Skogen, mørk, fuktig, bløt og mystisk. Som liten, i min absurde virkelighetsfjerne verden, var jeg ofte i skogen. Slik sett var jeg priviligert. Jeg kan nå bare lukke øynene og kjenne lukten av våt mose. Jeg husker det å forlate stien. Utforske, lage mitt eget lille kart av skogen. Finne soppslag, nye maurtuer, gå på nye flokker med rådyr, så rødbrune og ekte, døde mus, nye steiner, så blanke og hvilken farge?! I vår skog hadde vi alt! Blåbær, tyttebær, bringebær og ikke minst rognebær. Ikke spise, men Gud, hvor vakre de var. Skulle gjerne spist – mulig jeg og gjorde… Vi hadde til og med en slik stor grop med sand, en slik en som er farlig for små barn, en slik som starter på toppen, og deretter går metervis nedover. Denne akte vi i, på stumpene av små barnerumper. Vi fikk ikke lov, men Gud hvor fort det gikk. Jeg husker vi fant en gang en stor grønn sofa, midt i skogen! Denne ga grunnlag for mangt en story. Dagevis fant vi frem til den. Grener knekker lett. Et lite barnetrinn.Små føtter. Så uskyldige. De vet ikke bedre! Steiner, blanke fra morgendugget. Jeg blir så ambivalent. Gode minner, ja. Elendige minner, ja. Men skogen, tross sin mørke side, gir og mening. Naturen stiger frem for dine bare tær, luften er ikke ødelagt, trær og planter regjerer, soppen slår feste, store, sorte, ekle, men fascinerende og sensuelle snegler glir forbi. Vi hadde og et tjern. Det var endestasjon i vår skog. Her var der store slimete padder og frosker!! Og froskeegg. Dette husker jeg best. Dette er min barndomsidyll. Froskerogn. Froskebarn – hundrevis – overalt. Fuktigheten i luften, stillheten, ingen biler, ingen snakk, bare tåkelagt tjern og lyder av babyfrosker. Fange en. Fange flere. De små føtter, det dype tjern. En pike døde i det tjernet i vinter. Isen holdt ikke pikens små skøytebein. Hun var så vakker, kan jeg minnes! Men det er glemt nå. Nå er froskebarna her, og triste ting glemmer vi i vår familie. Ingen vits å gruble over fortiden, vi lever jo i nåtiden, dette sekund av et åndedrag. Veien hjem husker jeg så godt, selv om tyve år nå er gått. Gjennom gjengrodde stier. Hundekjeks og vårens nye, ferske løvetann i solgult. Nys i nesen. Forbi skiltet: Pass deg, hunden vokter! Opp en liten bakke, tungt for små barneføtter, en liten sving, forbi veiskille, gjennom de høye trær, forbi engen og inngangen. Her fant jeg en døende kråke engang. Den døde! Vi er i løkkebergveien. Tistærn. Her jeg vokste opp. Her mine røtter er, samtidig som jeg spytter på stedet og vemmes når jeg kjører gjennom. På samme vis elsker jeg stedet og gråter mangt en tåre for stedet! Min første kjærlighet, min første alt! Et lite sted, men likevel…min barndom. Mitt gunnlag for det voksne liv. Løkkebergvn. Skogsturen over for denne gang. Men skulle og bli flere slike. Er i det minste veldig tankknemlig jeg fikk en oppvekst fylt av skrubbsår på knær, trehytte, duften av mose og ekle skogsnegler kombinert med frykten for mørket….alt er mitt grunnlag, den kvinnen, det barnet jeg i dag er!