Helgen rommer så mye, tanker flyr gjennom hodet, så mye som skal bedrives, så lite som blir gjort. Blir like overrasket hver eneste søndag, da jeg innser at helgen er over. Det er som om jeg gikk glipp av den, nok en gang. Hva skjedde med visjonen om et bilde, lerettet er stadig blankt. I hyllen står to flasker rødvin mindre. Lommeboken har også merkverdig nok vært på slankeleir denne helgen. Blant annet har jeg sendt to bilder til innramming, blant de to er Befrielsen. Innramming viste seg å være vanskelig. Bildet kan enten kompliteres av rammen, bli overkjørt av rammen eller bli hevet til høyere dimensjoner av rammen. Rammen er embalasjen. Den er med i synsinntrykket. Gleder meg til å se rerultatet! Neste helg skal de henges opp, stilles ut. Kulltegninger skal også få være med. Kanskje kommer mange mennesker å ser på de, kanskje kommer ingen??

Har som alltid mange bilder i hodet mitt, fargene flyter rundt og sirkler, kuber, menneskelemmer, en sort ravn, månen som solen, nyansene glir over i hverandre. Likevel er det et knippe av disse som får leve ut på lerettet. Og som oftest, når jeg først skal ta fatt på nytt bildet, er hodet blankt. Bildene er en saga blott og det skapende treffer veggen. Jeg vil bare sove!

Utstillingen nærmer seg og har ikke på langt nær fått gjort alt jeg ville, men igjen, når i all verden har man det. Er man noen gang i mål? Og hva svarte er målet? Jeg tror jeg skal gruble litt på det, kanskje lage vafler eller noe slikt…bildet kan vente akkurat litt til. Det går ikke noe sted, lydige lille sak. Ingen maler det for meg, heldigvis. Helgen er over og tiden renner ut, samtidig som tiden er en gave man får hvert minutt som går fremover…