det deg, du kan lukte kornet, kjenne den mørke natten lokke på deg og vinden rive i håret ditt. Kunst skal ikke alltid være blomsterenger og behagelige bilder, for verden er ikke alltid vakker. Det er vel nettopp dette kunstnerne i nær fortid ønsket å si, verden er ikke nådefull, den er brutal og vi er alle brikker i den, vi kjemper alle samme kamp.

 Igår var jeg i en indre kamp med meg selv. Resultatet ser dere her – bildet har fått navnet Befrielsen. Dette navnet kommer av den befriende følelsen jeg satt igjen med da bildet var malt ferdig. Kampen var over og foran meg lå denne kvinnen, hun luktet av maling, hun var nyfødt. Kanskje er det det som gjør det verdt å male bilder, at man får en slik berusende og befriende følelse etterpå. Kanskje de plagede kunstnerne, tross sin galskap, har klart å få en liten og kortvarig følelse av befrielse og sinnsro etter avsluttede bilder. Kanskje det ga livet mening, eller kanskje bildene næret galskapen og gjorde den verre. Det har ingen svaret på. På samme måte spør man seg om terapi hjelper eller ikke. Skal vi mennesker sette ord, farge eller lyd på vår smerte, eller skal vi fortrenge den?

Befrielsen blir signert så snart hun er tørr nok. Utover det skal ikke mer gjøres, hun er et produkt av et tidspunkt og en stemning. Vil gjerne høre meninger om bildet, eller mine temaer her, enten dere liker bildet eller ikke…