Litt mer om min pasjon for kreativ utfoldelse. Tegner mest, maler nå og da, men er tegning jeg mestrer. Vel, mestre er kanskje et ord jeg skal være forsiktig med. Tegningen er enkel i form, den lar seg verken begeistre eller distraheres av farger. Den er ekspressiv på en forenklet måte nærmest. Når den er fin er den fantastisk, når den er misslykket er den fattig og stakkarslig. Jeg tegner mennesker, nakne, skjøre mennesker. Noen av de er triste og ligger i gjørmen, andre er levende, flyvende. Mennesker er det som gir mening for meg å tenge. Ikke fordi jeg liker dem spesielt, men fordi de er det ultimatet speilet på livet, på godt og vondt. Gjennom mennesker ser man genuin glede, sprudlende minutter, og man ser dyster ensomhet. Jeg liker kurvene på mennesket, de bukter seg rundt og sammen, fra en krok til en annen. Alt henger sammen av hud som omkranser skjelettet. De er akkurat slik de skal være liksom. Noen ganger vil jeg tegne en vakker kvinnekropp i all sin fantastiske feminine innpakning, andre ganger vil jeg tegne et overdimesjoner, feilproporsjonert ansikt. Mennesker er alle utrolig like hverandre, når man studere dem, men likevel er det disse små forskjellene som skiller oss fra hverandre på slike utrolige måter. Jeg er ikke redd klisjeer. Faktisk har jeg begynt å like klisjeer. Det er en grunn til at de finnes, de er udødelige. Jeg liker å tegne om og om igjen siluetten av et omfavnende par, eller en liggende person med ansiktet mot grunnen. Jeg liker å portrettere ensomhet, kjærlighet, fortvilelse, angst, beruselse…alt klisjeer, men de er ekte og gjeldende.

Jeg tegner både med kull og med bløt blyant. Noen ganger foretrekker jeg det ene fremfor det andre, også blir jeg aldri enig med meg selv hva jeg liker best. Med den myke blyanten kommer buer og fingre, lepper og øyne, man kan lage tykke fine streker, eller man kan lage delikate tynne linjer. Man får detaljene i fokus dersom man ønsker det. Med kullet kommer det sorte, dype frem. Man kan lage tunge bilder med sot og blekkliknende flekker. Man kan tegne hardt og voldsomt, og det hele kan være over på noen få minutter. Man kan legge bort kullblyanten og deretter smøre kullet utover arket med fingertuppene, bruke huden til å skape videre uttrykk med kullets evner. Resultatet kan være slående, eller det kan bli grisete og skittent. Kullet er vågalt, mens blyanten er mer pålitelig og stabilt. Jeg liker dem begge, og de gir meg så mye, både beroligelse og varme, men og en del frustrasjoner. Men slik skal det få være. Jeg skal ikke gi slipp på dem med det første, noen av dem..