Når lærer man egentlig å fly? Man forlater redet allerede som 18åring. Verden roper mitt navn og jeg tar mine vinger og strekker de ut. Jeg slår med dem og lukker øynene. Venter på å lette. Dette har man lenge tenkt på, nå er øyeblikket. Inntar en liten hvit leilighet ved sentrum. Esker på esker med ting – barndommen. Gamle bøker, noen bamser har sneket seg med, bunker med musikk og klær. Kjøleskapet er tomt, det lyder et ekko i det. Komfyren får stå ubrukt til man har funnet ut av den, eventuelt funnet bruksanvisningen. Møbler i alle farger, brukt. Man skaper et hjem. Vingene har fortsatt ikke helt kommet igang. Er det noe galt med vingene mine? Dager går og himmelen passerer deg. Livet er underlig og du innser et nytt begrep – plikter. Trodde man gjorde seg ferdig med det under oppveksten, men nå er plutselig pliktene skyhøye, de når deg til taket og fyker opp og ut av pipa. Husleie, det var det ingen som sa noe om… Så kommer kvelden, og leiligheten forteller deg det du lenge har ventet på å høre: du er fri! En nyvunnet frihet. Friheten til å gå ut, sitte lenge i telefonen, drikke rødvin når det skulle falle deg inn, til å skrike, til å sitte oppe, til å vaske gulvet – aldri. Husker denne frihetsfølelsen. Dog ensomheten stadig snek seg på, var friheten domminerende de første år. Men vingene ville aldri slå seg riktig ut. Jeg lærte ikke riktig å fly. Skolegang ble ferdiggjort, en slitsom affære, som jeg i dag innser var fyllt av løse dager og seine kvelder, egentlig aldri slitsomt i det hele tatt. Kjærlighet kom og den gikk. Så mange mennesker, så mange øyeblikk. Som livets gang setter man røtter. Hvit leilighet forlates. Den står der fortsatt, men uten meg. En æra legges bak og en ny startes. Det voksne liv inntas. Giftering og fast ansettelse. Saken er biff, men hvor er vingene? Lærte jeg virkelig aldri å fly? Hvordan forlot jeg da redet…livet har spilt meg et puss. Jeg har blitt snytt for vingene. Lukker øynene, og da, kun da har jeg vinger. Varmen er tilstedeværende og luften er tynn. Jeg tar et spring, trekker pusten, mot kanten, vingene folder seg ut og jeg tar sats – fra kanten. Landskapet åpenbarer seg. Jeg flyr! Myke svaberg dukker opp, de varmer nakne føtter. Bølgeskvulp og måkeskrik. Ingen biler, ingen støy. Roen er uten sammenlikning så vakker så vidunderlig. Jeg tar på den og kjenner den på min hud. Jeg stopper her. Var det hit jeg skulle fly? Eller fikk jeg fortsatt aldri noen vinger…når skal jeg lære å fly, være fri? Trodde det var det man ble når man ble stor. Men innser nå at man aldri var mer fri enn da man var barn!