I min hemlige lille verden. Vi er alle like. Vi bærer alle masker. Du tror du er lydig, rettferdighet. Bak masken skjuler det seg et smil. Smilet er der, fordi en hemlighet er gjennomskuet. Alle tanker, alle bedømmelser. Jeg liker deg, jeg hater deg. Bak maskene kan man skue, se verden. Blottlegge, men samtidig skjule det mest dyrebare og sårbare – øynene. De avslører alt. Hun kikker bort, hun prater, men hun kikker bort. Det er trygt å kikke bort, så slipper du å avsløre deg selv. Bak maskene er livet uten bekymringer. Det er godt og spennende. Det er kortvarig lykke, til neste gang. På den anden kolle sitter et uhyre. Moralen stikker deg, hogger deg. Et bryst faller ut. Det er så ekte og så genuint. Lag med stoff faller av og det virkelige dukker frem. Masken er der fremdeles. Den beskytter. Den lar deg være deg selv, men også å være falsk. Du bestemmer. Ingen andre. Du kan gjemme deg bak skarpe ord. Bak sarkasme. Men du må unngå de øynene! Bak masken kan du være deg til det det er verdt. Ikke noe piss. Du bærer masken, men du bærer mindre skam og mindre falskhet enn henne med det falske smilet. Henne du aldri ser i øynene. Hvem sitter med svaret. Bærer masken en skam den og… Eller er den en befrielse? Vi bærer alle masken. Ganske ofte. Det er lettere slik.

Masken, kull på akvarellark, A3, 2009, Trine Svendberg