Våknet opp, kjempet på de alt for trange buksene. Hvorfor kjøpe for små klær og for små sko? Er det en kvinneforstyrrelse man sjeldent snakker om… Med stive bein og rotete hår ned trappen og enda en trapp – helt ned til dit det alt skjer. Der jeg i timer jobber meg gjennom ideene, gjennom transen. Gårsdagens magi står for meg og kroppen faller ned på en stol. Får se den i dagens lys. Det er som å åpne en gave. Hva venter. Gårsdagens økt varte i fem timer og hodet husker knapt utfallet. Men her står hun, klar for signering og klar for ramme. Nok et barn, nok en underlig glede. Rommet er fylt av den kjente lukten – oljen. Penselen gjennom mange år er offisielt slitt ut. Hva skjedde i går? Hva har jeg gjort med min stakkar pensel. Den ser gammel og sliten ut, den har gjort sin nytte. Siste økt fikk vente lenge på seg. Frem og tilbake har jeg tenkt på farge for bakgrunnen. Det som binder det hele sammen og forsterker det som forsterkes skal. Bakgrunnen, kanskje det aller viktigste med hele bildet. Valget falt på den mørke nattehimmelen. Blått i magi som deretter ebber ut i tomt intet, det sorte og mystiske. Visjonen for bildet ble oppfylt. Skikkelsen får stikke seg frem og skinne. Den grønne hatten får dominere, mens det røde treet skaper en kuriositet. Jeg er fornøyd. Det er slik jeg ønsket det. Enkelt, men likevel en del av fantasien. Bildet forlates i kjellerens atelier og håret ryddes, kroppen fores, bildet tørker. Timer går og sinnet slår seg til ro med det ferdige resultat. En indre ro stiger. Det er en lettelse på et vis. Og et godt minne av prossessen. Fødselen ble denne gang akompagnert av mange, Sting, Roy Orbinson, Dire Straits, Sarah Brightman, Lenny Kravitz og ikke minst noen dråper av den klemte drue. En siste fotoseanse og bildet havner her. Snart skal det taes ned og nytt blankt lerett skal få meg til å svette, til å dra i hår, til å fylles av en galskapens glede.
Tittel ikke satt, olje på lerret, 90*70cm, 2009, Trine Svendberg
Det er vått i gress, vått i trær. Himmelen har åpnet seg og alle englene gråter på en gang – både de lykkelige og ulykkelige. Og jeg gråter. Sommer norge er en bløff. Hvorfor lar vi oss så lett lure. Nok en sommer, nok en vannpytt. Og deretter høst. Ubrukt sommerklær kan snart nok en gang pakkes bort og lue og skjerf plukkes frem. Jeg er lei norsk sommer og norsk regn. Jeg er lei av å se frem til noe som aldri helt kommer. Snart skal jobben igjen inntas og fargen er stadig blek. Men kan man egentlig klage – man er her helt frivillig. Og jeg tenker at man like gjerne kan pakke sakene og søke sommer og sol – for godt. Norge er ikke et sted for normale mennesker. Det er et sted for kjølige mennesker som liker å sitte inne hos seg selv med seg selv. Det plasker, det blåser. Jeg ser i min fantasi en varm sommerdag, slik det skulle vært. Solen som steker, solen som stikker, solen som brenner. Tørste ganer og grillen i fart. Blomster i lyset, blader i spring. I stedet ser jeg blomster som råtner og drukner, blader som tynges. Grillen er påkledd og det eneste som fungerer er varm rødvin – en liten trøst. Jeg gir opp tanken på sommer i år. Kommer den nå er det for sent, da kan den ha det så godt uten meg. Jeg har herved akseptert at høsten snart er over meg og at det var det.
I min hemlige lille verden. Vi er alle like. Vi bærer alle masker. Du tror du er lydig, rettferdighet. Bak masken skjuler det seg et smil. Smilet er der, fordi en hemlighet er gjennomskuet. Alle tanker, alle bedømmelser. Jeg liker deg, jeg hater deg. Bak maskene kan man skue, se verden. Blottlegge, men samtidig skjule det mest dyrebare og sårbare – øynene. De avslører alt. Hun kikker bort, hun prater, men hun kikker bort. Det er trygt å kikke bort, så slipper du å avsløre deg selv. Bak maskene er livet uten bekymringer. Det er godt og spennende. Det er kortvarig lykke, til neste gang. På den anden kolle sitter et uhyre. Moralen stikker deg, hogger deg. Et bryst faller ut. Det er så ekte og så genuint. Lag med stoff faller av og det virkelige dukker frem. Masken er der fremdeles. Den beskytter. Den lar deg være deg selv, men også å være falsk. Du bestemmer. Ingen andre. Du kan gjemme deg bak skarpe ord. Bak sarkasme. Men du må unngå de øynene! Bak masken kan du være deg til det det er verdt. Ikke noe piss. Du bærer masken, men du bærer mindre skam og mindre falskhet enn henne med det falske smilet. Henne du aldri ser i øynene. Hvem sitter med svaret. Bærer masken en skam den og… Eller er den en befrielse? Vi bærer alle masken. Ganske ofte. Det er lettere slik.
Etter en etterlengtet økt, har i dag tre nye tegninger kommet til. Her setter jeg som regel strek, ved tre. Etter tre blir alt tull. Av tre er et bra, det jeg kan se, men hender jeg tar feil – i alle retninger. Av tre kom en jeg velger å kalle ØrkenFantasi. Fantasien om det uendelige, det erotiske og det varme eksotiske. Kvinnen og kamelen er og en tittel jeg har vurdert. Kanskje kan det hete begge deler? Hvem bestemmer hvor mange navn der skal settes – annet enn meg selv… Jeg elsker ørken. Men jeg ønsker aldri å besøke den. Jeg liker å se bilder av den. På samme måten elsker jeg kvinnekroppen. Men jeg vil ikke innta den. Jeg vil tegne den. I ØrkenFantasi har jeg kombinert disse, og jeg liker stemningen i bildet. Men mulig jeg tar feil. De andre jeg tegnet er jeg ambivalent til. Den ene falt helt skjevt ut, mens den andre skal få hvile litt. Mulig jeg elsker den imorgen. Men i dag er jeg usikker. Slik er det med flere av mine bilder. Det er vanskelig å bedømme straks etter. Og med kulltegning har jeg heller ingen oppstramningsmuligheter. De er et produkt av et øyeblikk. Noen ganger er det først uker etter at jeg oppdager noen gode som er kastet i NEI-bunken. Mens de soleklare andre ganger viser seg å være trøtsomme og såkalte “safe” produkter. Det er de som skiller seg ut som jeg liker – som jeg imorgen elsker…
Det er deilig å være norsk i danmark! Er alltid så rart å komme hjem fra en ferie. Det er uvant å våkne i egen seng. På tv går alt som før. Alt er i ordning, alt er tilrettelagt. Det er bekvemt og det er slik jeg har lagt det. Men etter nesten to uker i telt ser jeg og en bekvemlighet med det. Alt går på halv tolv. Det er rått og småkaldt eller shitvarmt om nettene. Ølen er halvvarm, maten halvmuggen. Men det er avslappende. Det er ingenting å rydde, det er primitivt og enkelt. Det er ferie og det er sene kvelder med dempet musikk fra små høytalere og MP3-spilleren. Det er mygg-røkelse, det er alkohol og det er prat. Jomfru Ane’s gate tilbyr deg alt fra små puber der livet er stille til pulserende diskoteker. Sitte og se på menneskene. Prate om alle parene som går forbi. Om de likner hverandre eller om den ene har vært heldigere enn den andre. Familier i sandaler og joggedress, jenter med alt for mye øyenskygge. Lårkorte kjoler, usikkerhet kamuflert bak overdrevent selvsikkerhet. Mennesker som har det gøy. Kanner med øl, karafler med vin, ti shots for ingenting. Plakater med tilbud dukker opp og byttes ut sporadisk etterhvert som promillen stadig stiger til nye horisonter. Steder som aldri stenger. Deretter dukker go-go-barene opp, som fra intet kommer plakater av jenter. Lettkledde damer prøver å lokke deg inn, promoterer med gratis drikke og valuta for pengene. Mange går inn. I Jomfru Ane’s gate kommer man i kontakt. Man prater med hverandre, om hverandre og rundt hverandre, før man igjen våkner i en trang sovepose og leter etter paracet og muligens noe å rette opp med – en halv varm øl.