Endelige tider for utstillingen blir: onsdag 21. april til og med søndag 25. april. Vi åpner dørene og tar i mot strømmen av kunstelskende, skjønne mennesker (det er dere ja!) kl tolv og stenger og drar hjem kl fire. Så da er det bare å krysse fingre og håper på det beste. Det er viktig å huske at vi ønsker alle velkomne og setter stor pris på at folk kommer og ser bildene våre, om vi selger noen bilder i tillegg er det kun en bonus. Så ta det som en tur, enten om du trasker alene eller sammen med venner og familie 🙂 Og stedet var altså Gamlebyen i Fredrikstad på Binggården (kirkegata 31).
Tiden før en utstilling
I alle deler av livet kan man ha godt av å ha en såkalt deadline, et mål å jobbe mot. Da våkner arbeidslysten rett og slett fordi den må. Og selv om man liker det man skal gjøre, kan motivasjonen likevel være vanskelig å hente frem. Men nå er det altså slik at en utstilling igjen nærmer seg – og det med stormende skritt. Det vil si til uken!! Tiden har gått litt forbi meg merker jeg, men nå tok jeg endelig et hardt grep om penselen og lot den sveive. Og det kjennes jo så vidunderlig deilig! “Hun som gir liv” tar selv form og jeg liker resultatet, om jeg får si det selv. Tiden er knapp og jeg har ikke et minutt og miste. Utstillingen er som vanlig i regi av Fredrikstade palletten og vil ha “åpning” en dag tidlig neste uke (næremere opplysninger kommer!!) Min del av utstilling preges også denne gang av kulltegninger. Det er de jeg har landet ved som hoved media i min kunst, men innrømmer at jeg så gjerne også skulle holdt på mer med oljemalingen . “Hun som gir liv” blir derfor mitt eneste nye oljemaleri denne gang. Hun er malt på et stort lerret, og har omtrent samme mål som en vanlig kvinne. Hun er inspirert av feminisme og realisme, av styrken i kvinnen, og generelt det å være et menneske av denne verden. Fargepaletten er som den alltid er hos meg, dominert av gul oker, jordfarger, crimson rød, preussen blå mm. Jeg forsøker å holde fargene ukompliserte og heller ikke for mange. På denne måten forsterkes også motivet og budsakapet. Fargeeksplosjoner får andre ta seg av. Frem mot utstillingen vil jeg også jobbe med flere kulltegninger. Mange av motivene blir tegnet flere ganger for å nå enda lengre og fremme min visjon. Som tidligere nevnt er Picasso en stor kilde for inspirasjon, og han har i det siste også fått prege enkelte av mine tegninger.
Jeg kommer tilbake til nøyaktig tid for utstillingen, men den finner som sagt sted i Gamlebyen Fredrikstad i det som blir kalt Binggården og foreløpig ser det ut til å bli fra 19. – 25. april. Så har du ikke noe å gjøre til neste helg, er Gamlebyen helt klart stedet og være. Her finner man jo også en rekke andre gallerier og koselige kafeer. Vi sees 🙂
I solsteken, Knausgårds magi!
Vårt land, vår tid, den er nå. Solen har endelig forbarmet seg over oss. Den holder oss igjen med selskap, og det føles fantastisk. Som en tung byrde forsvunnet, en smerte vekk, en vond drøm våknet opp… Jeg spiser av solen og lar den komme over meg. Gledesrusen velter seg og optimismen oppstår. Etter en lang vinter kjennes solen ukjent, men likevel som en gammel venn. De stikkende strålene, farlige strålene, de hypnotiserer og jeg har ingen betenkligheter med å la de nå frem til meg. Den voldsomme gule kulen fyller mitt sinn, pollen kiler i nesen og årets innsekter kryper over, men jeg er glad! Denne vårdag lar jeg og et annet sterkt inntrykk fylle meg. Et litterært verk har inntatt Norges land. Knausgård fyller våre hoder med filosofiske setninger, kontroversielle meninger om hverdagen. Og jeg elsker hver side, hver bokstav. Denne sommeren skal få bli Knasugård og Min Kamp rådende. I dag lot jeg meg spesielt gripe av bok 2 og sidene 66 til 68. Bok 1 avsluttet på en majestetisk måte, men bok 2 bare bringer stafettpinnen videre og graver om mulig enda dypere i materien. Jeg kjenner meg overveldet, fascinert og ikke minst forstått! Så forskjellige vi mennesker, men kanskje vi til dels likevel er helt like? Kanskje opplever vi alle den samme frykten, men har ulike måter å håndtere den på? Knausgård har fått meg til å gjøre noe omtrent ingen før ham har fått til, han har fått meg til å lese!
Livets flyt/kulens bane
Så er det her igjen, det kommer som det kommer. En ball snurrer i luften, men den kommer aldri ned, den kjemper mot lovene om tyngdekraft, som jeg stadig bekjemper samfunnets forventninger. En magi vi alle søker, men som bløffer oss og vi ignorer ved dets tilstedeværelse. Magien sprer seg i luften, og vi vil så gjerne se den, men vi tør ikke. Vi vet ikke hvordan å forholde seg til! I et basseng av vann flyter vi rundt, i oss selv og rundt hverandre. Våre kroppsvesker blandes, og det føles naturlig. Våre kropper streifer, men det er godt. En etterlengtet nærhet, mellom deg og meg, mellom mennesker. Vi snakker. Og kanskje vi forbauses. Vår samtale, en etterlengtet dialog. Vannet renner bort, og slik gjør og vårt vennskap. Som i en opera går livet dramatisk videre. Ballonger omringer oss, og vi danser. Vakker musikk fyller rommet og vi lar oss gli med. Gripes av minuttet, våre puster forenes og jeg glir inn i deg, vi blir ett. Varmen omringer oss, men kommer og fra oss. Vi ler og vi lever. Vi deler dette øyeblikk! Kroppen slipper ut dråper av glede, og den blandes med din. Virkelighet står stille. Ballongen sprekker og det hele er over!
Kulens bane, kull på akvarellark, A3, Trine Svendberg, 2009
Kontakt meg – trøbel
Har oppdaget en feil på Kontakt meg linken. De som eventuelt har prøvd å kontakte meg via denne i det siste, har derfor ikke kommet frem. Endringer er gjort, det finnes nå i stedet en link til min mail adresse, samt tlf nr. Det nye året har brakt med seg en kjedelig forkjølelse for min del, men dagen er og blitt brukt til planleggingen av nye kulltegninger. Jeg er og svært usikker på hvordan ordet trøbel staves. Er det dobbelt b, eller ikke, ser rart ut uansett. Men som sagt, bilder er under prosess, og 2010 vil helt sikkert frembringe mye nytt og spennende! Fortsettelse følger (med andre ord)!
Post nr hundre og årets siste bilder
Det drar seg mot slutten av dette år, og ute har rakettene begynt å salutere det som snart skal komme, 2010. En vemodig feststemning dekker landet og abba synger året ut…eller inn, ettersom hvordan man ser det. Min side her på nett feirer med dette sitt hundrede innlegg. Gratulerer for det! Noen har vært bra, noen har haltet, noen har prydet mine bilder, andre stått nakne, de er alle en del av min verden og innerste tanker, kanskje også dine? Med dette legger jeg og ut de nyeste verkene mine her på siden. Jeg ser at streken stadig endrer seg, og på like måte også temaene. Uten endringer hadde det bitt kjedelig. Jeg er ingen kvinne av naturen, men likevel har den nå fått prege enkelte av bildene mine i utgangen av dette året. Det samme har feminisme og kjærlighet. Melankolien ligger allti
d dog til grunn. Produktivetiten har fått stråle, og et par oljemaleier er og på vei, må de bare bli fullført… Enkelte dager lar det seg vente, motivasjonen uteblir. Andre dager strømmer den. Vi trenger alle en drivkraft. For meg er det salget av et bilde, ventetiden før en utstilling, men som regel avhenger det av sinnet og stemningen, enten den er tung og trist eller glad og oppløftende. I tillegg må noe inspirere. Det kan være en person man har møtt, en sang man har hørt, et avisutklipp man har sett eller bare et enkelt inntrykk i løpet av dagen. Må det nye året inneholde mange av disse og så mye mer. Ute er det mørkt, det er sort, og det er bitende kaldt. Men her inne er det varmt. Bretter opp ermene og gjør klar for det nye året, ønsker alle de som har fulgt med på siden min et fantastisk godt nytt år! Håper vi og kan følges inn i det nye året. Ta en kikk på de seneste verkene mine, og kontakt meg gjerne for mer informasjon! Ellers sier jeg bare; SKÅL!
Rødvinens ballade, kull på akvarellark, A3, 2009, Trine Svendberg, -1700,-
Buede kanalers makt, kull på akvarellark, A3, 2009, Trine Svendberg, -1700,-
Virkeligheten og dens rare puss
En reise gjennom hverdagen, mange små øyeblikk knyttet til en helhet. Mange inntrykk glemmes, noen få følger evigheten. Tilfeldige mennesker dukker opp for ditt åsyn, dere møtes, dere kommuniserer og dere går til hvert deres. Sansene danser sin egen dans, og enkelte dufter vekker minner fra tidligere tider – en bestemors nystekte bakst, en tur til en annen by, en krangel du vil glemme. Farger danner former og former skaper ilusjon av kjente elementer. Alt dreier seg om det opplærte og hodet ønsker å se det den alltid har sett. Det underlige går ofte hus forbi – der er ingen gjenkjenningsfaktor. Mønster danner vår hverdag og kun få sekunder gir nye sannheter, de andre føyer inn i rekken av gamle, av tidligere liv. Nye skjebner gir et kortvarig minne. Neste dag er de kun fremmede igjen. En verden full av mennesker, en verden full av fremmede. Noen få, noen kjære – de kjente. Ansikter smiler til deg, de har sett deg før. Et hjem er der smilene føles varme. Palmer og varme vinder er kortvarig glede, der de fremmede fjes råder. Et hjem der livet deles, der tanker får flyte og ta i hverandre. Meninger ytres, gode som dårlige, folk som bryr seg. Hodet har kontakt med kropp, og kropp er festet til jorden. De døde elementer danner et inntrykk av varme og av trygghet, de døde elementer som til enhver tid har gitt et inntrykk, en kjent omgivelse. Verden kan utforskes, den kan pløyes og rønkes. Spenning og glede danner med blandet frykt en helhet av oppdagelse. Men til sist vender reisen hjem, og det hele danner vage minner av et annet sted, et sted der andre hører hjemme. Verdener som stadig drives frem, av mennesker. Skjebner som tilhører verdener. Verdener som ikke er din, og aldri har vært. “Home is where the heart is” – mennesker skaper trygghet, mennesker skaper varme. En varme som overgår fysiske lover. Verden på ditt hode, en snurr av inntrykk. Man går seg lett bort, man glemmer det som viktig er og dveler over meningsløse utsagn og opplevelser. Alt det som fyller dagen. En kunst å dele det inn i mer og mindre betydningsfulle biter av din virkelighet. Ta vare på det som bygger opp og huske at alt annet er forbigående. Til syvende og sist finnes to essensielle faktum: Du er HER! Og DU er det eneste konstante i dette øyeblikk i denne stund. Alt annet rundt deg er fobigående, men du i ditt liv består. Du tar med deg kroppen din videre til neste sekund og neste lokasjon, men du vil alltid være der med deg selv. Og du er faktisk alltid her og nå. Verden den går rundt og rundt. Noen ganger ligger den og gynger på ditt hodet, skaper hodebry og bekymringer, andre ganger gynger dere i takt og du ser og føler underlige og fantastiske nye biter av helheten. Etter en lang dag, trenger kroppen hvile. Du tar steget fra virkeligheten og inn i drømmenes sfære. Der du blander inn biter fra dagen og biter fra fantasien. Fantasivesener dukker opp og opptrer med kjente omgivelser, dine drømmer virkeliggjøres og din største frykt må overvinnes. Og imens fortsetter verden utenfor ditt rom, og en ny dag gjør seg klar for at du skal stå opp.
“Verden på hodet 1”, kull på akvarellark, A3, 2009 -pris: 1.700,-
Tid for jul – og nye vendinger
Julen! Julen! Julen den er her… Jul i hår og jul i lår. I år kom den ikke hardt og brutalt som den pleier – den mer snek seg på, som en skygge, en snik. Fanteri. Det er helt greit på dette viset. Ute råder mørket, men det snur snart igjen, snøen kommer antakelig og dekker bakken med melishvit kulde. Kokain? Nei, det er i Karl Johan det. Det er guffent ute. Det er ikke vinter helt ennå, det er guffent. Heller hvit plen og bitende kulde, enn guff! Men i det hele gufne bildet, dukker små lysglimt opp. Det varmer en kunstners hjerte, og gløden oppstår for nye verk, nye vennskap og nye fremtidsvisjoner. Det brenner i tusen lys og peisen varmer. Det kjennes overraskende godt. En nyvunnet optimisme som ofte er ønsket, men sjeldent opptrer. 4.desember. Julen teller ned, og desember er slik en underlig og bisarr måned – ventetiden på et vis. Hva er det de venter på? En tid med glede og samvær. En tid for pakker, mange pakker. Juletre og nisser, Tv-kavalkaden står på repeat. Det er et slags programert dejavu som ingen ønsker seg ut av – nesten. Julen skjuler sin melankoli under kåpen, og vi feier vekk alle de som sliter. Julen er tiden for glede og latter. Vi trenger en god latter, men bismaken er der! Jeg elsker julen! Nei, jeg gjør nok ikke det. Aksepterer er mer korrekt. Julen trenger ikke være et glansbilde, den er faktisk det for svært få. Bryter man den ned i deler tror jeg den er letter å håndtere: 1.del: folk man er glad i. 2.del: god mat (skal aldri undervurderes)(burde kanskje vært 1.del?). 3.del: vin og øl og alkohol og ikke minst fyll (kan gå galt). 4.del: gaver (er litt delt på denne). 5.del: fri fra jobb (burde jo helt klart vært 1.del). 6.del: pynte seg (noen hater det, andre liker det). 7.del. nisser (?). Har sikkert glemt masse og listen kunne blitt lang. Men noen ganger gir julen noe mer mening om man setter den i fragmenter og ikke tar den overveldende og totalt julerøde helheten.
Men så er det altså desember, og det er kanskje en litt glemt måned. For desember er jo bare jul, og ikke egentlig en selvstendig og stolt måned. Den rammes av fuktige julebord og slik fortsetter visen. Desember består av sine 31 dager og de kan og brukes – til annet enn julen. Men med ny utstilling i april, har jeg nå et mål og en mening, jeg skal male, jeg skal tegne. Så får julen gjerne komme og strø sitt magiske lykkepulver over norge – kokain? Nei, det var i Karl Johan det. Nei, et slikt lykkepulver som i Peter Pan, eller hva det nå er. Jeg skal iallfall jobbe mot et nytt mål, en ny lokasjon for våre barn, våre bilder. Gamle byens Biengård (eller noe slikt) skal prydes og Gamle Byens besøkere skal sette på kunstbrillene og investere, om de vil. Hvis ikke lar de vær. Jeg skal uansett gjøre min del av avtalen. Julen er her og den skal neppe få prege mine bilder, men den skal få ligge i bakgrunnen, som en skygge av røde luer og hvite vinger.
Halloooo
Hallo – halloo – halloooo! Ekko – ekkoo – ekkooooo…
Her var det stille. Stillheten ruver. Nei, den gjør igrunn ikke det. Den eksisterer. Kommer sterkere tilbake. Det er et løfte. Det hender jeg bryter de…
Jeg forstår så lite av det som blir sagt
Forstår så lite av det som blir sagt. Individer som kjemper livets kamp – og lille jeg. En stjerne blant millioner, et menneske på jord. Kvelden er mørk og den er ny, gårsdagen gammel, morgendagen ennå ikke opplevd. Åpner munnen og lar pusten sive ut, det kommer ingen lyd – det trengs ikke, for jeg er alene i huset. Ord er ofte svært overflødig, da spesielt om de ropes. En verden full av mennesker – og min egen lille verden midt i det hele. Slik kjenns det gjerne. Man opplever to virkeligheter; den man deler med andre, og den man holder for seg selv. Den indre dialog om du vil kalle. Det kan være vanskelig å vite hvem av de man skal la dominere. Stunder som denne her. Stumme vegger og kaldt gulv. Knitring i ved som brenner og varmer. Eget åndedrag og friheten. Forstår så lite av det som blir sagt. Kan vi mennesker være så ulike, men samtidig så fascinerende like… Ord som veksles, men som og parallelt passerer hverandre. De møtes ikke, og igjen står forvirringen. Stunder som den her. Vi søker alle hverandre, vi hater hverandre og vi elsker hverandre. Søker etter noen som kan følge med, noen som kan si kloke ord. Latter med tårer. Bitterhet varer lenger enn glede, og det kan virke enklere å såre enn å glede. Så kommer de glade stunder. Og igjen føles det enkelt. Dette er ikke en slik stund. Forstår så lite av det som blir sagt. Blir nesten fascinert av det faktum. En ensom vandring kan virke som en god løsning, men en verden uten selskap er ensommere enn det å ikke forstå. Så får man kanskje innse at man kan ikke forstå alt det som blir sagt eller gjort. Oftest forstår jeg ikke engang det jeg selv sier eller gjør – men jeg gjør det likevel. Denne stund, denne kveld, mørke vinduer og det blafrende lys av stearin på bordet. Verden oppleves i de mange hjem og de mange sinn, men her i stuen oppleves kun min egen virkelighet – parallelt med at du opplever din virkelighet, i din stue denne kveld.
Den underlige helhet, kull på akvarellark, A3, 2009, Trine Svendberg