Vårt land, vår tid, den er nå. Solen har endelig forbarmet seg over oss. Den holder oss igjen med selskap, og det føles fantastisk. Som en tung byrde forsvunnet, en smerte vekk, en vond drøm våknet opp… Jeg spiser av solen og lar den komme over meg. Gledesrusen velter seg og optimismen oppstår. Etter en lang vinter kjennes solen ukjent, men likevel som en gammel venn. De stikkende strålene, farlige strålene, de hypnotiserer og jeg har ingen betenkligheter med å la de nå frem til meg. Den voldsomme gule kulen fyller mitt sinn, pollen kiler i nesen og årets innsekter kryper over, men jeg er glad! Denne vårdag lar jeg og et annet sterkt inntrykk fylle meg. Et litterært verk har inntatt Norges land. Knausgård fyller våre hoder med filosofiske setninger, kontroversielle meninger om hverdagen. Og jeg elsker hver side, hver bokstav. Denne sommeren skal få bli Knasugård og Min Kamp rådende. I dag lot jeg meg spesielt gripe av bok 2 og sidene 66 til 68. Bok 1 avsluttet på en majestetisk måte, men bok 2 bare bringer stafettpinnen videre og graver om mulig enda dypere i materien. Jeg kjenner meg overveldet, fascinert og ikke minst forstått! Så forskjellige vi mennesker, men kanskje vi til dels likevel er helt like? Kanskje opplever vi alle den samme frykten, men har ulike måter å håndtere den på? Knausgård har fått meg til å gjøre noe omtrent ingen før ham har fått til, han har fått meg til å lese!