Det er vått i gress, vått i trær. Himmelen har åpnet seg og alle englene gråter på en gang – både de lykkelige og ulykkelige. Og jeg gråter. Sommer norge er en bløff. Hvorfor lar vi oss så lett lure. Nok en sommer, nok en vannpytt. Og deretter høst. Ubrukt sommerklær kan snart nok en gang pakkes bort og lue og skjerf plukkes frem. Jeg er lei norsk sommer og norsk regn. Jeg er lei av å se frem til noe som aldri helt kommer. Snart skal jobben igjen inntas og fargen er stadig blek. Men kan man egentlig klage – man er her helt frivillig. Og jeg tenker at man like gjerne kan pakke sakene og søke sommer og sol – for godt. Norge er ikke et sted for normale mennesker. Det er et sted for kjølige mennesker som liker å sitte inne hos seg selv med seg selv. Det plasker, det blåser. Jeg ser i min fantasi en varm sommerdag, slik det skulle vært. Solen som steker, solen som stikker, solen som brenner. Tørste ganer og grillen i fart. Blomster i lyset, blader i spring. I stedet ser jeg blomster som råtner og drukner, blader som tynges. Grillen er påkledd og det eneste som fungerer er varm rødvin – en liten trøst. Jeg gir opp tanken på sommer i år. Kommer den nå er det for sent, da kan den ha det så godt uten meg. Jeg har herved akseptert at høsten snart er over meg og at det var det.

“Galskap”, kull på akvarell, A3, 2009, Trine Svendberg