Et av de aller største spørsmålene i menneskeheten må vel sies å være opprinnelsen av vår eksistens. Flere religioner har som en følge av dette oppstått, og det er mange som mener å sitte på den absolutte sannhet. Men akkurat nå, der jeg befinner meg i mitt så langt 24 år lange liv, er det ikke dette jeg ønsker å finne svaret på. Nå har jeg mer enn nok med å finne ut av selve jeg’et. For det er vel der man bør begynne. Finne ut av hva eller hvem er jeg, hvorfor er jeg og hva er meningen med meg og min eksistens i forhold til alle andre jeg’er der ute. Og deretter kan man dra det enda litt lenger og se den store helhet i menneskeheten.

Ofte er det så rart å være et “jeg”. Man har en kropp og en stemme og en mening og en handlekraft. Deretter har man tilværselsen man har bygd opp rundt seg. Venner, familie, livspartner, jobb, hobbyer osv. Alt dette har sakte men sikkert vokst frem, og man kan når som helst endre på den eller nære den. Og følelsen av å være låst i en tilværelse er vel strengt talt ikke reel? For man har faktisk alltid et valg om å forlate alt og starte på nytt. Men så enkelt er det jo sjeldent. Uansett, en liten avsporing der. Det jeg ser etter her, er nettopp dette med hvem er jeg, når man stripper alt ned til basics. Mine tanker, hvor kommer de fra, denne kraften eller energien som er iboende ethvert menneske og som definerer enhver, kommer den fra tidligere generasjoner, eller oppstod den da vi ble født. Og ikke minst, hvor blir den av? Dør den med kroppen, eller farer den videre til neste skjebne.

Også var det dette med jeg’et igjen da. Hvordan skal man tenke her. Skal man se seg selv som en resurs som bør gjøre mest mulig godt rundt seg, ofre seg for verdensfreden og de sultende barna, eller skal man ta en annen tilnærmelse, tenke at man lever på lånt tid og bør få mest mulig ut av det livet man har fått tildelt. Altså hvor egoistisk bør man være eller hvor selvoffrende bør man være. For å være helt ærlig respekterer jeg begge disse valgene. Flott med mennesker som mor theresa og nelson mandela, som har gjort så mye for så mange. Men også flott med alle andre, som gjør så godt de kan for å leve et tilfredsstillende liv, som sparer opp til å kjøpe drømmebåten, eller får gitt ut en bok, eller pusset opp et gammelt hus. Man skal ikke ha dårlig samvittighet for å ta vare på sine egne interesser og for å ønske det beste for jeg’et. Man skal aldri klatre over lik for å oppnå selvtilfredshet, men man skal ta vare på seg selv og ta hensyn til tanker og intuisjoner som best mulig rådgir oss om hva som er best for oss selv. Dette er ikke egoisme!

Jeg kom aldri helt til saken her…men som jeg også sa innledningsvis, jeg’et er en gåte og kan ikke på en enkel måte forklares eller forståes. Det vi vet for sikkert, er at vi alle har et jeg, og at vi ofte handler for jeg’ets beste på et eller annet vis avhengig av hva det er som tilfredsstiller oss. Kommer tilbake til dette i en senere blogg 😉